Sånn gjør vi det ikke i denne tingretten

Som advokat i barnesaker har jeg hatt barnefordelingssaker fra Kristiansand tingrett i sør, til Østfinnmark tingrett i Nord. Det som er slående er hvor mange erfarne dommere som rett og slett ikke kan eller vil følge de særlige prosessreglene som er i barneloven. I noen tilfeller er det også et stort fravik på de prosessreglene som utfyller barnelovens særbestemmelser (tvisteloven.)

En ting mange tingretter nå har blitt strenge på er at salæroppgave leveres ved rettsmøtets slutt når det har blitt gjennomført hovedforhandling. Før var tingrettene mer løssluppne og tillot at man sendte det på fax fra kontoret dagen etter eller etter helgen om det var mer passende. I en relativt ny dom fra lagmannsretten ble det påpekt at man kunne risikere å miste muligheten for at den tapende part vil måtte dekke omkostningene dersom slik oppgave ikke ble innlevert ved dagens slutt. Likevel opplever en fortsatt tingretter som rett og slett sier at sånn gjør vi det ikke i denne tingretten.

Mer spesifikk i forhold til barneretten er kravet om midlertidig avgjørelse. Jeg har opplevd at en tingrett valgte å svare i brevform at de ikke ville fatte en avgjørelse før det saksforberedende møtet. Det var ikke dette som var temaet i begjæringen heller. Når det saksforberedende møtet kom var barnet som var i en slik alder at han/hun skulle høres, ikke planlagt hørt. Ikke samme dag, ikke i dagene før. Tingretten la opp til at det ikke ville bli noen avgjørelse uansett ettersom det er en klar saksbehandlingsfeil dersom man avsier en midlertidig avgjørelse uten å ha hørt et barn etter § 31 først. Her var beskjeden at sånn gjør ikke vi det, vi velger å ikke avsi slike kjennelser dersom vi ikke ønsker det. Dette er cowboyjuss som ikke bare er en fare for rettssikkerheten, men setter advokatene i en pinlig situasjon når de skal forklare klientene hvorfor retten velger en form for sivil ulydighet som er fullstendig uberegnelig. Nei, i denne tingretten har de sitt eget system, de vet ikke eller vil ikke innse, at å behandle begjæringen ikke er frivillig.

Andre variasjoner er f.eks. betalingen til den sakkyyndige. Dette har jeg vært inne på før, så jeg skal ikke skrive så mye om det, men det er et stort savn at tingrettene ikke kan ha samme praksis mht om det skal kreves forskudd, hvem av partene som skal betale, hvordan det arter seg når den ene har fri sakførsel osv. Her er det anarki og kjøreregler mangler.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.