Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Èn kommentar på “Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

  • 15/05/2011 i 3:39 pm
    Permalink

    Hei
    Jeg leser for tiden et fag som berører fagområdene barnevern og familierett. Jeg har noen spørsmål jeg håper du kan svare på, knyttet til problemstillinger som kan oppstå når disse områdene møter hverandre.

    Det offentlige kan som hovedregel ikke blande seg inn i avtaler mellom foreldre om foreldreansvar og samvær m.m, med mindre det foreligger en svikt i omsorgen.
    Spørsmålet mitt blir da i en hypotetisk case:
    Om Peder Ås,som ikke har foreldreansvaret for barnet,men har avtalt vanlig samvær, bør gå veien om barnevernet dersom han ønsker daglig omsorg/fast bosted/foreldreansvar og har mistanke om omsorgssvikt fra mor, eller gå til søksmål etter barneloven? Mor ønsker status quo.
    Dersom han går veien om barnevernet vil han jo «risikere» at kommunen iverksetter hjelpetiltak og uten foreldreansvar har han ingen partsstatus. Det er godt mulig det er noe jeg har oversett?

    La oss si at Peder går til barnevernet, og hjelpetiltak ansees utilstrekkelig og det blir fattet vedtak om omsorgsovertakelse av fylkesnemda. Vil da Peder automatisk bli vurdert som «fosterforelder» og få omsorgen for barnet og mor fortsatt beholde foreldreansvaret alene, eller vil fylkesnemda behandle spørsmålet om Peders foreldreansvar for barnet?

    Håper du tar det til til å svare!

    Mvh Student

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Èn kommentar på “Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

  • 15/05/2011 i 3:39 pm
    Permalink

    Hei
    Jeg leser for tiden et fag som berører fagområdene barnevern og familierett. Jeg har noen spørsmål jeg håper du kan svare på, knyttet til problemstillinger som kan oppstå når disse områdene møter hverandre.

    Det offentlige kan som hovedregel ikke blande seg inn i avtaler mellom foreldre om foreldreansvar og samvær m.m, med mindre det foreligger en svikt i omsorgen.
    Spørsmålet mitt blir da i en hypotetisk case:
    Om Peder Ås,som ikke har foreldreansvaret for barnet,men har avtalt vanlig samvær, bør gå veien om barnevernet dersom han ønsker daglig omsorg/fast bosted/foreldreansvar og har mistanke om omsorgssvikt fra mor, eller gå til søksmål etter barneloven? Mor ønsker status quo.
    Dersom han går veien om barnevernet vil han jo «risikere» at kommunen iverksetter hjelpetiltak og uten foreldreansvar har han ingen partsstatus. Det er godt mulig det er noe jeg har oversett?

    La oss si at Peder går til barnevernet, og hjelpetiltak ansees utilstrekkelig og det blir fattet vedtak om omsorgsovertakelse av fylkesnemda. Vil da Peder automatisk bli vurdert som «fosterforelder» og få omsorgen for barnet og mor fortsatt beholde foreldreansvaret alene, eller vil fylkesnemda behandle spørsmålet om Peders foreldreansvar for barnet?

    Håper du tar det til til å svare!

    Mvh Student

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.