Skal dømte overgripere ha samvær med sine barn?

Jeg hørte på nyhetene i dag at dette burde være en enkel sak. Selvfølgelig bør de ikke det ble det sagt om en sak hvor far hadde forgrepet seg på datter.

Jeg mener ikke dette generelt sett er en enkel sak. Vinklingen blir i media som regel feil. Spørsmålet er ikke om en far eller en mor (ja, det finnes kvinner som begår overgrep) skal ha rett til samvær. Spørsmålet er om det vil være barnets beste å ha samvær med en forelder som har begått overgrep enten mot barnet selv eller mot andre barn. Barneloven er ikke et instrument som skal benyttes til å straffe overgripere men en lov som skal værne om barns interesser og behov, og derigjennom regulere rettighetene også for foreldrene.

Det som er viktig er at diskusjonen ikke blir unyansert. At man får med den dimensjonen som ligger i barnets behov for samvær på tross av uheldige omstendigheter så lenge man kan nøytralisere fremtidig skade med kontrolltiltak. Det blir for enkelt å si at dette er en enkel sak. Det er en vanskelig sak å balansere barnets behov for kontakt med barnets behov for beskyttelse.

5 kommentars på “Skal dømte overgripere ha samvær med sine barn?

  • 18/04/2012 i 12:20 pm
    Permalink

    Dom ska INTE få ha samröre med sina barn. Vilka signaler ger vi barnet i det läget? Fy, att det ens kan komma upp på disskution!!!! Detta är ett brott som borde straffas på hårdast möjligaste sätt.

    • 19/04/2012 i 9:25 pm
      Permalink

      Jeg er klar over at din holdning er den mest vanlige, men jeg er også klar over at det sjeldent er holdningen og resultatet i domstolene. Men at det skal straffes hardt etter straffelovens bestemmelser er en selvfølge når det er snakk om et slikt brudd, men om man skal benytte et annet barn til å straffe vedkommende en gang til er en helt annen diskusjon. Barn skal ikke være et instrument til bruk i å gi en straff slik jeg ser det. Derfor er problemstillingen snudd på hode: Hvis et barn har utbytte av samværet, er det ikke da noe man skal tilstrebe seg samtidig som man forsikrer seg at rammene er trygge? Diskusjonen er reell i domstolene.

      • 21/05/2012 i 12:18 pm
        Permalink

        Jeg er oppe i en slik sak selv, og er mor til barnet det gjelder. Før jeg selv stod midt opp i dette tenkte jeg som Jennie, at aldri i livet om de skal treffes igjen. Nå tenker jeg imidlertid anderledes. Det er flere momenter; det ene er at barnet er glad i sin far, det andre er å gi barnet anledning til å forholde seg til ham uten å være så redd. Faren vil alltid være far, og før eller siden vil far og barn treffes. Barnet jobber med å bli kjent med sine følelser og ta tilbake sin integritet. På den andre siden er disse få timene med samvær svært krevende for barnet, og også for resten av familien. Det er også vondt å sende barnet når det er åpenbart ikke gleder seg, og forholde seg til alle reaksjoner i forkant og etterkant av samvær. Barnet er for lite til å kunne diskutere hva som kan være en god løsning,

  • 25/07/2012 i 6:36 pm
    Permalink

    Mennesker som gjør overgrep på barn bør aldri få ha kontakt med overgriper uten tilsyn! Skadene på barnets sin og søksken er så alvorlig om det som har skjedd med barn og søsken. Det tar mange år for at dette er berarbeid og kanskje aldri bearbeid! Jeg er selv blitt beskyldt for misbruk av mitt barn! Men jeg har aldri rørt mitt barn og jeg er av de mange som har fått disse alvorlige falske anklagene. Men for barnet og spesielt søsken i mitt tilfelle så fikk den eldste den største spykiske reaksjonene og sliter i dag som er voksen person. Falske eller eller relle anklager, så må barnet/barna gjennom et helvete. For ettervirkingen av det de opplever kan påvirke resten av livet. Det må en aldri glemme! For mennskesinnet er det ingen som kan styre. Men resultatet er av dette er at mine voksne barn lider på vær sin måte pga. falske besyldninger at jeg skulle ha misbrukt mitt ene barn. Dette er er bare en liten del av lang vond historie.

    • 31/07/2012 i 2:37 pm
      Permalink

      Du tar opp en veldig interessant vinkel som jeg skulle ønske det ble snakket mer om i de lovgivende organer og i samfunnsdebatt. Jeg opplever som advokat at man kan beskylde andre med immunitet og derfor er terskelen ofte for lav til å gjøre det. Når konsekvensene for falske beskyldninger nesten ikke er tilstedeværende så er det en risiko mange er villig til å ta for å oppnå sitt mål i en sak. Viktig at de som blir uriktig beskyldt også får en stemme.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.