Står retten til samvær for sterkt?

Lovverket gjennom barneloven og rettspraksis i alle instanser har over flere år styrket retten til kontakt mellom biologiske foreldre. I praksis oppleves praktiseringen av samværsretten (barneloven § 42 og § 43) nå slik at å bevise at samvær er skadelig for barnet (§ 43) er nesten umulig. Selv når barnet har mistenkelige skader eller viser stor motvilje synes mange domstoler å ta den enkle utvei og skylde på foreldrenes konfliktnivå. Konfliktnivået mellom foreldrene kan ofte ha stor innvirkning på hvordan barnet er, men det blir ofte glemt eller bagatellisert at konfliktnivået kan være legitimt og at det ikke er et tosidig problem. Det hender at det er den ene part som har skyld i konfliktene. det hender at det er en av partene som opptrer hensynsløst og påvirker barnet negativt.

Situasjonen som synes å råde i rettssystemet i dag ligner litt på foreldrejustis når to barn krangler. «Jaja, dere er like ille.» Noen ganger virker dette å være et utslag av faglig lathet hvor man ikke ønsker å komme til bunns i saken. På tross av at retten har et selvstendig ansvar for at saken blir godt opplyst og man kommer frem til en løsning som er til barnets beste, synes de fleste domstoler uinteressert i å høre hva som har vært problemet mellom partene historisk. Satt på spissen kan man få inntrykket av at det er uvesentlig med langvarig og vedvarende voldlig opptreden bare dommeren i dag får inntrykk av at det ikke er konflikter mellom partene. Etter min mening har det blitt en skjevutvikling i barneretten. Det presses for hardt på mot løsninger som retten ikke vet om er bra for barnet eller ikke. Det presses for hardt på og valses over enkelte bekymringer. Presset vil etter min mening resultere i mange fremtidige omgjørelsesbegjæringer fordi bekymringer blir oversett og barn tar unødvendig risiko.

Èn kommentar på “Står retten til samvær for sterkt?

  • 11/12/2010 i 7:29 pm
    Permalink

    Her er du inne på et veldig sentralt punkt som domstolene svikter grovt. Du nevner faglig lathet, men jeg vil kalle dette mer en terapeutisk tenkning, der det er om å gjøre ikke støte «pasienten». I en slik setting betyr ikke hvem som er årsak til konflikt noe, fordi foksuet er såkalt «løsningsfokusert»! Dermed kan man i asymetriske konflikter, der det er den ene part som med sin adferd driver konflikten, oppleve at begge ansvarliggjøres. Ofte viser det seg vanskelig å forstå årsak (hvem som skaper konflikt) bare ved å se overflatisk på partene. Det er ikke det overflatiske inntrykket som avslører aggressor, men den mer underliggende og skjulte dynamikk. Dermed kan den som tilsynelatende ser ut som et offer, være den aggressive, mens den som tilsynelatnede opptrer aggressivt er offeret. Det er heller ikke den som tilsynelatende er den «sterke» som nødvendigvis er aggressor, det kan like gjerne være den tilsynelatende «svake». Konflikter drives ofte av elementer usynlig for omgivelsene. La oss ta et typisk eksempel:

    En mor sier barnet ikke vil til far, barnet viser vegring mot kontakt med far. Overflaten her synes være at det er noe med far som ikke er bra. Om far her står på for å få samvær, oppfates han som den aggressive, den som driver konflikten. Men virkelighetn kan være fullstendig omvendt! Hvordan?

    Jo, fordi barnet kan være utsatt for trusler om mors selvmord om det vil ha kontakt med far. det fører til at barnet ikke tør motsette seg mors behov for å hindre barnet kontakt med far! Med slik underliggende innformasjon, usynlig på overflaten, blir konflikten plutselig snudd på hodet. det er mor som driver konflikten, det er far som prøver hjelpe barnet.

    Slik avansert dynamikk, kalt narsissistisk dynamikk, er det desverre lite kunnskap om hos dommere og enda mindr hos barnevern og mange sakkyndige psykologer!!

    En konflikt mellom A og B kan faktisk ha minst 3 mulig årsaker:
    A er årsak
    B er årsak
    A og B er årsak

    I tillegg kan omgivelsene ved barnevern, sakkyndige, advokater, skole, dommere osv. komme inn på den ene eller den andres side og bidra til å drive konflikten.

    Blandt sakkyndige og dommere er det en tendens til teraoutisk tenkning ved at man likefordeler ansvar, selv om dette ikke er undersøkt. Man må glemme fortiden (terapi) og tenke fremmover! En slik tenkning medfører at man legger premisser til grunn som ikke er befestet i den konkrete konflikt. Er det rart det går galt i så mange saker?

    Dommere svikter ofte grovt i slike komplekse konflikter. Selv der begge parter OG barnevern mener det bør settes inn sakkyndige fordi det åpenbart foreligger personlighetsforstyrrelser og avvik, nektes man slik sakkyndig bistand!! dette er domeres ansvar, og de svikter grovt i slike saker. I tråd med en misforstått terapeutisk tenkning går løsningsfokuset foran barnets beste. Det blir viktigere å finne «løsning» enn å vurdere om den var til barnets beste. Konkete bekymringer blir ikke tatt på alvor, men sett på som taktiske innspill i kampen om barnet.

    Gang på gang dokumenteres det at barn havner hos den som saboterer samvær mest, den som utsetter barnet for vold, den som truer barnet, den mest manipulative av partene. Og tilbake sitter et ødelagt barn.

    Det er en skam at slike dommere ikke lukes ut når slikt avsløres gang på gang.

    http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/04/22/533309.html

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.