Barneloven § 46 – Rett til å bli hørt hvis du har samvær men ikke del i foreldreansvaret

Det ligger i foreldreansvarets at du både har en rett og en plikt til å omsorg for dine barn og da også få nødvendig informasjon for å gi slik omsorg.

Barneloven § 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

Selv om du ikke har del i foreldreansvaret, men du har en samværsavtale, så har du krav på å bli hørt før den som har foreldreansvaret alene tar avgjørelser som vil gjøre det vanskelig å utøve samværsretten. Dette vil mest praktisk være å flytte ut av landet.

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Det er også sånn at selv om du ikke har del i foreldreansvaret så har du rett til opplysninger om barnet;

Barneloven § 47. Rett til opplysningar om barnet.

Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.

Avslag på krav om opplysningar etter første stykket andre punktum kan påklagast til fylkesmannen. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.

I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her.

Hålogaland Lagmannsrett – Sak etter barneloven

16. mars 2017 er advokat Christian Wulff Hansen i Hålogaland lagmannsrett i sak etter barneloven. Hålogaland lagmannsrett holder til i Tromsø, men setter for anledningen rett i Mosjøen.

Hålogaland lagmannsrett er den femte største av de seks lagmannsrettene i Norge. Lagmannsretten er Nord-Norges ankedomstol.

Lagdømmet omfatter fylkene Nordland, Troms og Finnmark samt Svalbard og Jan Mayen.

Les mer om Hålogaland lagmannsrett her

Nasjonal veileder-schmeileder

Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister (pdf)

på tross av at mange av dommerne rundt i landet har vært på kurs/seminar hvor den utarbeidede veilederen for behandling av saker etter barneloven kapittel 5-7 har vært tema, så er mange av kjørereglene man foreslår at domstolene skal følge for en mest mulig likeartet behandling for det rettssøkende publikum ikke implementert.

Dette gjelder flere av de saksbehandlingsregler som tematiseres og selv fra kursholders egen domstol har flere av kjørereglene ikke fått fotfeste.

Ett eksempel er planmøte-agendaen. I veilederen er det laget et forslag som hensyntar de spesielle problemstillinger som reises i saker etter barneloven. Fortsatt benytter mange domstoler, inkludert Oslo tingrett som den største, seg av den gamle og upassende malen som favner all sivilrett.

Planmøteagendaen som er utviklet til å passe slike saker i veilederen ser slik ut:

I planmøtet ønsker retten å få avklart blant annet:

1. Om det bør gjennomføres mekling i rettsmøte

2. Hvor mange timer som har vært meklet på familievernkontoret og om barna har vært hørt der

3. Om det skal holdes rettsmøter under saksforberedelsen

4. Om det er spesielle forhold ved saken som skal belyses, for eksempel ved innhenting av dokumentasjon fra barneverntjeneste, politi eller lignende. Høyt/langvarig konfliktnivå, ev. tidl. saker om samme tema, rus eller psykiatri, vold/overgrep, ulikt styrkeforhold, særlig behov hos barn, særlig behov pga. fremmed kultur, behov for tilsyn politianmeldelse, barnevernssak, utlendingssak eller annet

5. Om det er knytningspunkter til sak etter barnevernloven, straffesak, sak etter utlendingsloven som bør hensyntas/samordnes

6. Partenes syn på når og på hvilken måte barnet bør høres

7. Om det skal oppnevnes sakkyndig etter § 61 første ledd nummer 1 eller 3, om den sakkyndige bør ha særlig kompetanse på noe område, og om den sakkyndige og/eller dommer bør gjennomføre samtaler med partene og/eller barnet forut for rettsmøte

8. Om det er behov for tolk til rettsmøter

9. Om det kan ha noe for seg å vise partene tilbake til mekling med henvisning fra retten, barneloven § 61 nr. 2, oppnevne representant for barnet, barneloven § 61 nr. 5, innhente uttalelse fra barneverntjeneste/sosialtjeneste, barneloven § 61 nr. 6, innhente uttalelse/dokumentasjon fra andre, få fritak fra taushetsplikt

10. Hastesak, spørsmål om midlertidig avgjørelse

11. Andre forhold av betydning for saksforberedelsen

Den andre modellen som har rådet en stund og som mange fortsatt klamrer seg til er et direkte utdrag av tvisteloven § 9-4:

Tvisteloven § 9-4. Saksstyring. Plan for den videre behandling

(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.

(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a) om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b) om saken bør behandles etter særlige regler,
c) om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d) om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e) om behandlingen av saken bør deles opp,
f) gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g) om sluttinnlegg skal inngis,
h) berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i) om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j) andre forhold av betydning for saksforberedelsen.

(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.

 

Problemet med tvistelovens modell er at den ikke tar hensyn til den spesielle behandlingen som barnefordelingssaker/foreldretvistsaker er har som utgangspunkt etter Barneloven § 61, første ledd, nr. 1. Altså dette med Konflikt og forsoning og de møter som følger denne modellen. KOF-modellen gjør at man kan svare ja på bokstav a) og c) alltid. Det vil aldri være ja på b), d) og e) – samt at f) alltid blir behandlet under eller etter  KoF-møtet. Vi vet også at det alltid vil være en sakkyndig med fra starten og at det meste av planlegging rundt en hovedforhandling må utstå til man har forsøkt KoF-prosessen. Møter etter denne ikke-passende listen ender som regel opp med et spørsmål om når skal saksforberedende møte avholdes. En øvelse som ikke er nødvendig å ta i et formelt fjernmøte, men kunne lett vært gjort ved epostkorrespondanse.

Den nye modellen som fremgår av nasjonal veileder skulle vært påtvunget samtlige landets domstoler og dommere slik at man får en god, ensartet og forutsigbar planleggingsfase.

Sluttinnlegg i saker etter barneloven

Hovedregelen i alle sivile rettssaker for domstolene er at det skal leveres et sluttinnlegg senest to uker før hovedforhandlingen og at dette markerer slutten på saksforberedelsene. Etter dette skal det ikke komme nye prosesskriv, nye dokumentbevis eller påberopelse av nye vitnebevis. Dette følger av tvisteloven § 9-10

Tvisteloven § 9-10. Avsluttet saksforberedelse. Sluttinnlegg

(1) Saksforberedelsen avsluttes to uker før hovedforhandlingen hvis ikke retten fastsetter et annet tidspunkt.

(2) Retten skal som regel kreve at partene innen avsluttet saksforberedelse inngir et sluttinnlegg. Sluttinnlegget skal kort angi den påstand, de påstandsgrunnlag og de rettsregler som påberopes, og de bevis parten vil føre. Med sluttinnlegget skal følge forslag til framdriftsplan for hovedforhandlingen, jf. § 9-11 annet ledd.

 

Noen ganger velger retten å sette et tidligere tidspunkt og noen ganger et senere. Det kan være at man vil ha en sakkyndig rapport etter barneloven § 61, første ledd nr 3 før sluttinnlegget da det ofte påvirker vitneførselen, men også alle leddene i saken man har tenkt å føre.

I de fleste saker etter barneloven er sluttinnlegg unødvendig og bortkastet tid og en kostnad som ikke burde blitt belastet klienten. De fleste barnesaker er ikke omfattende hva gjelder dokumentbevis eller juridiske tema. Det kan være at det er mange momenter i partenes forklaring om hvorfor de mener det de mener, men sjeldent kommer man nært hovedforhandlingen og man står i en sak om f.eks. samvær hvor det er viktig for saken at anførslene sorteres og ryddes i slik at det blir oversiktlig. Det blir som regel et komprimert oppgulp av stevning eller tilsvar og en time som må faktureres på en klient som allerede betaler nok. På samme måte som planmøter i de mest oppdaterte domstolene nå er tilpasset barnesaker burde også eventuelle sluttinnlegg være det. Domstolene burde dessuten i oversiktlige saker i mye større grad si at sluttinnlegg ikke er nødvendig. Når man f.eks har en sakkyndig rapport etter § 61, første ledd, nr.3 o tillegg til stevning og tilsvar (som noen gang er de eneste dokumentene fra partene) så er saken godt nok fremstilt og oppsummert til at domstolen vet hva som er problemstillingen. Når man i tillegg i disse sakene har utstrakt bruk av saksforberedende møter med nettopp spissing av saken som ett av formålene blir sluttinnleggene ofte meningsløse.

Barneloven § 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

 

Hvilke vitner skal jeg ha i barnefordelingssak?

vitneførselbarnefordeling

Fortsatt bruker de fleste begrepet barnefordeling, mens nyere begrepsbruk vil kalle slike saker foreldrekonflikter. Jeg foretrekker sak etter barneloven selv om det har et noe videre nedslagsfelt.

Når du fører en sak etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar er det alltid en vanskelig øvelse og bestemme seg for hvilke vitner som skal føres, om noen. Jeg har ført mange saker uten vitner hvis saken og omstendighetene i saken tilsier det. Skal jeg føre vitner har jeg noen generelle tanker som jeg ofte, men ikke alltid følger:

  • Jeg er forsiktig med familievitner. Min tanke er at retten forventer at blod er tykkere enn faktum og at de fleste har en familie som støtter sine nærmeste ganske blindt. Unntaket for meg er hvis noen i familien er særlig sentral med tanke på å ha mye kontakt med barna. Det beste eksemplet er samboer eller ektefelle som jeg mener nesten er obligatorisk å føre. Skal retten ta stilling til et bostedsalternativ, må de nesten få et godt innblikk i hvem som skal dra omsorgen.
  • De som tilbringer mye tid med barnet bør alltid vurderes. Typisk er barnehage og skole. De bør ikke alltid føres, men i saker der reaksjoner hos barnet er tema eller fungeringen til barnet er tema er det naturlig. Har sakkyndige snakket med barnehage/skole avhenger det for meg hva som da har kommet frem.
  • Egne venner er jeg som regel forsiktig med. Altså partens egne venner. Jeg har hatt klienter som mener at de var på sommerferie sammen ett år og den vennen kan forklare at da gikk alt bra. Jeg prøver å holde meg unna å føre vitner som skal bekrefte at en hendelse gikk bra når man ikke kan si noe om resten av året som gir store anledninger til hendelser som ikke har gått bra. Har mor slått to ganger det siste året og dette ikke var tema eller tilfelle da venn med familie var med så avkrefter ikke det noe.
  • Familievernkontor, konfliktråd osv vil som regel ikke kunne eller ville stille som vitne.
  • Hva med psykologen som var oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1? Ja, noen ganger er det naturlig. Nr. 1 hjemler ikke at sakkyndige er med videre til hovedforhandling og det er en av partene som må føre han som vitne dersom han skal høres i hovedforhandlingen. Retten har også et ansvar for at saken er best mulig opplyst og det kan ikke utelukkes at det er riktig av retten å innkalle sakkyndige. Her mener jeg retten bør være varsom, men jeg mener ikke det er utelukket. Også i saker hvor det har vært oppnevning etter nr 1 og en annen sakkyndig har utredet etter nr. 3 kan det være fornuftig. Faren er da at den som har hjulpet til etter nr 1 vil påpeke klart at han ikke har samme grunnlag som den som har utredet etter nr. 3 og selv formaner å stå svakere i sin vurdering.
  • Hva med engasjere en psykolog som part og føre denne som vitne? Det er lov å engasjere sakkyndig privat for kanskje å utrede mer spesifikt og avklare en problemstilling retten ikke har brukt særlig tid på eller hvor man er uenig. Det er ikke veldig vanlig å gjøre dette og det skyldes nok bla at mangelen på felles styring fra aktørene i hvilke arbeidsoppgaver, subjektivt valg av hvem man engasjerer skaper mistanke om bestilling av resultat, og på samme måte at vitnet får betalt av en av partene direkte. På den andre side så vil jeg tenke at dersom det skal anvendes som motvekt til en allerede foretatt utredning så har man ingenting å tape på det. Er det en god fagperson med gode vurderinger som spriker fra det som er fremlagt av en annen sakkyndig så kan det ha betydning.

Motpartens advokat svarer ikke

advokatikkesvarer

Hva skjer hvis motpartens advokat ikke svarer? Har du noen gang mottatt et advokatbrev i en sak etter barneloven der du har fått en dato på å svare? kanskje fått beskjed om å svare innen 14 dager? Advokater kan sette så mange frister de vil, men de har alltid bare ett ris bak speilet og det er muligheten til å ta saken til retten. Den muligheten har advokaten (i saker etter barneloven) fra den dagen klienten har fått meklingsattest og 6 mnd frem i tid. Deretter må ny meklingsattest innhentes. Fristene som settes i advokatbrev er derfor ganske bortkastet. Gammel sedvane er at man bør gi motparten 14 dager på å svare. Det er postgang (vanlig fortsatt) og det skal være tid til å avvikle klientmøte og det skal være tid til å forfatte et svarbrev. En travel advokat kan ha mange saker og må ha lov til å legge sine saker i kø.

Men hva om motpartens advokat ikke svarer? Ja, ingenting annet skjer da eller kan skje enn at da får man vurdere å ta saken inn for retten dersom det er viktig å endre tingenes tilstand. Sitter man selv i den posisjonen at man ikke ønsker endring så er det jo ikke et problem. Er det spørsmål som ikke er naturlig å bringe inn for retten, som samarbeidspunkter noen ganger er, så må man bare «gi opp» og forsøke en ny innkalling til familievernkontoret hvor det heller ikke har noen konsekvens om motparten ikke møter.

I sum er det slik at det rett og slett ikke er nødvendig å svare på advokatbrev i slike saker. Det er få eller ingen frister i barnesaker, slik at det er ikke noen foreldelsesproblemer annet enn at barna blir eldre og det kan bli problematikk knyttet opp mot å bygge relasjoner osv.

Jeg skriver sjeldent i brev fra meg en konkret frist, men da man ønsker at saken skal flyte fremover på en god måte skriver jeg selv som regel «snarlig tilbakemelding imøteses.» Da har man gitt en oppfordring og går det 2-3 uker uten svar så kan det noen ganger være naturlig da å bringe saken inn for retten.

Til barnets beste – Video

«Til barnets beste» er en film laget av Domstoladministrasjonen.  «Til barnets beste» handler om behandlingen av barnelovsaker med volds- og overgrepsproblematikk. Målgruppen for filmen er dommere, advokater og sakkyndige. Viktig å se for alle som gjennomgår slike saker eller som jobber med slike saker.

Trenger vi egentlig sakkyndig bistand i saksforberedende møter?

sakkyndigpsykolog

I nr.1 i første ledd i § 61 i barneloven står det

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Hovedregelen i § 61 er at man skal innkalle til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedregelen i lovbestemmelsen er ikke at det skal oppnevnes sakkyndig. Dette er noe retten kan gjøre.  Retten velger likevel i 99% av sakene å oppnevne sakkyndig i disse møtene. Hvorfor? I svært mange av disse sakene er det ren juridisk avgjørelse som skal tas eller det er psykologfaglige problemstillinger. Hvorfor kaster det offentlige bort så enormt mye penger på å oppnevne sakkyndige i sammenhenger hvor dette er fullstendig unødvendig? De fleste dommerne med en del erfaring (og det er de som bør ha sakene etter barneloven, ikke dommerfullmektiger) har bedre forutsetning for å mekle mellom partene enn det sakkyndige har. Dommerne kan jussen som regulerer konflikten og har ofte mye mer pondus mht å realitetsorientere parter. I de ikke helt små domstolene er det tilstrekkelig dommerbemanning til at habilitetsspørsmål ikke skal bli et problem.

Jeg tror at domstolene vil våkne opp på et tidspunkt å finne ut at det er overforbruk av sakkyndige i de saksforberedende møtene. I mange tilfeller er de ikke satt inn i saken på forhånd, de kan ikke bidra og de har ikke alltid personlige evner til å mekle mellom partene. Jeg vil tro at i halvparten av sakene jeg har burde det vært bare dommer tilstede i det saksforberedende møtet og dersom det viser seg at det skal gjøres sakkyndig arbeid så bør dette skje etter nr. 3. Da vil det ikke være habilitetsproblemer ved oppnevning av sakkyndige knyttet til arbeid etter nr 1 og man får utredet det psykologfaglige hvis nødvendig. Psykologen skal ikke overta for dommeren og være den som avgjør saken. Vi må tilbake til at dommeren tar avgjørelsene etter barneloven og psykologfaglig bistand hentes inn der det er åpenbart at det er psykologfaglige problemstillinger.

Jeg har opplevd domstoler som oppnevner etter nr 3 som hovedregel fordi det er lettere slik. Det er slik vi alltid gjør det er svaret. Mistanken min er at det er latskap. Gi meg en rapport så jeg kan skrive en dom eller da har vi et innpass inn i hjemmene som vi ikke tror partene klarer gjennom bevisføringen.

 

Når skal jeg kontakte advokat?

kontakteadvokatBruk av advokat er for noen naturlig mens det for andre kan virke litt skremmende. I saker som omhandler egne barn (saker om samvær, bosted og foreldreansvar etter barneloven) er det ofte et spørsmål fra henvendelsene vi får i vårt gratisvurderingstilbud (Skjema her) når det er riktig eller fornuftig å engasjere en advokat i saken.

Det varierer stort hvor i prosessen folk er når de kontakter oss. Noen vurderer skilsmisse og ønsker å vite alt om sine rettigheter før de går ut av forholdet eller før partneren forlater. Andre tar kontakt rett før de skal på mekling hos familievernkontoret. Noen har vært skilt i mange år når de tar kontakt og har en løsning som ikke fungerer, mens andre igjen ønsker at vi skal ta over en sak etter at det ikke har gått slik som forventet i de første rettsmøtene.

Som hovedregel vil vi gjøre den beste jobben dersom vi kommer inn tidlig og får være med å rådgi fra starten. Mange trår feil tidlig og bruker hele saken til å forsøke å rette opp feilene som har blitt begått. Det kan være feil bruk av instanser som politi og barnevern (vår erfaring med barnevernsaker og straffesaker setter oss i god stand til å se helheten i din sak), det kan være meldinger på telefon eller internett som hjemsøker prosessen og det kan være måten man snakker til egne barn på. Uansett hva det er så har vi 13 års erfaring med å bistå klienter i slike situasjoner og vet i det vesentlige hva man bør og ikke bør gjøre i en prosess etter barneloven. Potensialet for en positiv prosess blir større når vi får være med å velge kurs tidlig.

Det er likevel slik for mange at økonomi er viktig og selv om man tjener så mye at man ikke har krav på fri rettshjelp (over 246.000 brutto – i 2016) så er det mange som må velge når de skal engasjere advokat ut fra økonomiske hensyn. Slik jeg ser det vil det da være når man har mottatt et brev fra motparten eller motpartens advokat, rett i forkant av første mekling på familievernkontoret eller når det har inntrådt en akuttsituasjon som man selv om ta tak i umiddelbart (bostedsforelder flytter) at man bør kontakte advokat.

Terskelen for utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

sakkyndigutredningDomstolene kan i saker etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar oppnevne en sakkyndig til å bistå seg i saken. Det er to mulige hjemler for oppnevning. Den første er barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (nummer-en-oppnevning) hvor sakkyndige som hovedregel inntar en mer nøytral meglerrolle og har størst fokus på se om det er mulig å hjelpe partene til å bli enige. Det kan fortsatt være slik at en sakkyndig som er oppnevnt etter nr. 1 skal gjøre mindre utredninger, men som oftest resulterer dette ikke i en rapport og det vil ofte være viktig for sakkyndige i denne fasen å beholde tilliten til begge partene. Etter min mening misforstår en del tingretter og bruker sakkyndige som er oppnevnt etter nr. 1 til å gjøre oppgaver som sakkyndige bare skal gjøre når han er oppnevnt etter nr. 3.

Så når skal man oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr. 3 (nummer-en-oppnevning)? Det har skjedd mye de siste årene rundt denne bestemmelsen. Det er nå staten (tingretten) som betaler disse utredningene, mens det tidligere var partene som måtte ta kostnadene. Da den av partene som begjærte oppnevningen. Dette fremgår nå av bestemmelsens andre ledd. I tillegg kom det inn i barneloven 1. januar 2014 at det spesielt i tilfeller hvor det er påstander om vold, overgrep eller psykiske lidelser så skal slik utredning vurderes. Altså en føring for hvilke problemstillinger som skal lede til utredning.

Min erfaring er at tingrettene ikke er samkjørte når det gjelder terskel for oppnevning. I noen tingretter møter jeg en svært restriktiv holdning til å oppnevne sakkyndig etter nr. 3 selv om det er påstander om rus, vold eller psykiske lidelser, mens i andre tingretter hvor partene har praktisert delt bosted, det er ikke begjært midlertidig avgjørelse og ingen av føringene er tilstede, ønsker tingretten en utredning å ha som en krykke for egen vurdering. I de sistnevnte tilfellene er det min påstand at tingrettene driver med ansvarsfraskriving og overlater saken til en psykolog. Når det ikke er særlige psykologfaglige problemstillinger og retten velger å sette i gang en utredning blir det lett en oppfatning av at man leter etter feil hos foreldrene i saker hvor den generelle tilbakemelding fra skole, barnehage, helsesøster og andre er at barna har det bra.

 


§ 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.