Fylkesnemnda for Troms og Finnmark – Sak etter barnevernloven

21. august og 22. august er advokat Christian Wulff Hansen i Fylkesnemnda for Troms og Finnmark i Tromsø i sak etter barnevernloven § 4-21.


Barnevernloven § 4-21. Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.

Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal barnets fosterforeldre gis rett til å uttale seg.

Partene kan ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv måneder. Er krav om opphevelse i forrige vedtak eller dom ikke tatt til følge under henvisning til § 4-21 første ledd annet punktum, kan ny behandling bare kreves der det dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon.

Barnevernloven § 7-23 – De bevis nemndsleder tillater


mockups-new (966)§ 7-23.
Klage over akuttvedtak

De private parter kan påklage et akuttvedtak etter § 4-6 annet og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd, 4-25 annet ledd og 4-29 fjerde ledd. Klagen fremsettes skriftlig eller muntlig overfor fylkesnemnda.

Klagen behandles av nemndsleder alene. Det skal holdes et kort møte hvor partene gis mulighet til å redegjøre for sitt syn og til å tilby slik supplerende bevisførsel som nemndsleder tillater.

Vedtak i klagesaken skal foreligge innen en uke etter at fylkesnemnda mottok saken.


I andre ledd fremgår det at nemndsleder alene bestemmer hvilke bevis som tillates ført i en akuttsak for Fylkesnemnda. Bestemmelsen gir seg utslag i flere svært betenkelige situasjoner hvor det er grunn til å stille spørsmål ved om prosessen er i tråd med kravene i EMK artikkel 6 om rettferdig rettegang. Det heter i EMK artikkel 6:

Art 6.Retten til en rettferdig rettergang

1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.

2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:
a. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham;
b. å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar;
c. å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse;
d. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;
e. å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.

Retten til en rettferdig rettegang innebærer som regel også det helt grunnleggende prinsippet om kontradiksjon. Altså retten til å komme med egen versjon og føre motbevis. Barnevernloven § 7-23 gir den som skal avgjøre saken rett til å velge hvilke bevis som skal legges frem for nemnda under behandlingen av saken. Bl.a. om det skal tillates vitneførsel. Man kan da få, og får ofte, saker hvor barnevernstjenesten sender inn en bunke dokumenter og den som har mistet sine barn i et akuttvedtak ikke får lov å føre ett eneste vitne. Kanskje klarer ikke forelderen å sammenfatte eller få relevante personer til å produsere skriftlige dokumenter, men har psykolog, lege eller andre som kunne stilt opp i 15 minutter for å forklare relevante opplysninger. Slik jeg ser det er en slik avskjæring et brudd på helt grunnleggende rettigheter om å ta til motmæle. At det er en akuttsak etter § 4-6 og ikke en omsorgsovertakelse etter § 4-12 er uten relevans. Akuttsaken danner ofte grunnlag for videre saksbehandling. Akuttsaken i forelderens disfavør fratar ofte mulighet for observasjoner av sakkyndige, fratar muligheten til forbedring og hjelpetiltak, etablerer barna i andre miljøer osv. Akuttvedtak er så inngripende og ofte traumatiserende for de barn det gjelder at det er meget spesielt at man i disse sakene skal frata foreldrene grunnleggende rettigheter og kjøre en rettssak-light-versjon med de bevis som behager avgjørende myndighet. At man får en mer omfattende prosess ved å gi foreldrene de grunnleggende menneskerettighetene får bare være. Da får man heller bemanne opp fylkesnemndene til å tåle rettssikkerhet.