anke til lagmannsretten – Barnerettsbloggen

En sak etter barnevernloven prøves først i Fylkesnemnda, så i tingretten. Dersom en av partene ønsker å prøve saken for lagmannsretten så er adgangen ikkeautomatisk, slik den er i saker etter barneloven. Dette skyldes i hovedsak at det er et toinstansprinsipp i Norge som går ut på at man har rett til å få prøvd sin sak i to instanser. I saker om f.eks. omsorgsovertakelse er Fylkesnemnda den første instansen og tingretten den andre instansen. Det gjør lagmannsretten til den tredje instansen. I saker etter barneloven er tingretten første instans (Familievernkontoret/mekling er pliktig, men de har ingen domsmyndighet) og lagmannsretten er derfor andre instans. Det I saker om f.eks. fast bosted etter barneloven har man derfor en automatikk (som hovedregel,saker kan nektes fremmet dersom det er åpenbart at de ikke vil føre frem) i tilgangen til lagmannsretten. Det er likevel mulig å få en sak etterbarnevernloven opp for lagmannsretten, men det vil være lurt å legge en ekstrainnsats i anken. Det er nok mer sannsynlig å få igjennom en sak for lagmannsretten hvor Fylkesnemnda og tingretten har kommet til ulike resultat enn hvor disse har kommet til samme resultat.

For mange er det svært vanskelig å vite om de skal anke en sak de har tapt i tingretten. Det er selvfølgelig ikke et svar som er dekkende for alle situasjoner på dette spørsmålet. For noen er det åpenbart at saken ikke bør ankes. Andre ganger er det åpenbart at tingretten har vurdert saken feil eller behandlet saken feil. De fleste saker står like usikkert for lagmannsretten som de gjør for tingretten. Dette kan fort være grunnen til å anke.

Gjennom de 10 årene jeg har ført barnefordelingssaker for domstolene har jeg sett at lagmannsrettene ganske ofte vurderer sakene annerledes enn tingrettene har gjort. Dette skyldes nok i stor grad at saker etter barneloven er preget av ikke-juridiske vurderinger. I større grad enn de fleste saker så vil dommerens personlige holdninger spille inn. I tingretten har man bare en dommer som vurderer saken ut fra sitt personlige ståsted, mens man i lagmannsretten har tre dommere som vurderer. Muligheten for en vurdering som avviker fra forvenningene er mindre når tre dommere vurderer saken enn når en dommer gjør det. I tillegg er det ofte en enorm kompetanseforskjell mellom tingretten og lagmannsretten. Dette gjelder spesielt ettersom mange mindre tingretter i strid med tilrådningen i veilderen Q15 2004 benytter dommerfullmektiger til å lede og dømme i slike saker.

Skal man vurdere en anke kommer også økonomiske vurderinger inn. Har den tapende part fri rettshjelp så vil det ofte være lavere terskel for en ny prøving enn dersom parten ikke har det.

En opplever også fra tid til annen at klienten ikke får frem budskapet sitt like godt i retten som på kontoret til advokaten. Det er mange som ikke helt klarer å være så tydelig som de er utenfor rettssalen. Jeg har sett mange ganger at en part gjør et betydelig annerledes inntrykk når han/hun tar plass i vitneboksen enn det inntrykket som ble gitt på forhånd. I lagmannsretten har man fordelen av erfaring fra denne situasjonen i tingretten. Følelsen av å sitte midt på gulvet i vitneboksen og bli spurt spørsmål fra andre enn sin egen advokat blir lettere å håndtere når man har gjennomgått det før.

Anke Barnevernsak til lagmannsretten

Å anke eller ikke å anke