Barnets beste

Barnets beste er det bærende prinsippet i den norske barneretten og i de fleste lands barnerett. Begrepet er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 3 som lyder slik:

3. TIL BARNETS BESTE Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

I Norge har vi inkorporert bestemmelsen i barneloven § 48 og da har den fått denne ordlyden:

§ 48.Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

Hva som er barnets beste varierer fra sak til sak. Det er ikke slik at dette gir noen annen veiledning i praksis enn at man skal søke å finne ut hva som vil være best for barnet i hvert enkelt tilfelle. Det man kanskje kan merke seg særksilt er at «handsaminga», altså håndteringen, av slike saker også skal være til barnets beste. Det vil si at prosessen også skal ha som ledesnor at man tenker på barnet. Dette kan f.eks. være at man søker å ta brodden av en konflikt og få det inn på et meglingsspor med den visshet at det gjør det lettere for foreldrene å være sammen om barnet i fremtiden.

En saksbehandling til barnets beste

Barneloven § 48 er kjent for alle som har vært involvert i en sak etter barneloven enten du har vært part eller advokat.

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

De fleste er kjent med at man i avgjørelser etter barneloven skal ha fokus på at løsningen man kommer til skal være til barnets beste. Dette i motsetning til å la foreldrenes behov eller andres interesser være styrende. Det som kanskje ikke blir like mye fokusert på er at «handsaminga av slike saker» skal være til barnets beste også. Det vil si at ikke bare avgjørelsene, men fremgangsmåten skal være lagt opp slik at prosessen tar hensyn til barnas beste.

Bestemmelsen er nok i stor grad med på å underbygge det sterke fokus som er på forliksforhandlinger i saker etter kapittel 7 i barneloven. Bestemmelsen kan være styrende for at man velger flere saksforberedende møter, at man velger en psykolog til å snakke med barnet i stedet for en uerfaren dommer eller at man tar andre valg som gjør at barnet opplever minst mulig problemer tilknyttet foreldrenes uenighet.

Barnets beste… i Sverige

Barnefordelingssaker i Norge har en faneparagraf i § 48 hvor det heter:

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

I Sverige avgjøres barnefordelingssaker etter loven som heter «Föräldrabalken»

2 a § Barnets bästa skall vara avgörande för alla beslut om
vårdnad, boende och umgänge.

Vid bedömningen av vad som är bäst för barnet skall det fästas
avseende särskilt vid

– risken för att barnet eller någon annan i familjen utsätts
för övergrepp eller att barnet olovligen förs bort eller hålls
kvar eller annars far illa, och

– barnets behov av en nära och god kontakt med båda
föräldrarna.

Hänsyn skall tas till barnets vilja med beaktande av barnets
ålder och mognad. Lag (2006:458).

I Den svenske «faneparagrafen» har man tatt inn barnets vilje, som i den norske § 31, samt hensynet til ulovlig bortføring. I tillegg kommer det klart frem at barnet skal ha god kontakt med begge foreldrene. Jeg mener svenskenes plassering av god kontakt med begge foreldrene i en slik styrende bestemmelse er viktig og en kodifisering også av det vi i Norge praktiserer, og som vi i barneloven tar med i samværsbestemmelsene (§ 42.) Utover at jeg mener kontakten med begge foreldrene burde stå i § 48, synes jeg den norske lovgivningen hva gjelder inkorporeringen av hensynet til barnets beste er ryddigere og bedre strukturert.