FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)

mockups-new (1153)

Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.

Du kan laste ned hele Barnekonvensjonen ved å trykke på denne lenken: FNs Barnekonvensjon

Konvensjonen begynner med å definere hva man anser som barn:

Art 1. I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.

I artikkel 3 nr 1 finner vi samme bestemmelse som i barneloven § 48:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

Artikkel 9 er svært interessant og skal sikre prosessuelle rettigheter for alle parter i barnevernsaker og i barnefordelingssaker (foreldrekonflikter.) Spesielt Artikkel 9, nr. 2 er grunn til å vurdere om er sikret godt nok i norsk rett. Vi har i Norge en stadig økende inkludering av barna i prosessen, men det er mange svakheter i hvordan barna blir hørt. I barnevernsaker er det meningsløst å oppnevne en fremmed person til  ta en kort samtale med barnet. I begge sakstypene er man prisgitt gjengivelsen fra noen som ikke kjenner barnet. Det er ingen tvil om at det er viktig og riktig å få innført filming av slike samtaler på lik linje med tilrettelagte avhør etter straffeprosessen. Nettopp at barna kan bli fratatt sine foreldre er betydelig viktigere enn at det er mistanke om at mor kanskje har fiket til barna noen ganger. Det bør opprettes flere barnehus og barnehusene bør få en rolle i sivilprosessen.

 

Art 9. 1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.

Barnets beste

Barnets beste er det bærende prinsippet i den norske barneretten og i de fleste lands barnerett. Begrepet er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 3 som lyder slik:

3. TIL BARNETS BESTE Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

I Norge har vi inkorporert bestemmelsen i barneloven § 48 og da har den fått denne ordlyden:

§ 48.Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

Hva som er barnets beste varierer fra sak til sak. Det er ikke slik at dette gir noen annen veiledning i praksis enn at man skal søke å finne ut hva som vil være best for barnet i hvert enkelt tilfelle. Det man kanskje kan merke seg særksilt er at «handsaminga», altså håndteringen, av slike saker også skal være til barnets beste. Det vil si at prosessen også skal ha som ledesnor at man tenker på barnet. Dette kan f.eks. være at man søker å ta brodden av en konflikt og få det inn på et meglingsspor med den visshet at det gjør det lettere for foreldrene å være sammen om barnet i fremtiden.

Barnekonvensjonen

Barneombudet har på sine nettsider laget en forenklet utgave av FNs konvensjons om barnets rettigheter.

Ett av punktene lyder:
18. FORELDREANSVARET
Begge foreldrene har et hovedansvar for barnets omsorg og utvikling etter hva som er best for barnet. Staten skal gi støtte og sikre utvikling av institusjoner, tjenester og tiltak for omsorg for barn, herunder også tatt hensyn til utearbeidende foreldre.

Ønsker du å lese hele den forkortede konvensjonsteksten kan du gå på Barneombudets nettside her..

Barneloven § 1 – Fødselsmelding

Hensikten med en fødselsmelding er å være et grunnlag for folkeregisteret i registrering borgere, samt være et grunnlag for å få fastsatt farsskap eller hvem som skal betale underholdsbidrag. Barnekonvensjonen har i artikkel 7, nr. 1 en bestemmelse om at barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen. Det skal også gis fødselsmelding til medisinsk fødselsregister etter helsepersonelloven § 35, 4. ledd og helseregisterloven §§ 8 og 9.

Fødselsmeldingen sendes til folkeregistermyndigheten i mors bostedskommune. Dette kan gjøres elektronisk eller på fastsatt skjema. I hovedsak er det lege eller jordmor som besørger fødselsmeldingen. Dersom ingen lege eller jordmor bistår ved fødselen, er det mors ansvar at melding blir innsendt. Fødselsmelding inngis både for levendefødte og dødfødte barn. 28. svangerskapsuke settes i praksis som grense mellom abort og dødfødsel.

§ 1. Fødselsmelding.

Når eit barn er født, skal lækjaren eller jordmora gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita. I meldinga skal opplysast kven som er far til barnet i samsvar med § 3 eller § 4, eller kven mora har gjeve opp som far til barnet i tilfelle der farskapen enno ikkje er fastsett. I meldinga skal også opplysast om foreldra lever saman. Meldinga skal dessutan innehalde dei opplysningane som departementet fastset.

Når barnet er født utan at lækjar eller jordmor var til stades, skal mora sjølv gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita innan ein månad. Føder ho barnet medan ho mellombels held til i utlandet, skal ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan ein månad etter at barnet er kome til Noreg.

Fødselsmelding skal også gjevast når barnet er dødfødt.

I tilfelle då farskapen enno ikkje er fastsett eller foreldra ikkje lever saman, skal fødselsmeldinga sendast både til folkeregistermyndigheita og tilskotsfuten.