Hvordan skal prosessen etter barneloven § 64 være?

Barneloven § 64 lyder:

Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Uten å gå nærmere inn på vilkåret for å anvende § 64, nevnes at det er en vurdering av ”særlige grunner.” Jeg har skrevet tidligere om innholdet i denne vurderingen.

Spørsmålet i dette innlegget er hvordan skal eller bør retten behandle en begjæring etter § 64.

  • Uansett i hvilken instans saken ble avgjort tidligere, skal saken igjen reises for tingretten og kravet om gyldig meklingsattest gjelder også i saker etter § 64.
  • Som det fremgår av § 64, 3. ledd så kan retten velge å avvise saken uten hovedforhandling dersom det er åpenbart at det ikke foreligger ”særlige grunner.” Dette kan retten gjøre av eget tiltak på et hvilket som helst stadium av sakens forberedelse. Bestemmelsen brukes særlig i tilfeller hvor det til stadighet kommer omgjørelsessøksmål i samme sak. Slike saker blir da ofte oppfattet som sjikane.
  • Dersom saken ikke avvises på rettens initiativ vil retten måtte ta en avgjørelse dersom den ene parten begjærer saken avvist. Avgjørelsen tas vanligvis på bakgrunn av en realitetsbehandling, men retten vil kunne legge opp til en forhandling om spørsmålet i det saksforberedende møtet slik at kontradiksjon blir ivaretatt og prosesskostnadene ikke unødig blåses opp.

Hvordan skal prosessen etter barneloven § 64 være?

Barneloven § 64 lyder:

Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Uten å gå nærmere inn på vilkåret for å anvende § 64, nevnes at det er en vurdering av ”særlige grunner.” Jeg har skrevet tidligere om innholdet i denne vurderingen.

Spørsmålet i dette innlegget er hvordan skal eller bør retten behandle en begjæring etter § 64.

  • Uansett i hvilken instans saken ble avgjort tidligere, skal saken igjen reises for tingretten og kravet om gyldig meklingsattest gjelder også i saker etter § 64.
  • Som det fremgår av § 64, 3. ledd så kan retten velge å avvise saken uten hovedforhandling dersom det er åpenbart at det ikke foreligger ”særlige grunner.” Dette kan retten gjøre av eget tiltak på et hvilket som helst stadium av sakens forberedelse. Bestemmelsen brukes særlig i tilfeller hvor det til stadighet kommer omgjørelsessøksmål i samme sak. Slike saker blir da ofte oppfattet som sjikane.
  • Dersom saken ikke avvises på rettens initiativ vil retten måtte ta en avgjørelse dersom den ene parten begjærer saken avvist. Avgjørelsen tas vanligvis på bakgrunn av en realitetsbehandling, men retten vil kunne legge opp til en forhandling om spørsmålet i det saksforberedende møtet slik at kontradiksjon blir ivaretatt og prosesskostnadene ikke unødig blåses opp.

Anke et forlik etter barnefordelingssak

Du har møtt i et saksforberedende møte eller i hovedforhandling og du har gått ut av rettslokalet med et forlik i hånden, men er du fornøyd? Kanskje ikke. Hva kan du gjøre med det? Akkurat det samme som du kan gjøre med en rettskraftig dom. Et rettsforlik har samme rettskraft som en rettskraftig dom (altså en dom som ikke lengre kan ankes.)

Nå betyr ikke det nødvendigvis at du er maktesløs eller handlingslammet i prosessmuligheter. Dersom du har «særlige grunner» så har du mulighet til å få behandlet saken igjen uansett om det er etter en dom eller et forlik.

Det heter i barneloven § 64 bl.a. at «Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det.» Det store spørsmålet vil alltid være hva som er «særlige grunner.» Det finnes ikke noe fasitsvar på dette, men man kan nok generelt si at det ikke er tilstrekkelig at man forsøker seg på de samme argumentene som lå til grunn for den avgjørelsen man vil oppheve. Størst vekt vil det nok tillegges dersom avtalen eller dommen får en svært uheldig virkning på barnet og at det er noe man kan sannsynliggjøre. Det må ikke nødvendigvis være en effekt av dommen eller forliket, men kan være helt nye momenter. Kanskje avtales at mor skal ha omsorgen etter en lengre konflikt om bostedet, men så flytter mor med barnet 1 uke etter hun har vunnet til en annen kant av landet. Dette vil nesten alltid være grunn god nok.