Barnets voksende selvstendighet: En guide til foreldres tilpasning

Barns selvstendighet, Barneloven § 33, foreldreansvar opphører ved 18, ungdoms selvstyring, veiledning for foreldre, barn og personlige valg, modenhetsnivå hos barn, ungdom og beslutningstaking, selvstendighetsutvikling hos barn, foreldre som rådgivere, overgangen til voksenlivet, foreldres omsorgsplikt, barns rettigheter i Norge, tilpasning i oppdragelsen, ungdom og sosial omgang, barnets valg av klær, ungdom og foreningsliv, juridisk myndighet ved 18, foreldre og ungdoms autonomi, veiledende foreldrerolle, barnets utvikling mot voksen alder, omsorgsformer for tenåringer, ungdom og valg av utdanning, ungdom og økonomiske forpliktelser, foreldreansvarets varighet, støtte til selvstendige barn, aldersgrenser i foreldreansvaret, ungdomsrettigheter ved 18 år, forberedelse til voksenrollen, tilrettelegging for barns selvstendighet. Barns selvstendighet, Barneloven § 33, økende selvstendighet for barn, foreldres rolleendring, barn og beslutningstaking, tilpasning i oppdragelse, barns rettigheter Norge, modenhetsnivå hos barn, ungdom og selvstyring, valg av klær barn, barnets sosiale omgang, opphør av foreldreansvar, barns personlige valg, 18-års myndighetsalder, omsorgsplikt for foreldre, rådgiverrolle for foreldre, veiledning for ungdom, foreldre og ungdoms autonomi, selvstendighet før 18 år, foreldres samtykke ekteskap, foreldres samtykke adopsjon, ungdoms overgang til voksenlivet, barns utvikling av selvstendighet, foreldre og barns kommunikasjon, ungdom og personlig utvikling, forberedelse til voksenlivet, barns rett til selvbestemmelse, juridiske rettigheter for ungdom, foreldreansvarets varighet, ungdoms selvbestemmelsesrett.

Barnelovens § 33 understreker et fundamentalt prinsipp om barns gradvis økende selvstendighet fra tidlig alder og fram til de fyller 18 år. Dette prinsippet omhandler ikke bare en rettighet for barnet, men også en veiledning for foreldre om hvordan de bør tilpasse sin oppdragelse i takt med barnets voksende modenhetsnivå og selvstendighet.

Fra barnet er forholdsvis lite, har denne regelen betydning i personlige spørsmål som for eksempel valg av klær eller sosial omgang. Dette innebærer at foreldreansvaret, som gir foreldrene rett til å ta avgjørelser for barnet, gradvis vil reduseres i omfang før barnet når myndighetsalderen ved 18 år. Det viktige her er å anerkjenne at selv om myndigheten til å ta beslutninger på vegne av barnet avtar, opphører ikke foreldrenes plikt til å vise omsorg og omtanke.

For foreldre betyr dette en overgang fra å være beslutningstaker til mer av en rådgiverrolle etter hvert som barnet blir eldre. Foreldrenes rolle som lyttere og rådgivere blir stadig viktigere, og det er vesentlig at de tilbyr støtte og veiledning samtidig som de respekterer barnets økende ønske om selvstendighet.

Annet ledd i § 33 slår fast at foreldreansvaret formelt opphører når barnet fyller 18 år, men dette betyr ikke at foreldrenes ansvar for barnets omsorg opphører brått. For eksempel har foreldrene fortsatt et ansvar for å sikre at den unge har et sted å bo. Det er likevel viktig å merke seg at etter fylte 18 år har ikke foreldrene lenger rettslig myndighet til å ta personlige beslutninger på vegne av barnet.

Unntak fra denne hovedregelen kan forekomme, og loven åpner for at visse aspekter av foreldreansvaret kan vare lenger enn til fylte 18 år, eller opphøre tidligere. Dette er dog avhengig av formelle lovbestemmelser. Eksempler inkluderer lovens krav om foreldres samtykke til ekteskap eller adopsjon for personer under 18 år.

For foreldre er det essensielt å forstå viktigheten av å tilpasse sin rolle i takt med barnets alder og modenhet. Ved å gradvis gi barnet mer selvstendighet, forbereder de barnet på voksenlivet, samtidig som de opprettholder en støttende og veiledende tilstedeværelse i barnets liv.

Barns rådighet over egne midler og seg selv

Utgangspunktet er at barn ikke råder over sine egne midler og ikke tar egne avgjørelser:

Det følger av vergemålsloven § 2:
§ 2. Den som er umyndig, kan ikke selv råde over sine midler eller binde sig ved rettshandel, medmindre annet særlig er bestemt.
Vergemålsloven tillegger barn etter visse alderstrinn å ha større rett til å råde over seg og sitt:

§ 32. Har en mindreårig fylt 15 år, og har han tatt tjeneste eller annet arbeid som han kan forsørge seg med, kan han også si opp avtalen og ta liknende tjeneste eller annet arbeid.

§ 33. En mindreårig rår selv over midler som han har tjent ved egen virksomhet efter det fylte 15de år, eller som vergen eller nogen annen har latt ham få til egen rådighet.

§ 33b. En mindreårig som har eget hushold, kan foreta slike disposisjoner for det daglige hushold eller oppfostringen av barna som vanlig blir foretatt i disse øyemed, unntatt leie av husrom.
Disse bestemmelsene har alle en negativ avgrensning om når disse disposisjonene ikke er gyldige. Du kan lese hele bestemmelsene her:
http://www.lovdata.no/all/tl-19270422-003-004.html

Videre følger det av barneloven § 33 at barn skal få større råderett etter alder:

§ 33. Barnet sin sjølvråderett.
Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.

Det følger videre av barneloven § 31 at barnet har medbestemmelsesrett i avgjørelser som angår dem (dette følger også av barnekonvensjonen)

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.