Staten betaler sakkyndig utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

BADGE3Til og med 2013 var barneloven lagt opp slik at staten betalte oppnevning av sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 1, men hvis partene ønsket utredning etter nr. 3 så måtte de vurdere om de hadde råd til å få saken godt opplyst eller ikke da de selv måtte betale. Vanligvis da den som begjærte oppnevningen for så evt å bli en del av saksomkostningsspørsmålet under hovedforhandling. Med virkning fra 01.01.2014 er bestemmelsen endret. nr. 3 fremgår også nå i bestemmelsens andre ledd og har gjort det i over 1,5 år.

Jeg tar dette opp da jeg fortsatt møter i domstoler hvor dommerne ikke har fått med seg denne lovendringen og hvor heller ikke alle advokater har fått den med seg. Jeg ser ikke bort fra at det er domstoler som etter lovendringen har pålagt parter å dekke kostnader retten skulle ha dekt og at det er noen som har et pengekrav mot en og annen tingrett rundt om i landet.

 

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Mindre bruk av sakkyndig

I 2011 synes det i betydelig mindre grad å bli brukt sakkyndig bistand i barnefordelingssaker. Altså saker etter barneloven. I flere år og fortsatt i mange domstoler er det nesten hovedregelen at det i saksforberedende møter settes rett med en dommer og en sakkyndig som ofte er psykolog. I flere av de mindre domstolene som jeg også praktiserer i oppleves det nå at dommeren synes å mene seg kompetent til å vurdere det som tidligere ble ansett som psykologenes fagstoff. Flere dommere forklarer seg nå bort fra slik bruk ved å legge svare i spørsmålet og spørre advokatene hva skulle en psykolog kunne bidra med? uansett resultat i retten så vil ikke det løse noe siden partene må lære seg utenfor systemet og samarbeide osv.

Argumentasjonen fra mange dommere er svak og det er raskt å mistenke en blanding av budsjettehensyn og for stor tro på egne evner. Selvfølgelig er det mange saker som ikke trenger sakkyndig bistand, men det er min erfaring gjennom mange hundre barnesaker i flere titalls norske domstoler at en sakkyndig stimulerer partene bedre til forlik enn hva den gjennomsnittlige dommer gjør. Når i tillegg mange små domstoler bryter anbefalingen om ikke å anvende dommerfullmektiger i slike saker øker behovet for noen med større meglingsverktøykasse.

Jeg håper den bølgedalen vi nå er nede i stabiliserer seg på et noe høyere nivå og at vi kommer tilbake i en situasjon hvor den psykologiske fagkunnskapen igjen får en større plass i barnefordelingssakene. Da spesielt i de saksforberedende møtene. At det også har blitt betydelig mindre bruk av sakkyndige utredninger kan også være et problem, men man er som regel da forbi den største forliksmuligheten og utredningsbehovet må begrunnes på en helt annen måte.

Mindre bruk av sakkyndig

I 2011 synes det i betydelig mindre grad å bli brukt sakkyndig bistand i barnefordelingssaker. Altså saker etter barneloven. I flere år og fortsatt i mange domstoler er det nesten hovedregelen at det i saksforberedende møter settes rett med en dommer og en sakkyndig som ofte er psykolog. I flere av de mindre domstolene som jeg også praktiserer i oppleves det nå at dommeren synes å mene seg kompetent til å vurdere det som tidligere ble ansett som psykologenes fagstoff. Flere dommere forklarer seg nå bort fra slik bruk ved å legge svare i spørsmålet og spørre advokatene hva skulle en psykolog kunne bidra med? uansett resultat i retten så vil ikke det løse noe siden partene må lære seg utenfor systemet og samarbeide osv.

Argumentasjonen fra mange dommere er svak og det er raskt å mistenke en blanding av budsjettehensyn og for stor tro på egne evner. Selvfølgelig er det mange saker som ikke trenger sakkyndig bistand, men det er min erfaring gjennom mange hundre barnesaker i flere titalls norske domstoler at en sakkyndig stimulerer partene bedre til forlik enn hva den gjennomsnittlige dommer gjør. Når i tillegg mange små domstoler bryter anbefalingen om ikke å anvende dommerfullmektiger i slike saker øker behovet for noen med større meglingsverktøykasse.

Jeg håper den bølgedalen vi nå er nede i stabiliserer seg på et noe høyere nivå og at vi kommer tilbake i en situasjon hvor den psykologiske fagkunnskapen igjen får en større plass i barnefordelingssakene. Da spesielt i de saksforberedende møtene. At det også har blitt betydelig mindre bruk av sakkyndige utredninger kan også være et problem, men man er som regel da forbi den største forliksmuligheten og utredningsbehovet må begrunnes på en helt annen måte.