Pass og barn

Å reise med et barn til utlandet krever som regel at barnet har pass. Innenfor Norden vil det vanligvis være uproblematisk uten, men selv innenfor Schengen-området vil det fort oppstå problem dersom barnet ikke har pass. Utstedelse av pass til barn under 18 år reguleres av passloven § 4. Begge foreldrene må samtykke i utstedelse av pass dersom de har del i foreldreansvaret. Den som utsteder passet kontrollerer folkeregisteret før pass utstedes (passforskriften § 8.) Det er tilstrekkelig at en av foreldrene underskriver dersom den andre forelder har undertegnet en fullmakti som gir den ene forelder signaturrett alene.

Passloven § 4. Pass til umyndige

Til barn under 18 år utstedes ikke pass uten samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Har foreldrene felles foreldreansvar, må begge samtykke. Pass kan likevel utstedes til barn med bare den ene av foreldrenes samtykke i tilfelle der vedkommende i henhold til barneloven har anledning til å ta med barnet ut av landet uten den annens samtykke. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12, skal samtykke kun innhentes fra barneverntjenesten.

Til umyndiggjort utstedes ikke pass uten samtykke fra vergen.

Pass kan i særlige tilfeller utstedes til umyndige uten samtykke dersom det er åpenbart ubetenkelig.

Passforskriften § 8. Passutstedelse til barn under 18 år
Når det søkes om pass til barn under 18 år, må det legges frem legitimasjon, jf. § 7. Det vises for øvrig til § 1 tredje, fjerde og femte ledd. Opplysninger om hvem som har foreldreansvar skal bekreftes ved oppslag i folkeregisteret.

Er en annen person enn foreldrene verge, skal dennes stilling dokumenteres gjennom kopi av dom eller lignende.

Utenlandsferder med barn

Et stort konflikttema for mange foreldre er om samværsforelderen kan ta med seg barnet på ferie til utlandet. Frykten eller motviljen forbundet med slike reiser kan være begrunnet ut fra frykt om at barnet ikke vil komme tilbake, at det er en stor påkjenning for barnet å være borte lenge fra sin omsorgs
forelder, barnets alder eller reisens lengde.

Barneloven har lovfestet samværsforelderens rett til å ta med barnet på kortere utenlandsferder. Det er altså et utgangspunkt i loven at det er tillatt å ta barnet ut av landet. Det er understreket at det er kortere reiser som er tillatt. Hva som er kortere reiser er ikke definert i loven, men en må anta at vanlige 1-2 ukers ferieturer alltid vil være greit. Dersom omsorgsforelderen frykter at samværsforelderen ikke vil komme tilbake med barnet vil omsorgsforelderen måtte reise sak for tingretten for å få en avgjørelse som forbyr den konkrete reisen.

Hele barneloven er oppbygd rundt tanken om hva som er barnets beste. Også i forbindelse med kortere utenlandsferder må en da regne med at de skal tas hensyn til hvilken påkjenning barnet tåler. Et barn på 1-2 år vil ikke ha samme utbytte av en tur til andre siden av kloden som kanskje en 11 åring har. En 11 åring må på den andre siden kanskje ta fri fra skolen og dette blir en egen vurdering. Det bør derfor være rom for å sette foten ned dersom det er åpenbart at reisen vil være en påkjenning for barnet på tross av at det bare er en kortere utenlandsferd.