Sør-Trøndelag tingrett – Sak etter barneloven

sortrondelagtingrett

3. juni 2016 er advokat Christian Wulff Hansen i Sør-Trøndelag tingrett i Trondheim i sak etter barneloven.

Saksforberedende møter etter barneloven § 61 foregår på forskjellige måter i mange domstoler og dommere har sin egen stil som også fører til at man opplever gjennomføringen svært forskjellig innad i domstolene. Det er forskjellig hvordan domstolene bruker de sakkyndige og det er svært forskjellig hvilken terskel hver domstol og dommer har for å oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3. Sagt på en annen måte, du vet nesten aldri hva du kommer til. Det er derimot noen unntak. Jeg har opplevd både i Salten tingrett og i Ofoten tingrett å bli oppringt på forhånd og orientert om hvordan de velger å gå frem i slike møter. Når praksis er så varierende er det fint når man på forhånd får slik informasjon slik at vi som advokater bedre er i stand til å informere våre klienter om hva som venter dem når de møter i retten.

Barnefordeling vs. Foreldrekonflikt

foreldrekonfliktOver en lengre periode har saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar blitt betegnet som barnefordelingsaker. Nytt er at man ønsker å kalle dette for foreldrekonfliktsaker.

Jeg har en viss forståelse for at fordeling av barn ikke er språklig den beste måten å beskrive sakstypen på. Jeg er ikke sikker på at foreldrekonflikt er siste stopp språklig. Foreldre i konflikt kan være mye mer enn bare saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det er likevel en relativ god avgrensning da «foreldre» plasserer dette å handle om barna. Det er likevel slik at det er en tvist om barna. Å ta ordet barn ut av betegnelsen er like meningsløst som å ta barn ut av «barneloven.» foreldretvistloven? Foreldreloven? Jeg tror fortsatt at med en økende fokus på barnas rettigheter i barnerettsprosessene så bør sakstypen beskrives ved bruk av hovedpersonene. Barnerettskonflikt, barnelovkonflikt, barnetvister…

Saker skal ha et fornuftig formål

«Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.»

Dette er en bestemmelse du finner i tvisteloven §2-2 (5). Saker etter barneloven har en del egne prosessbestemmelser, men utfylles av tvisteloven som er styrende prosesslovgivning for alle sivile søksmål (straffeprosessloven styrer prosessen i straffesaker.)

Det vil også si at saker om samvær, foreldreansvar og fast bosted også skal vurderes etter denne normen. Kanskje spesielt i barnesaker er det litt vanskelig da sakens tema, barna, er under stadig utvikling og endring av behov. Jg har så langt ikke opplevd at bestemmelsen har blitt anvendt i denne sammenhengen.

Utroskap som argument i barnefordelingssak

Mange som kommer i en konflikt om hvor barna skal bo fast (hvem som skal ha den daglige omsorgen) eller om hvilken samværsløsning som skal praktiseres, ønsker å få belyst hvorfor forholdet tok slutt. Det er en grå sone hvorvidt årsaken til samlivsbruddet har betydning for hvilken løsning som vil være barnets beste eller om det bør være det. I den grad samlivsbruddet skyldes vold og oppførsel som er skadelig direkte og indirekte for barnet, er det klart at dette har betydning i saken. Samtidig kan en argumentere med at det ikke har betydning isolert sett, men at det må kunne tas til inntekt for hvilken personlighet en har med å gjøre og at det er lite trolig at en klarer å skille denne personligheten fra å være forelder.

Noen vil få gehør for argumentet at det er mulig å være en dårlig kjæreste / samboer / ektefelle, men en god far eller mor. Noen ganger er kjemien mellom de voksne blitt dårlig, mens man klarer å holde forholdet til barna separat og uten å vise de samme personlighetstrekkene. Utroskap er ofte årsaken til samlivsbrudd og jeg har opplevd flere ganger at dette er nevnt i stevningen eller tilsvaret. Jeg har derimot enda ikke opplevd at retten har vektlagt dette i sin vurdering av saken. Konklusjonen vil være at utroskap og andre årsaker til samlivsbruddet ikke av den grunn at det førte til samlivsbruddet har noen betydning. Dersom årsaken til bruddet isolert fra bruddet og i sammenheng med barnas beste er uheldig, så har det selvfølgelig en plass i den helhetsvurderingen som skal gjøres av retten.

Vanskeligheten med å spå utfallet i barnefordelingssaker

Mange klienter som kontakter en advokat vil at advokaten skal si noe om sannsynligheten for at man vinner frem med sitt krav. Hvor stor sannsynlighet er det for at jeg vil få medhold i at barna skal bo hos meg? Erfarne barnefordelingsadvokater kan med relativt god utviklet magefølelse spå utfallet noenlunde. Det som gjør at utfallet alltid vil ha elementer av usikkerhet i seg er at en stor del av vurderingene etter barneloven er skjønnsmessige. Etter barneloven § 48 skal avgjørelser som tas være til barnets beste. Barnets beste er ikke en «kakekutter» som kan benyttes på alle situasjoner uansett faktum. Faktum i saken har en stor spennvidde og hvor en mor i det ene tilfellet representerer det beste alternativet, vil far i et annet faktumalternativ representere det beste alternativet.

De advokater som har mange barnesaker vil kjenne oppskriften til suksess noe bedre. De har vært med på flere kombinasjoner:
3 barn + sterkt nettverk + psykiske problemer + alkoholisert onkel =
1 barn på 5 mnd + mange flyttinger de siste 3 mnd + godt samarbeid med mor mht annet barn =

poenget vil være at en del faktorer (status quo, best mulig samblet foreldrekontakt, barnas ønsker etter alder osv) vil etter egenstyrke (hvor sterkt det gjør seg gjeldende isolert sett) avveies relativt mot de andre faktorene. Det er likevel slik at det er dommeren som avgjør saken og man har ingen sikkerhet for at en kvinnelig dommer på 35 år og en mannlig dommer på 62 år har samme tanker om avveining. Man er i stor grad prisgitt menneskligheten til dommeren man møter, dog i mindre grad i lagmannsretten da man da møter på 3 dommere. Problemet er bare at de fleste saker stopper i tingretten og at rettsulikheten rundt i landet av den grunn vil kunne være ganske stor.

som advokat som har barnerettsaker rundt om i landet kan jeg bekreftet at synet på hva som er barnets beste i en situasjon der de fleste faktorer er like vil variere geografisk, etter kjønn og etter alder på dommer. Etter min mening er dette et faktum som ikke vil endre seg før vi har en barnelov som i større grad lager klare kjøreregler og konsekvenser. Samtidig må man innse at det vil være få steder i barneloven man kan lage helt klare konsekvenser og helt klare retningslinjer så lenge man har så stor variasjon i faktum og i barnas psyke.

Når han eller hun ikke møter til mekling.

Det fremgår av § 7 i Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven.

§ 7. Plikt til å møte til mekling

Foreldrene plikter å møte samtidig for mekler. Mekler kan i særlige tilfeller gi tillatelse til at en eller begge foreldre møter sammen med fullmektig. Hvis sterke grunner taler for det, kan mekler bestemme at det skal mekles for foreldrene separat.

En forelder plikter likevel ikke å møte dersom tvingende grunner er til hinder for det, f.eks. alvorlig sykdom. Mekler avgjør hvorvidt tvingende grunner foreligger. Er parten som ikke har begjært mekling, bosatt i utlandet, kreves ikke mekling for denne forelderen. Der begge foreldre eller den som begjærer mekling bor i utlandet, kan Barne-, ungdoms- og familieetaten i særlige tilfeller gi unntak fra møteplikten. Det er ikke meklingsplikt etter samboerbrudd hvis en eller begge av foreldrene er bosatt i utlandet ved samlivsbruddet.

Konsekvensen av ikke å møte til mekling er ikke dramatisk. § 8 i Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven.

§ 8. Meklingsattest

Meklingsattest skal utstedes etter én times mekling selv om foreldrene ønsker å mekle videre. Dersom den ene av foreldrene ikke har møtt fram, skal hun eller han ikke få meklingsattest. Ved separat mekling utstedes meklingsattest etter at begge foreldrene har meklet.

Mekler kan utstede meklingsattest dersom fraværsgrunnen ikke har opphørt innen rimelig tid, jf. § 6 andre ledd.

Det skal framgå av meklingsattesten hvem som har vært mekler og dato for utstedelse av attesten.

Det skal framgå av meklingsattesten hvis bare den ene forelderen har møtt til mekling.

Meklingsattesten er gyldig i seks måneder.

Da konsekvensen er at meklingsattest ikke utstedes går det som regel bare ut over den parten som ønsker attest dersom han eller hun ikke møter. Sagt på en annen måte, dersom du har behov for en meklingsattest for å ta saken videre etter barneloven vil du få det selv om motparten ikke møter hvis du er den som innkaller til mekling.

Barnefordelingssaker når ikke begge parter har samme tilknytning til Norge

Ikke helt sjeldent kommer det opp spørsmål om hviklet land sitt regelsett som skal gjelde i en barnefordelingskonflikt. Det er i dag vanlig at nordmenn har barn med personer som bor i andre land eller som på annen måte har tilknytning til andre land enn til Norge. § 82 i barneloven regulerer når en sak om foreldreansvar eller samværsrett kan hånderes av Norske domstoler eller styresmakter.

§ 82. Når sak om foreldreansvar eller samværsrett kan handsamast av norsk doms- eller styresmakt.
Sak om foreldreansvar, om kven barnet skal bu saman med eller om samværsrett kan reisast for norsk domstol eller handsamast av fylkesmannen
a) dersom den kravet rettar seg mot er busett i Noreg
b) dersom barnet er busett i Noreg, eller
c) dersom spørsmål om foreldreansvar eller samværsrett tidlegare er avgjort i Noreg, med mindre det er høve til å få spørsmålet avgjort i utlandet og avgjerdsorganet meiner at saka bør avgjerast der.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet eller saksøkte har opphald i Noreg.

De mest praktiske tilfellene jeg som advokat har vært med på er hvor en forelder som har foreldreansvaret alene er i en flytteprosess til utlandet. Kanskje har hun/han tatt opphold i Spania nylig og meldt barnet inn på skole der. Dette er noe som tidvis skjer også når barnevernet har fattet interesse for familieforholdet.

Her kan man være avhengig av tidlig nok informasjon dersom man ikke har fått saken avgjort tidligere i Norge. Men andre ledd i bestemmelsen blir da ofte den laveste terskelen for å få saken inn for norske domstoler. I det tenkte tilfellet vil barnet før eller senere besøke familie og slekt i Norge. Som regel sammen med omsorgsforelderen. Det er da mulig å be retten i Norge om en midlertidig avgjørelse basert på at barnet for tiden (f.eks sommerferie eller juleferie) har opphold i Norge.

Barnet sin selvråderett

I barneloven § 33 heter det at «Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.»

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende «maktskifte» fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for «frivillige» avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.

Barnet sin selvråderett

I barneloven § 33 heter det at «Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.»

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende «maktskifte» fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for «frivillige» avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.

Barnerettsadvokaten – Om barneloven og tilhørende problemstillinger

Denne bloggen vil være en forlenget arm i arbeidet med saker etter barneloven for meg, advokat Christian Wulff Hansen. Jeg jobber med flere forskjellige rettsområder, men har de siste årene jobbet mest med barnerettslige tema og har utviklet en særlig kompetanse på dette feltet. Denne siden vil ta for seg tema som er interessant for meg og for de jeg kommer i kontakt med. Jeg har en ydmyk tilnærming til denne «fagsiden» hvor jeg legger til grunn at ingen er utlært og at alle har igjen å få flere erfaringer som former den kunnskapen man etterhvert vil få. Motivet med å dele erfaringer og synspunkter på denne måten er at det er stor mangel på kunnskap om hvordan slike saker fungerer i praksis og hva som juridisk vektlegges. Min erfaring fra å prosedere slike saker i mange forskjellige tingretter og lagmannsretter rundt i Norge håper jeg skal bidra til å vise hva man kan vente seg i de forskjellige situasjoner og hva man ikke kan vite før man er i situasjonen. Jeg vil gjerne høre andres erfaringer på godt og vondt, men jeg ønsker ikke at dette skal bli en side med personangrep eller hvor andres navn blir tatt frem uten vedkommedes samtykke.