Kritiske perspektiver på sakkyndiges rolle i barnesaker

Barneloven, jordmor og lege: En gjennomgang av deres juridiske plikter under fødsel

I det komplekse feltet av barnesaker er sakkyndiges rolle kritisk, men det er også gjenstand for intens debatt og kritikk. Disse sakkyndige er dyktige profesjonelle, som ofte er psykologer, sosialarbeidere eller andre eksperter innen barns utvikling og familiedynamikk. De er ansvarlige for å gi domstolen et kvalifisert beslutningsgrunnlag i barnerettssaker. Imidlertid har flere aspekter ved den sakkyndiges rolle og praksis blitt utfordret og stilt spørsmål ved.

En av de primære kritikkene er mangelen på standardiserte metoder for vurdering og rapportering. Det er bekymringer om at ulikhet i praksis kan føre til varierende kvalitet på rapportene og til slutt i de beslutningene som tas. Når utredningsmetodene avviker, er det mulig at noen relevante aspekter kan bli oversett, mens andre kan bli overemphasized.

En annen kritisk bekymring handler om objektivitet og uavhengighet. Selv om sakkyndige forventes å være uavhengige og selv ansvarlige for vurderingene, er det fare for at forutinntatte holdninger og synspunkter kan påvirke vurderingene. Dette blir spesielt relevant når den sakkyndige har tidligere erfaring med en eller begge foreldrene, eller når vurderingen er basert på et begrenset utvalg av interaksjoner og informasjon.

I tillegg er det også et kritisk spørsmål om hvordan barnas perspektiver blir tatt hensyn til. I noen tilfeller kan det være utfordrende å sikre at barnas meninger blir tatt på alvor, spesielt når de er yngre. Det er også spørsmål om hvordan man best kan balansere barnets ønsker med det som ansees å være i barnets beste interesse.

Klagesystemene rundt sakkyndiges arbeid er et annet område som er gjenstand for kritikk. Det er bekymringer for at klageprosessene kan være kompliserte og utilgjengelige for foreldre og familier. Videre er det spørsmål om hvorvidt klager er blitt håndtert på en rettferdig og effektiv måte.

Til tross for disse utfordringene, spiller den sakkyndige en avgjørende rolle i barnesaker. Det er imidlertid nødvendig med en kontinuerlig prosess med vurdering og forbedring for å sikre at sakkyndiges praksis er så rettferdig, konsekvent og effektiv som mulig. Dette krever en inngående forståelse av de mange kritiske perspektivene på sakkyndiges rolle, samt en vilje til å jobbe mot løsninger som fremmer barnets beste interesser.

I lys av disse utfordringene, blir det avgjørende å fortsette samtaler om hvordan den sakkyndige rollen kan forbedres og styrkes. Et steg i riktig retning kan være en ytterligere standardisering av metoder og praksis, klare retningslinjer for håndtering av forutinntatte holdninger og synspunkter, og mer effektive klageprosesser. Over alt dette bør det overordnede målet alltid være å sikre barnets beste interesser i hvert eneste tilfelle.

Den etiske dimensjonen av sakkyndiges arbeid i barnesaker

Etiske dimensjoner, sakkyndiges arbeid, barnesaker, etiske ansvar, upartiskhet, uavhengighet, barnets beste, faglig integritet, profesjonell praksis, etiske retningslinjer, rettferdighet i prosessen, tillit til rettssystemet, konfidensialitet, transparent praksis, respekt for parter, etiske dilemmaer, veiledning i etikk, etisk lederskap, beskytte barnets interesser, barnets rettigheter, barnets velferd, barnets synspunkter, barnets følelser, juridiske konsekvenser, profesjonelle konsekvenser, sakkyndiges troverdighet, etisk refleksjon, opplæring i etikk, rettferdighet, respekt for barnets beste.

Den sakkyndiges rolle i barnesaker er kompleks og kritisk. Deres utredning er avgjørende for rettens vurdering, og den kan ha betydelige konsekvenser for familiens fremtid. I dette arbeidet er den etiske dimensjonen en uunnværlig del av sakkyndiges praksis.

En sakkyndig er ikke bare en fagperson, men også en bærer av store etiske ansvar. Det er påkrevd at sakkyndige forvalter deres rolle med integritet, profesjonalitet og empati. Først og fremst skal de opptre upartisk og uavhengig. Det innebærer at de skal behandle alle parter rettferdig og uten fordommer. De skal ikke la personlige meninger, følelser eller interesser påvirke deres faglige vurderinger. Dette er fundamentalt for å sikre rettferdighet og tillit til prosessen.

En annen viktig etisk forpliktelse for sakkyndige er å beskytte barnets beste. Det vil si at sakkyndige alltid skal sørge for at barnets interesser, rettigheter og velferd er ivaretatt. Denne forpliktelsen krever at sakkyndige gjør grundige vurderinger og tar hensyn til alle relevante aspekter av barnets situasjon. De må også sikre at barnet får muligheten til å uttrykke sine synspunkter og følelser på en trygg og respektfull måte.

Sakkyndige har også en etisk plikt til å opptre profesjonelt og respektfullt overfor alle parter. Det inkluderer å være transparent om deres rolle, metoder og grenser. De skal informere parter om utredningens formål, prosedyrer og potensielle konsekvenser. De skal også ta hensyn til partenes følelser, bekymringer og rett til konfidensialitet.

Å holde seg til etiske standarder er viktig ikke bare for rettferdigheten og integriteten i prosessen, men også for sakkyndiges egen profesjonelle troverdighet og for tilliten til rettssystemet. Hvis en sakkyndig bryter etiske regler, kan det føre til at deres vurderinger blir trukket i tvil, og det kan også føre til juridiske eller profesjonelle konsekvenser.

Selv om det er klare etiske retningslinjer for sakkyndiges arbeid, kan det være utfordringer og dilemmaer i praksis. Hver sak er unik, og det er ofte ikke lett å håndtere komplekse og følsomme situasjoner. Derfor er det avgjørende at sakkyndige kontinuerlig reflekterer over deres etiske ansvar og søker veiledning eller opplæring når det er nødvendig.

Etisk praksis er hjertet av sakkyndiges arbeid i barnesaker. Uten det, vil rettferdighet, integritet og tillit være kompromittert. For å oppnå dette, må sakkyndige strebe etter å være mer enn bare kompetente fagpersoner. De må også være etiske ledere som er villige til å stå opp for rettferdighet, respekt og barnets beste.

Trøndelag tingrett – Rettssted Steinkjer– Sak etter barneloven (foreldrekonflikt)

Tingretten i steinkjer - inntrøndelag

 

I dag, 27 og 28. oktober 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Trøndelag tingrett (rettssted Steinkjer) i sak etter barneloven.

Hovedforhandlingen som går over to dager skal ta stilling til samværsomfang mm.

Rettssted Steinkjer (Trøndelag tingrett nå, tidligere Inntrøndelag tingrett) er ett av rettsstedene jeg reiser mest til.

Skal vi ha et saksforberedende møte?

Skal vi ha et saksforberedende møte

I barneloven § 61, første ledd, nr. 1, første setning står det at “Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det.”

Det er altså lovens utgangspunkt og da hovedregel at man skal forsøke å løse saken i et meklingsmøte før man lar saken gå til hovedforhandling og da avsi en dom som har både rettskraft og tvangskraft. Men mekling er noe som eventuelt skal gjøres der saken er egnet for det. Slik bestemmelsen er bygd opp synes hovedfokus å være å klarlegge tvistepunktene mellom partene og drøfte videre håndtering av saken.

Barneloven har altså egne prosessregler som er “lex specialis” – altså som går foran de generelle prosessreglene (tvisteloven.) Det er likevel slik at der barneloven ikke har regulert prosessen særskilt så skal tvisteloven utfylle prosessen.

Tvisteloven har en egen bestemmelse om tilsvarende forhold;

Tvisteloven § 9-4. Saksstyring. Plan for den videre behandling

(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a)om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b)om saken bør behandles etter særlige regler,
c)om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d)om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e)om behandlingen av saken bør deles opp,
f)gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g)om sluttinnlegg skal inngis,
h)berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i)om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j)andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.

Det spesielle er at tingrettene på tross av at spesiallovgivningen sier at videre håndtering av saken skal skje i et saksforberedende møte har lagt seg til å gjennomføre planleggingsmøter etter tvisteloven. Ikke nok med det, men de fleste domstolene (ikke alle) har endret listen som fremgår av tvisteloven til en egen tilpasset liste som er mer egnet i saker etter barneloven. Dette har de gjort etter en bred behandling av nedsatt faggruppe som har utarbeidet den nye listen.

At det skal gjennomføres planleggingsmøter også i saker etter barneloven, hvor det er særregler som sier at dette er et hovedfokus i det saksforberedende møtet gjør at de saksforberedende møtene får et litt annet innhold enn bestemmelsen beskriver. Det er sjeldent at tvistepunktene nå krever en avklaring når man møter i det saksforberedende møte og man har stevning, tilsvar og et planleggingsmøte i forkant. Det som skjer er at i de saksforberedende møtene blir hovedfokus megling (det som eventuelt skulle skje dersom saken var egnet for det) og hvor de fleste prosessuelle forhold allerede er avklart. Ikke nødvendigvis alle, for vi diskuterer ofte hva sakkyndig skal bidra med videre, men ellers er det ofte ikke mye prosessuell kartlegging.

Det handler til slutt om grensen mellom det planleggingsmøte kan være i saker etter barneloven, som er hvordan skal prosessen frem til det saksforberedende møtet være og i hvilket av disse to møtene prosessen etter det saksforberedende møtet skal planlegges.