Barnets beste

Barnets beste er det bærende prinsippet i den norske barneretten og i de fleste lands barnerett. Begrepet er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 3 som lyder slik:

3. TIL BARNETS BESTE Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

I Norge har vi inkorporert bestemmelsen i barneloven § 48 og da har den fått denne ordlyden:

§ 48.Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

Hva som er barnets beste varierer fra sak til sak. Det er ikke slik at dette gir noen annen veiledning i praksis enn at man skal søke å finne ut hva som vil være best for barnet i hvert enkelt tilfelle. Det man kanskje kan merke seg særksilt er at «handsaminga», altså håndteringen, av slike saker også skal være til barnets beste. Det vil si at prosessen også skal ha som ledesnor at man tenker på barnet. Dette kan f.eks. være at man søker å ta brodden av en konflikt og få det inn på et meglingsspor med den visshet at det gjør det lettere for foreldrene å være sammen om barnet i fremtiden.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

«Det er barnets sak» av Elisabeth Gording Stang

I denne boka analyseres og beskrives barnevernets hjelpetiltak fra et praktisk og juridisk perspektiv. Dette er nytt og etterlyst fagstoff. Framstillingen tar utgangspunkt i konkrete saker fra barneverntjenesten. Tidligere barnevernsbarns uttalelser knyttet til bruken av hjelpetiltak er brukt som illustrasjoner for å løfte fram barnas stemmer. Boka har et gjennomgående fokus på barnet og på barnets egen deltakelse i saken. Et hovedbudskap er at hensynet til barnet i større grad enn det som hittil har vært vanlig skal prioriteres, både i teori og praksis. I boka skisseres flere forslag til å styrke barnets stilling. Hensynet til barnets beste, det biologiske prinsipp og det minste inngreps prinsipp diskuteres.

Boka behandler blant annet spørsmål om:
– barnets rett til å bli sett og hørt
– prosessuelle rettigheter
– samtykke
– bruk av tvang
– retten til hjelp
– erstatning for barnevernets unnlatelser
– forholdet mellom barnevernloven og FNs barnekonvensjon.

Målgruppen er alle som arbeider med barns rettigheter og barnevernsspørsmål. Boka retter seg også mot studenter innenfor juss- og barnevernpedagogutdanningen, og bør for øvrig kunne leses av alle med interesse for barnerett og barnevern. Framstillingsformen er lettfattelig, grundig og oversiktlig.

Elisabeth Gording Stang er ansatt som forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Boka ble til i årene som stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Hun har tidligere utgitt boka Barns rett til foreldre. Tvangsadopsjon av fosterbarn etter barnevernloven (1995).

Boken kan kjøpes:
Universitetsforlaget
Bokkilden

En saksbehandling til barnets beste

Barneloven § 48 er kjent for alle som har vært involvert i en sak etter barneloven enten du har vært part eller advokat.

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

De fleste er kjent med at man i avgjørelser etter barneloven skal ha fokus på at løsningen man kommer til skal være til barnets beste. Dette i motsetning til å la foreldrenes behov eller andres interesser være styrende. Det som kanskje ikke blir like mye fokusert på er at «handsaminga av slike saker» skal være til barnets beste også. Det vil si at ikke bare avgjørelsene, men fremgangsmåten skal være lagt opp slik at prosessen tar hensyn til barnas beste.

Bestemmelsen er nok i stor grad med på å underbygge det sterke fokus som er på forliksforhandlinger i saker etter kapittel 7 i barneloven. Bestemmelsen kan være styrende for at man velger flere saksforberedende møter, at man velger en psykolog til å snakke med barnet i stedet for en uerfaren dommer eller at man tar andre valg som gjør at barnet opplever minst mulig problemer tilknyttet foreldrenes uenighet.

Barnets beste… i Sverige

Barnefordelingssaker i Norge har en faneparagraf i § 48 hvor det heter:

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

I Sverige avgjøres barnefordelingssaker etter loven som heter «Föräldrabalken»

2 a § Barnets bästa skall vara avgörande för alla beslut om
vårdnad, boende och umgänge.

Vid bedömningen av vad som är bäst för barnet skall det fästas
avseende särskilt vid

– risken för att barnet eller någon annan i familjen utsätts
för övergrepp eller att barnet olovligen förs bort eller hålls
kvar eller annars far illa, och

– barnets behov av en nära och god kontakt med båda
föräldrarna.

Hänsyn skall tas till barnets vilja med beaktande av barnets
ålder och mognad. Lag (2006:458).

I Den svenske «faneparagrafen» har man tatt inn barnets vilje, som i den norske § 31, samt hensynet til ulovlig bortføring. I tillegg kommer det klart frem at barnet skal ha god kontakt med begge foreldrene. Jeg mener svenskenes plassering av god kontakt med begge foreldrene i en slik styrende bestemmelse er viktig og en kodifisering også av det vi i Norge praktiserer, og som vi i barneloven tar med i samværsbestemmelsene (§ 42.) Utover at jeg mener kontakten med begge foreldrene burde stå i § 48, synes jeg den norske lovgivningen hva gjelder inkorporeringen av hensynet til barnets beste er ryddigere og bedre strukturert.

Forlik i seg selv barnets beste

Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

Forlik i seg selv barnets beste

Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

Hvordan foregår et saksforberedende møte i en barnefordelingssak?

I prosesser etter barnelovens kapittel 7 (om fast bosted, samvær og foreldreansvar) skal det som hovedregel avvikles ett eller flere saksforberedende møter før det berammes en evt. hovedforhandling med vanlig bevisførsel og dom.

Det saksforberedende møtet kommer i stand som regel etter at stevning og tilsvar er innkommet til retten. Noen ganger blir dato berammet allerede etter stevning er innkommet og før tilsvar er innkommet. Det kan bero å hvilken hast saken har. Skal en av partene flytte de nærmeste ukene og det får betydning for hvor barnet skal være kan et slikt møte komme i gang ganske raskt. Domstolen er etter bl. § 59 pålagt å prioritere saker etter barneloven.

Retten ringer til begge advokatene for å finne et tidspunkt som passer advokatene og retten. Det undersøkes ikke og tas ofte ikke hensyn til om partene kan den aktuelle datoen eller ikke. Partene må innrette seg etter den dato som blir satt så sant ikke vektige grunner tilsier at parten ikke kan møte.

Hvordan gjennomføringen av et saksforberedende møte (hvor det ikke er begjært en midlertidig avgjørelse) gjennomføres, er ikke likt i alle domstoler. Det er ikke likt fra dommer til dommer i den enkelte domstol heller. Noen ganger får tingrettens lokaliteter også betydning for gjennomføringen av saken. Det som er mest vanlig er at man benytter et møterom hvor partene sitter ved et møtebord sammen med sine advokater og dommer (evt også sakkyndige) sitter ved samme bord.

Det partene bør være oppmerksomme på er at det er de som har hovedrollen og at det er de som må regne med å snakke mest. Mange tror at siden de har med seg advokat så skal de ha en tilbaketrukket rolle. Slik er det ikke. De fleste dommere vil at partene skal sitte nærmest dommeren og advokatene lengst fra. Dette i motsetning til hovedforhandlingen.

De fleste dommere innleder med å få partenes versjon av hvorfor man er der og hva som er problemene. Noen få dommere lar advokatene ha et innledningsforedrag. Dette mener jeg er mot sin hensikt når det er fokus på enighet i slike møter. Et advokatinnlegg vil som oftes tilspisse konfikten og bør utestå til at det er klart at noe forlik ikke er mulig. Dersom en har begjært en midlertidig avgjørelse så vil det senere i møtet være naturlig at det går over i slike formelle prosesser.

Det kan også være greit å ha for øyet at barn over 7 år bør høres før eller i forbindelse med slike møter. Barnelovens § 31 gir barnet en rett til å bli hørt før det tas viktige avgjørelser for deres situasjon. Uansett resultat i et slikt møte, så bør man ikke inngå forlik uten å kjenne barnets ønske.

mange saker avsluttes etter saksforberedende møter. Eller i møtet gjennom at det inngås rettsorlik. Andre saker legger opp til flere saksforberedende møter (maks tre) for å prøve ut diverse ordninger for å se om de fungerer. Slike prøveordninger er ofte med på å tilrettelegge for en endelig løsning.

Dersom forhandlingsviljen er fraværende og man ikke kommer noen vei, vil møtet bli benyttet til å planlegge rettssaken. Da settes tidspunkt for når hovedforhandlingen skal være, man ser på om man trenger mer enn 1 dag og man ser på behovet for sakkyndig utredning.