Fylkesnemnda i Nordland – Sak etter barnevernloven

17. oktober og 18. oktober er advokat Christian Wulff Hansen i Fylkesnemnda i Nordland i sak etter barnevernloven § 4-21.

Fylkesnemnda behandler bl.a. saker etter barnevernloven, men også annen helselovgivning som f.eks bruk av tvang.


Advokatfirmaet Wulff jobber mye med barnevernsaker over hele Norge. Ønsker du bistand i din sak kan du ta gratis kontakt på skjemaet her: Skjema for gratis kontakt og råd

 

Øst-Finnmark tingrett – Sak etter barneloven

13. oktober 2017 er advokat Christian Wulff Hansen i Øst-Finnmark tingrett i sak etter barneloven § 36.

Øst-Finnmark tingrett er førsteinstansdomstol for Berlevåg, Båtsfjord, Gamvik, Lebesby, Vardø, Vadsø og Sør-Varanger kommuner. Tinghuset ligger i Vadsø.

 

Hvilken tingrett skal saker etter barnevernloven bringes inn for?

Saker etter barnevernloven skal i første instans behandles av fylkesnemndene. Dersom man ønsker å få overprøvd nemndas avgjørelse så har man en automatisk adgang til det. Det vil si at det er ingen siling og alle kan få prøvd sin barnevernsak også for tingretten. Det er derimot ikke like enkelt å få en barnevernsak opp i lagmannsretten. Dette skyldes at man har et prinsipp i Norge som gir en rett til å få behandlet sin sak i to instanser.

Bestemmelsen om rettslig overprøving finner du i barnevernloven § 7-24.

Barnevernloven § 7-24. Rettslig prøving

Nemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36 av den private part eller av kommunen. Kommunen er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise søksmål gjelder § 6-3 annet ledd.

Fristen for å reise søksmål er en måned fra den dag den som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket. Det kan gis oppfriskning mot oversittelse av søksmålsfristen.

Sakkyndighetsbevis kan bare legges til grunn av retten om det har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 2-5.

Kommunen dekker sine egne kostnader med saken.

og nærmere om valg av tingrett er regulert i tvisteloven § 36-2 (2)

Tvisteloven § 36-2. Hvordan og hvor søksmål reises. Virkningene av søksmål

(1) Søksmål reises ved at det settes fram krav om rettslig prøving overfor den myndighet som har truffet vedtaket. Vedkommende myndighet skal straks sende kravet om rettslig prøving og sakens dokumenter til retten.

(2) Saken skal behandles ved tingretten i den rettskrets der den private part er i samsvar med vedtaket eller der denne har alminnelig verneting eller hadde alminnelig verneting før vedtaket ble satt i verk.

(3) Søksmål er ikke til hinder for at vedtaket settes i verk eller opprettholdes med mindre retten ved kjennelse bestemmer noe annet. At det gis oppsettende virkning, fører ikke til at vedtaket faller bort.

 


Advokat Christian Wulff Hansen jobber med barnevernsaker (saker etter barnevernloven) i hele Norge. Har du behov for bistand kan du ta kontakt gratis her: skjema for gratis tilbakemelding

Beviskravet i tilbakeføringssaker giret mot individuell rettssikkerhet

Det alminnelige beviskravet i sivilretten (alle andre saker enn straffesaker) er at det må være en overvekt av sannsynlighet.  Det er i barnevernloven § 4-12 nok med en overvekt av sannsynlighet for at omsorgen overføres fra de biologiske foreldrene til kommunen/det offentlige. Det er derimot et skjerpet krav til overvekt av sannsynlighet dersom foreldrene går til tilbakeføringssak etter barnevernloven § 4-21. Det fremgår av forarbeidene til lovendringen som kom i 2009 at det må kreves en høy grad av sannsynlighet dersom foreldrene skal gis medhold i at barnet skal tilbakeføres.

Er du interessert i å lese drøftelsen av hvorfor det stilles strengere krav til de private når de vil ha omsorgen tilbake enn når det offentlige vil overta omsorgen kan du lese forarbeidene her:

Ot.prp. nr. 69 (2008-2009): Om lov om endringer i barnevernloven

Barnevernloven § 7-23 – De bevis nemndsleder tillater


mockups-new (966)§ 7-23.
Klage over akuttvedtak

De private parter kan påklage et akuttvedtak etter § 4-6 annet og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd, 4-25 annet ledd og 4-29 fjerde ledd. Klagen fremsettes skriftlig eller muntlig overfor fylkesnemnda.

Klagen behandles av nemndsleder alene. Det skal holdes et kort møte hvor partene gis mulighet til å redegjøre for sitt syn og til å tilby slik supplerende bevisførsel som nemndsleder tillater.

Vedtak i klagesaken skal foreligge innen en uke etter at fylkesnemnda mottok saken.


I andre ledd fremgår det at nemndsleder alene bestemmer hvilke bevis som tillates ført i en akuttsak for Fylkesnemnda. Bestemmelsen gir seg utslag i flere svært betenkelige situasjoner hvor det er grunn til å stille spørsmål ved om prosessen er i tråd med kravene i EMK artikkel 6 om rettferdig rettegang. Det heter i EMK artikkel 6:

Art 6.Retten til en rettferdig rettergang

1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.

2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:
a. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham;
b. å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar;
c. å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse;
d. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;
e. å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.

Retten til en rettferdig rettegang innebærer som regel også det helt grunnleggende prinsippet om kontradiksjon. Altså retten til å komme med egen versjon og føre motbevis. Barnevernloven § 7-23 gir den som skal avgjøre saken rett til å velge hvilke bevis som skal legges frem for nemnda under behandlingen av saken. Bl.a. om det skal tillates vitneførsel. Man kan da få, og får ofte, saker hvor barnevernstjenesten sender inn en bunke dokumenter og den som har mistet sine barn i et akuttvedtak ikke får lov å føre ett eneste vitne. Kanskje klarer ikke forelderen å sammenfatte eller få relevante personer til å produsere skriftlige dokumenter, men har psykolog, lege eller andre som kunne stilt opp i 15 minutter for å forklare relevante opplysninger. Slik jeg ser det er en slik avskjæring et brudd på helt grunnleggende rettigheter om å ta til motmæle. At det er en akuttsak etter § 4-6 og ikke en omsorgsovertakelse etter § 4-12 er uten relevans. Akuttsaken danner ofte grunnlag for videre saksbehandling. Akuttsaken i forelderens disfavør fratar ofte mulighet for observasjoner av sakkyndige, fratar muligheten til forbedring og hjelpetiltak, etablerer barna i andre miljøer osv. Akuttvedtak er så inngripende og ofte traumatiserende for de barn det gjelder at det er meget spesielt at man i disse sakene skal frata foreldrene grunnleggende rettigheter og kjøre en rettssak-light-versjon med de bevis som behager avgjørende myndighet. At man får en mer omfattende prosess ved å gi foreldrene de grunnleggende menneskerettighetene får bare være. Da får man heller bemanne opp fylkesnemndene til å tåle rettssikkerhet.

Sak for Fylkesnemnda for Troms- og Finnmark i Tromsø

Fylkesnemnda i Troms- og Finnmark
Fylkesnemnda i Troms- og Finnmark

23-24. april 2015 førte advokat Wulff Hansen sak for Fylkesnemnda for Troms- og Finnmark i Tromsø etter barnevernloven. Slike saker er lukket for offenligheten og avgjørelsene er undratt offentlighet og skal ikke refereres.

Fylkesnemnda i Nordland har fine lyse lokaler i Tromsø sentrum. Advokat Christian Wulff Hansen representerer bare mødre og fedre (og barna når de har krav på egen advokat.) Wulff Hansen tar ikke oppdrag for noen kommuner.

Mer fokus på hjelpetiltak i barnevernet

20. oktober 2014 sendte regjeringen ut høringsbrev om «forslag om å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak med hjemmel i lov om
barneverntjenester»

Høringsfristen er 5. desember 2014 og departementet beskriver formålet slik:

Departementet foreslår på denne bakgrunn en lovendring om å utvide adgangen til å pålegge
hjelpetiltak etter barnevernloven til å omfatte flere tiltak enn i dag og å senke vilkårene for å
pålegge eksisterende tiltak. Formålet med lovendringen er å forbedre situasjonen til barnet og
forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.

Advokatfirmaet Wulff har lang erfaring med saker etter barnevernloven og det er flere ganger spørsmålet om alle tiltak er vurdert eller prøvd besvares på en svært enkel måte. Som regel svares det summarisk at det er vurdert siden man kjenner plikten til å vurdere, men når man etterspør de kontkrete tiltak så viser det seg ofte at barnevernet mangler verktøy. Rettssikkerheten til de foreldre som møter barnevernet og som er i en vanskelig situasjon lider helt klart under at verktøyene er ulike rundt om i landet og at tilbudene ikke forklares godt nok. Fokuset på barnevernet som hjelper i stedet for som motstander tror jeg vil vokse frem sammen med flere tiltak som beskrives godt og som tilbys over hele landet. Videre bør barnevernet i større grad være forpliktet til å ha prøvd mer enn ett tiltak før de fremmer en 4-12 sak forfylkesnemnda.

Når man blir redd for de som skal hjelpe

Etter å ha jobbet med svært mange saker etter barneloven de siste årene så har jeg blitt oppmerksom på et stort samfunnsproblem som ikke lengre kan ties. Vanlige folk er redde for barnevernet. Man kan fort falle i den samme graven som alle useriøse folkene som i sinne eller fortvilelse usaklig henger ut barnevernet. Det er ikke det som er poenget her.

992546_bondingSom advokat har jeg opplevd at dommere i tingretten i dialog med partene, advokatene og sakkyndige er negativ til å blande barnevernet inn i saken for at man er usikker på hvor den ballen ruller. Når domstolen anser barnevernstjenesten som uforutsigbar og mellom linjene da kritiserer dem for å gå for langt har vi et alvorlig problem. Når personer med velfungerende barn, stabilt samliv og generelt gode tilbakemeldinger fra barnehage, skole, helsesøster og andre forteller meg at de føler seg brutt ned av barnet som i en pliktundersøkelse selvfølgelig innhenter informasjon som eksponerer «det oppegående foreldreparet» for mistanke hos dem som avgir informasjon, så har vi et problem. Når personer i midlertidig livskrise forteller at de har søkt hjelp, men blir møtt med kritikk over hva de ikke har gjort så har vi et problem.

På samme måte som jeg kjenner mange som er redd politiet selv om de er de mest lovlydige og forsiktige menneskene jeg vet om, så har vi nå en enorm folkemengde i alle sosiale lag som er redd for barnevernet. I de store linjer så må vi erkjenne at vi har et problem som samfunn når befolkningen blir redd de som skal beskytte dem. Det er selvfølgelig flinke folk som jobber i både politi og barnevern, men spesielt innenfor barnevernstjenesten har det utviklet seg så store forskjeller i saksbehandling, personhåndtering, skjønn og generelt folkevett at man ikke lengre kan opprettholde den organiseringen og de kvalifikasjonskrav som i dag råder.

På bakgrunn av egen erfaring har jeg flere momenter som nok ville styrke legitimiteten til barnevernet.

  • Ingen barnevernstjeneste burde ha færre enn 10 ansatte saksbehandlere. Barnevernssaker er spesielt vanskelige saker som krever livserfaring, faglig styrke og sikre vurderinger. Slike vurderinger bør tas av fagmiljø.
  • Barnevernstjenesten bør være statlig organisert i få men store enheter. Det er i dag enorme forskjeller i saksbehandlingen fra kommune til kommune og man får barnevernsflykninger.
  • Ingen under 30 år burde ha selvstendig ansvar for en sak. Selv om det er noen som vil kunne ha en grei kombinasjon av livserfaring og utdannelse har det blitt en ukultur av oppledning av lærebøker fra usikre barnevernspedagoger når de vitner i Fylkesnemnda. «Kvello sier på side …. » – Det synes å være en manglende evne til egen vurdering basert på manglende erfaring. Strengere krav til praksis etter lengre utdannelse er ønskelig.
  • Mye mer veiledning. På samme måte som politiet alltid har vurdert almenne hensyn (uansett om de har gjort det eller ikke) kan det ikke være ukritisk enkelt for barnevernet å kunne si at de har vurdert tiltak men ikke funnet at det er behjelpelig. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for tiltak og den rådende læreboken skal ikke sette grenser for fornuft. Er det et tiltak som kan hjelpe så bør alle i hele landet ha samme mulighet til å få tilbudet. Slik er det ikke i praksis i dag. Da får man igjen barnevernsflykninger.
  • Barneloven og barnevernloven må få bedre samkjøringsregler. En god nok samværsforelder bør ikke måtte gå en lang vei gjennom domstolene for å komme i posisjon til å kreve barnet tilbake til seg. Begge foreldrene bør ha denne retten i utgangspunktet selv om det betyr at begge foreldrene da som hovedregel må utredes. Unntak til hovedregelen bør det være, men å tape sin rett fordi domstolene er trege bør ses på som et brudd på menneskerettighetskonvensjonens krav til rettferdig rettegang. Desverre ser vi saker der domstolene bestemmer utfallet gjennom å forsinke en barnerettsprosess hvor den ene kommer sent i posisjon og når forelderen kommer i posisjon og det legges til grunn at omsorgen er god nok benyttes tilknytningsargument for at barnet ikke skal flyttes fra fosterhjem. Her vil Norge på et tidspunkt i fremtiden måtte stå til rette for sine umennesklige prosessregler. En løsning langs denne veien er å pålegge tingretten å ta en midlertidig avgjørelse etter barneloven dersom dette kreves på bakgrunn av partsstatusproblematikk i barnevernssak. I dag er dette en «kan» regel hvor jeg har opplevd at tingretten med støtte fra lagmannsretten har nektet å ta en midlertidig avgjørelse.
  • Krav til service. Barnevernet er et organ for befolkningen og skal tjene befolkningen. Barnevernet er et serviceorgan som bør kjennetegnes gjennom den hjelpen de gir. De midler som gis til barnevernet bør i større grad øremerkes hjelpetilbud og ikke prosesskostnader for 4-12 saker.

Det er helt sikkert mange andre tiltak som vil konvertere barnevernet fra den organisasjonen som i dag er i ferd med å miste sin legitimitet til en organisasjon som det er lav terskel for trengende til å spørre om bistand. Det viktigste er at man nå tar inn over seg at befolkningen i stor grad er redd sine beskyttere og at det ikke er et rettssamfunn verdig.

Når barnevernloven og barneloven møtes

I utgangspunktet regulerer barneloven og barnevernloven helt forskjellige områder. Barnevernloven regulerer forholdet mellom private parter og det offentlige (barnevernet), mens barneloven regulerer forholdet mellom to private parter (foreldrene.) I noen tilfeller må begge lovene vurderes brukt samtidig. For det første vil en forelder som ikke har foreldrerett ikke har partsstatus i en sak etter barnevernloven og da heller ikke automatisk innsynsrett i sakspapirene. Dersom en forelder uten del i foreldreansvaret ønsker samvær idømt i en sak etter barnevernloven vil en måtte beramme en helt egen sak. Med samtykke kan disse sakene slås sammen.

Videre vil ofte den forelder som ikke har omsorgen gå til sak etter barneloven når det blir kjent at barnevernet forbereder sak for fylkesnemnda mot den andre forelder. Det vil da ofte være fornuftig å be om en midlertidig avgjørelse etter barneloven slik at man slipper veien om Fylkesnemndsak og plasseringsvurdering dersom det ikke er åpenbare mangler ved den andres omsorg. Helt frem til avgjørelsen i Fylkesnemnda kan også partene bli enige om omsorgsoverføring mellom foreldrene og dermed til en viss grad stoppe saken i Fylkesnemnda. Det er ikke noe i veien for at dette skjer etter bevisførselen i Fylkesnemnda slik at man tar avgjørelsen basert på hvordan saken ser ut til å gå. Det er ikke nødvendigvis en populær avgjørelse eller noe som advokaten eller nemda liker, men det er fullt ut lov etter det lovverket som er i dag.