Barnevernloven § 7-23 – De bevis nemndsleder tillater


mockups-new (966)§ 7-23.
Klage over akuttvedtak

De private parter kan påklage et akuttvedtak etter § 4-6 annet og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd, 4-25 annet ledd og 4-29 fjerde ledd. Klagen fremsettes skriftlig eller muntlig overfor fylkesnemnda.

Klagen behandles av nemndsleder alene. Det skal holdes et kort møte hvor partene gis mulighet til å redegjøre for sitt syn og til å tilby slik supplerende bevisførsel som nemndsleder tillater.

Vedtak i klagesaken skal foreligge innen en uke etter at fylkesnemnda mottok saken.


I andre ledd fremgår det at nemndsleder alene bestemmer hvilke bevis som tillates ført i en akuttsak for Fylkesnemnda. Bestemmelsen gir seg utslag i flere svært betenkelige situasjoner hvor det er grunn til å stille spørsmål ved om prosessen er i tråd med kravene i EMK artikkel 6 om rettferdig rettegang. Det heter i EMK artikkel 6:

Art 6.Retten til en rettferdig rettergang

1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.

2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:
a. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham;
b. å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar;
c. å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse;
d. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;
e. å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.

Retten til en rettferdig rettegang innebærer som regel også det helt grunnleggende prinsippet om kontradiksjon. Altså retten til å komme med egen versjon og føre motbevis. Barnevernloven § 7-23 gir den som skal avgjøre saken rett til å velge hvilke bevis som skal legges frem for nemnda under behandlingen av saken. Bl.a. om det skal tillates vitneførsel. Man kan da få, og får ofte, saker hvor barnevernstjenesten sender inn en bunke dokumenter og den som har mistet sine barn i et akuttvedtak ikke får lov å føre ett eneste vitne. Kanskje klarer ikke forelderen å sammenfatte eller få relevante personer til å produsere skriftlige dokumenter, men har psykolog, lege eller andre som kunne stilt opp i 15 minutter for å forklare relevante opplysninger. Slik jeg ser det er en slik avskjæring et brudd på helt grunnleggende rettigheter om å ta til motmæle. At det er en akuttsak etter § 4-6 og ikke en omsorgsovertakelse etter § 4-12 er uten relevans. Akuttsaken danner ofte grunnlag for videre saksbehandling. Akuttsaken i forelderens disfavør fratar ofte mulighet for observasjoner av sakkyndige, fratar muligheten til forbedring og hjelpetiltak, etablerer barna i andre miljøer osv. Akuttvedtak er så inngripende og ofte traumatiserende for de barn det gjelder at det er meget spesielt at man i disse sakene skal frata foreldrene grunnleggende rettigheter og kjøre en rettssak-light-versjon med de bevis som behager avgjørende myndighet. At man får en mer omfattende prosess ved å gi foreldrene de grunnleggende menneskerettighetene får bare være. Da får man heller bemanne opp fylkesnemndene til å tåle rettssikkerhet.

Om styrking av barns medvirkning etter barnevernsloven

CIMG4758Som tidligere gjennomgått så ble det innført en løvendring med virkning fra 01.01.2014 hvor også barn under 7 år skal vurderes hørt. 1. juni 2014 inntrådde nok en styrkning av barns medvirkningsrett, men denne gangen i barnevernloven.

Endringen er gjort i barnevernloven § 4-1 som nå lyder slik:

 4-1. Hensynet til barnets beste

Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.

 

Regjeringen skriver på sine nettsider

Den styrker barns medvirkning i alle forhold som berører barnet og sikrer at det tilrettelegges for samtaler med barnet. Loven åpner også for at barn kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Dette er presisert nærmere i en ny forskrift som trådte i kraft samme dag. Alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven omfattes av forskriften.  

Hele artikkelen kan du lese her… 

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Når barnevernloven og barneloven møtes

I utgangspunktet regulerer barneloven og barnevernloven helt forskjellige områder. Barnevernloven regulerer forholdet mellom private parter og det offentlige (barnevernet), mens barneloven regulerer forholdet mellom to private parter (foreldrene.) I noen tilfeller må begge lovene vurderes brukt samtidig. For det første vil en forelder som ikke har foreldrerett ikke har partsstatus i en sak etter barnevernloven og da heller ikke automatisk innsynsrett i sakspapirene. Dersom en forelder uten del i foreldreansvaret ønsker samvær idømt i en sak etter barnevernloven vil en måtte beramme en helt egen sak. Med samtykke kan disse sakene slås sammen.

Videre vil ofte den forelder som ikke har omsorgen gå til sak etter barneloven når det blir kjent at barnevernet forbereder sak for fylkesnemnda mot den andre forelder. Det vil da ofte være fornuftig å be om en midlertidig avgjørelse etter barneloven slik at man slipper veien om Fylkesnemndsak og plasseringsvurdering dersom det ikke er åpenbare mangler ved den andres omsorg. Helt frem til avgjørelsen i Fylkesnemnda kan også partene bli enige om omsorgsoverføring mellom foreldrene og dermed til en viss grad stoppe saken i Fylkesnemnda. Det er ikke noe i veien for at dette skjer etter bevisførselen i Fylkesnemnda slik at man tar avgjørelsen basert på hvordan saken ser ut til å gå. Det er ikke nødvendigvis en populær avgjørelse eller noe som advokaten eller nemda liker, men det er fullt ut lov etter det lovverket som er i dag.