Frist på 1 uke etter innkommet bekymringsmelding

Når barnevernet mottar en bekymringsmelding har de en lovfestet frist på 1 uke for å ta stilling til om de skal følge denne opp med en undersøkelse etter barnevernloven § 4-3:

 

Barnevernloven § 4-2. Meldinger til barneverntjenesten.

Barneverntjenesten skal snarest, og senest innen en uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter § 4-3.

Barnevernloven § 4-3. Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.

Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten1 snarest undersøke forholdet, jf. frister inntatt i § 6-9.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.

Barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige. Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 2-5. Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf. §§ 4-64-9 og 4-25. Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestens beslutning om å henlegge en sak.

Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. § 4-12 første ledd bokstav c, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse.

Fylkesnemnda i Nordland – Sak etter barnevernloven

17. oktober og 18. oktober er advokat Christian Wulff Hansen i Fylkesnemnda i Nordland i sak etter barnevernloven § 4-21.

Fylkesnemnda behandler bl.a. saker etter barnevernloven, men også annen helselovgivning som f.eks bruk av tvang.


Advokatfirmaet Wulff jobber mye med barnevernsaker over hele Norge. Ønsker du bistand i din sak kan du ta gratis kontakt på skjemaet her: Skjema for gratis kontakt og råd

 

Beviskravet i tilbakeføringssaker giret mot individuell rettssikkerhet

Det alminnelige beviskravet i sivilretten (alle andre saker enn straffesaker) er at det må være en overvekt av sannsynlighet.  Det er i barnevernloven § 4-12 nok med en overvekt av sannsynlighet for at omsorgen overføres fra de biologiske foreldrene til kommunen/det offentlige. Det er derimot et skjerpet krav til overvekt av sannsynlighet dersom foreldrene går til tilbakeføringssak etter barnevernloven § 4-21. Det fremgår av forarbeidene til lovendringen som kom i 2009 at det må kreves en høy grad av sannsynlighet dersom foreldrene skal gis medhold i at barnet skal tilbakeføres.

Er du interessert i å lese drøftelsen av hvorfor det stilles strengere krav til de private når de vil ha omsorgen tilbake enn når det offentlige vil overta omsorgen kan du lese forarbeidene her:

Ot.prp. nr. 69 (2008-2009): Om lov om endringer i barnevernloven

Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Om styrking av barns medvirkning etter barnevernsloven

CIMG4758Som tidligere gjennomgått så ble det innført en løvendring med virkning fra 01.01.2014 hvor også barn under 7 år skal vurderes hørt. 1. juni 2014 inntrådde nok en styrkning av barns medvirkningsrett, men denne gangen i barnevernloven.

Endringen er gjort i barnevernloven § 4-1 som nå lyder slik:

 4-1. Hensynet til barnets beste

Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.

 

Regjeringen skriver på sine nettsider

Den styrker barns medvirkning i alle forhold som berører barnet og sikrer at det tilrettelegges for samtaler med barnet. Loven åpner også for at barn kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Dette er presisert nærmere i en ny forskrift som trådte i kraft samme dag. Alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven omfattes av forskriften.  

Hele artikkelen kan du lese her…