Når man blir redd for de som skal hjelpe

Etter å ha jobbet med svært mange saker etter barneloven de siste årene så har jeg blitt oppmerksom på et stort samfunnsproblem som ikke lengre kan ties. Vanlige folk er redde for barnevernet. Man kan fort falle i den samme graven som alle useriøse folkene som i sinne eller fortvilelse usaklig henger ut barnevernet. Det er ikke det som er poenget her.

992546_bondingSom advokat har jeg opplevd at dommere i tingretten i dialog med partene, advokatene og sakkyndige er negativ til å blande barnevernet inn i saken for at man er usikker på hvor den ballen ruller. Når domstolen anser barnevernstjenesten som uforutsigbar og mellom linjene da kritiserer dem for å gå for langt har vi et alvorlig problem. Når personer med velfungerende barn, stabilt samliv og generelt gode tilbakemeldinger fra barnehage, skole, helsesøster og andre forteller meg at de føler seg brutt ned av barnet som i en pliktundersøkelse selvfølgelig innhenter informasjon som eksponerer «det oppegående foreldreparet» for mistanke hos dem som avgir informasjon, så har vi et problem. Når personer i midlertidig livskrise forteller at de har søkt hjelp, men blir møtt med kritikk over hva de ikke har gjort så har vi et problem.

På samme måte som jeg kjenner mange som er redd politiet selv om de er de mest lovlydige og forsiktige menneskene jeg vet om, så har vi nå en enorm folkemengde i alle sosiale lag som er redd for barnevernet. I de store linjer så må vi erkjenne at vi har et problem som samfunn når befolkningen blir redd de som skal beskytte dem. Det er selvfølgelig flinke folk som jobber i både politi og barnevern, men spesielt innenfor barnevernstjenesten har det utviklet seg så store forskjeller i saksbehandling, personhåndtering, skjønn og generelt folkevett at man ikke lengre kan opprettholde den organiseringen og de kvalifikasjonskrav som i dag råder.

På bakgrunn av egen erfaring har jeg flere momenter som nok ville styrke legitimiteten til barnevernet.

  • Ingen barnevernstjeneste burde ha færre enn 10 ansatte saksbehandlere. Barnevernssaker er spesielt vanskelige saker som krever livserfaring, faglig styrke og sikre vurderinger. Slike vurderinger bør tas av fagmiljø.
  • Barnevernstjenesten bør være statlig organisert i få men store enheter. Det er i dag enorme forskjeller i saksbehandlingen fra kommune til kommune og man får barnevernsflykninger.
  • Ingen under 30 år burde ha selvstendig ansvar for en sak. Selv om det er noen som vil kunne ha en grei kombinasjon av livserfaring og utdannelse har det blitt en ukultur av oppledning av lærebøker fra usikre barnevernspedagoger når de vitner i Fylkesnemnda. «Kvello sier på side …. » – Det synes å være en manglende evne til egen vurdering basert på manglende erfaring. Strengere krav til praksis etter lengre utdannelse er ønskelig.
  • Mye mer veiledning. På samme måte som politiet alltid har vurdert almenne hensyn (uansett om de har gjort det eller ikke) kan det ikke være ukritisk enkelt for barnevernet å kunne si at de har vurdert tiltak men ikke funnet at det er behjelpelig. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for tiltak og den rådende læreboken skal ikke sette grenser for fornuft. Er det et tiltak som kan hjelpe så bør alle i hele landet ha samme mulighet til å få tilbudet. Slik er det ikke i praksis i dag. Da får man igjen barnevernsflykninger.
  • Barneloven og barnevernloven må få bedre samkjøringsregler. En god nok samværsforelder bør ikke måtte gå en lang vei gjennom domstolene for å komme i posisjon til å kreve barnet tilbake til seg. Begge foreldrene bør ha denne retten i utgangspunktet selv om det betyr at begge foreldrene da som hovedregel må utredes. Unntak til hovedregelen bør det være, men å tape sin rett fordi domstolene er trege bør ses på som et brudd på menneskerettighetskonvensjonens krav til rettferdig rettegang. Desverre ser vi saker der domstolene bestemmer utfallet gjennom å forsinke en barnerettsprosess hvor den ene kommer sent i posisjon og når forelderen kommer i posisjon og det legges til grunn at omsorgen er god nok benyttes tilknytningsargument for at barnet ikke skal flyttes fra fosterhjem. Her vil Norge på et tidspunkt i fremtiden måtte stå til rette for sine umennesklige prosessregler. En løsning langs denne veien er å pålegge tingretten å ta en midlertidig avgjørelse etter barneloven dersom dette kreves på bakgrunn av partsstatusproblematikk i barnevernssak. I dag er dette en «kan» regel hvor jeg har opplevd at tingretten med støtte fra lagmannsretten har nektet å ta en midlertidig avgjørelse.
  • Krav til service. Barnevernet er et organ for befolkningen og skal tjene befolkningen. Barnevernet er et serviceorgan som bør kjennetegnes gjennom den hjelpen de gir. De midler som gis til barnevernet bør i større grad øremerkes hjelpetilbud og ikke prosesskostnader for 4-12 saker.

Det er helt sikkert mange andre tiltak som vil konvertere barnevernet fra den organisasjonen som i dag er i ferd med å miste sin legitimitet til en organisasjon som det er lav terskel for trengende til å spørre om bistand. Det viktigste er at man nå tar inn over seg at befolkningen i stor grad er redd sine beskyttere og at det ikke er et rettssamfunn verdig.

44 200 barn med tiltak fra barnevernet

Følgende tall fra barnevernet i 2008 er hentet fra Statistisk Sentralbyrå:

  • Nær 44 200 barn og unge tok imot tiltak frå barnevernet i løpet av 2008. Det er 3,6 prosent fleire enn året før.
  • Dei aller fleste barn med tiltak, 36 300, tek berre imot hjelpetiltak, som til dømes besøksheim, økonomisk hjelp, barnehage eller skulefritidsordning.
  • Det var i alt vel 11 760 nye barn i barnevernet i 2008, omtrent det same som i 2007.Med nye barn meines barn som ikkje var registrert i statistikken året før, men som kan ha vore registret i 2006 eller tidlegare. Det er ein svak auke, under 1 prosent, i talet på nye barn med hjelpetiltak, medan det er nesten 11 prosent færre nye barn med omsorgstiltak i 2008 sett i forhold til 2007.
  • Ved utgangen av 2008 var 33 900 barn registrerte med barnevernstiltak. Dette er 1 200 fleire enn året før, og ein vekst på 3,7 prosent.
  • Per 31. desember 2008 var det i gjennomsnitt 28,4 barn per 1 000 barn under 18 år som tok imot tiltak, mot 27,5 året før. Det er framleis store skilnader mellom fylka. Telemark, Troms og Finnmark ligg no på topp med høvesvis 35,5, 34,9 og 34,5 klientar per 1 000 barn. Til samanlikning hadde Akershus berre 21,1.
  • Av dei fire største byane er det Bergen som har flest barn med tiltak i høve til barnebefolkninga, med Oslo og Stavanger på dei neste plassane. Ved utgangen av 2008 hadde 31,3 per 1 000 barn under 18 år i Bergen barnevernstiltak, i Oslo 29,0 og 28,2 i Stavanger. I Trondheim hadde 21,0 per 1 000 barn tiltak frå barnevernet ved utgangen av året.
  • Barnevernet starta 27 850 undersøkingar i 2008, ein auke på 11 prosent samanlikna med året før.
  • Auken i avslutta undersøkingar var også sterk, med nesten 9 prosent frå 2007 til 2008. Halvparten av dei undersøkingane som vart avslutta i 2008, førte til tiltak etter lov om barneverntjenester, det same som året før.
  • Det var i alt 3 294 årsverk i barnevernet ved utgangen av 2008. Dette er 110 fleire enn året før. Nærare halvparten av dei tilsette i barnevernet er no barnevernspedagogar.