Snøballeffekten av barns utsagn som bevis i saker etter barnevernloven

bokfallwulffI saker etter barnevernloven hvor bekymringer og senere vedtak bygger på barns uttalelser ser en ofte at utsagnet eller utsagnene fra barnet får en snøballeffekt hvor ordene som er sagt forsterkes i hvert ledd de gjentas.

Det er ikke uvanlig at utsagnene refereres av barnevernet, sakkyndig og andre gjennom prosessen. Etter hvert som snøballen har vokst blir det vanskeligere for de private parter med å bli hørt dersom de er uenige i at uttalelsene kan være slik de er fremsatt.

Uttalelsene får ofte ikke en god kontradiktorisk behandling når de fremkommer. Det vil si at barnet ikke blir testet i særlig grad på situasjonen ved å sette den i sammenheng tidsmessig og plassere den i andre kontekster.

Vanligvis får vi heller ikke senere i prosessen en god kontradiksjon dersom det ikke blir gjennomført dommeravhør av barna som ledd i en straffeprosess. Når slike opprinnelige utsagn får et eget liv gjennom prosessen så kan det forplante seg på flere nivåer. Ansatte i barnevernet kan tilnærme seg barna med spørsmål og tema som legger dette til grunn som en selvfølgelighet i stedet for å teste opplysningene. For eksempel i en samtale noen måneder etter kan det være at samtaler med barnet innledes med ”går det bedre nå”, ”hvordan går det nå som du ikke” osv. Altså med klare føringer som forsterker barnets første uttalelse i stedet for å teste uttalelsen.

I straffesaker godtar vi ikke dette. Da skal barna høres gjennom dommeravhør. Helst på barnehus der det er mulig. Det skal filmes og filmen skal kunne utleveres til advokatene og til og med skrives ut for å kunne brukes. Det slår meg som manglende rettssikkerhet, og kanskje i strid med EMK artikkel 6, at barn som høres i saker etter barnevernloven, men kanskje også barneloven, ikke får samme behandling. Avgjørelsene som skal tas vil som regel ha mye større innvirkning på foreldrenes og barnas liv enn i straffesaker. Hva påvirker barnets liv mest? At far får 3 mnd fengselsstraff eller at barnet flytter fra en by i Nord-Norge til en gård i Valdres til fremmede mennesker? Jeg spår at det vil komme flere barnehus og at de i større grad vil bli brukt til å høre barn også i sivile saker med samme kontradiksjonsmuligheter som det er i straffeprosessen. Eneste motargumentet jeg kan se er at det koster penger. Barns rettssikkerhet bør vises romslighet i ethvert budsjett.

Barnets egen mening

Jeg har mange klientsamtaler med folk som er av den oppfatning at så snart barnet er 12 år så kan de bestemme selv. Dette er en oppfatning som synes å ha spredt seg på samme måte som at det skal finnes en samboerlov. Rettigheter og plikter har det vi kaller hjemmel. Det vil si at de må utledes av en bestemmelse. Barns egen mening hjemler vi vanligvis i barneloven § 31.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Barneloven § 31 på sin side kan i stor grad føres tilbake til Barnekonvensjonen Artikkel 12.

Art 12.

1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

Barns egne meninger er et stort tema i barneretten og den relative vekten man tillegger meningene er som anvist i begge hjemlene avhengig av barnets alder og modenhet. Barnets alder og modenhet er ingen eksakt vistenskap og det er mange risikofaktorer for at håndteringen av barnets egne meninger ikke blir god nok. Deriblandt uerfarne dommere eller uegnede dommere. I for stor grad opplever jeg at mange tingretter ikke følger anbefalningene om å ikke la dommerfullmektiger håndtere slike saker uten spesiell kunskap eller erfaring på feltet.

Som man kan lese ut av hjemlene så er det ikke slik at barn bestemmer selv når de fyller 12 år. Det er fortsatt slik at de høres, men bestemmer ikke utfallet. Det kan være flere grunner til at barnet ikke får viljen sin selv etter fylte 12 år. Det kan være en forelders alkoholproblem, overgrepsproblematikk, voldsproblematikk osv. Det kan være at barnet har særlige utfordringer som den ene forelderen er bedre utrustet til å følge opp osv. Praksis er likevel at barn som har fylt 15 år som regel får sin vilje igjennom, men fortsatt med visse forbehold. Det skal mye til for at retten skal komme til et annet resultat enn det et barn på 15 år selv ønsker. Etter vergemålsloven har barn flere og flere rettigheter som 15 åring og man kommer fort i en situasjon hvor det retten bestemmer blir illusorisk da barnet handler som barnet vil.

På den andre siden så er det sjeldent retten velger å høre barn under 7 år. Etter min mening er dette noe merkelig både da barnekonvensjonen ikke setter noen nedre aldersgrense og da bl. § 31, 1. ledd ikke setter noen nedre aldersgrense. Det at det vil være en saksbehandlingsfeil ikke å høre et barn som har fylt 7 år og de fleste domstoler synes å være mer opptatt av ikke å begå en saksbehandlingsfeil enn å finne ut hva barnet faktisk ønsker. Det er vel liten tvil om at når det gjelder modenhet så er det ingen svart hvit grense som kan trekkes på 7årsdagen. Her bør domstolene i mye større grad vurdere hvorvidt også en 6åring bør høres. Det kan være at man får en stemningsmåling i saken som man ellers ikke ville fått.

Barns reaksjoner på å bli hørt i en barnefordelingssak

Barn er forskjellige. Det vet de fleste. Selv om en del reaksjoner og mønster i oppførsel kan spores hos barn i samme alder, håndterer barn i samme alder det å bli hørt av en dommer eller en sakkyndig forskjellig. Barnas personlige forutsetninger mht modenhet, erfaringsbakgrunn, tilknytning til foreldrene osv varierer og derfor varierer også reaksjonene på å bli satt i en situasjon der deres meninger skal frem.

Mange foreldre har en oppfatning av hva barna vil si og ikke si når de skal høres. Generelt kan man si at barnas mening blir klarere med alderen. Det kan være flere grunner til dette. Ikke bare formulerer eldre barn sine ønsker bedre, men yngre barn kan lett forstå spørsmålene feil. Det er mer vanlig enn uvanlig at barn i 7-8 års alderen sier de vil ha delt fast bosted da de kan oppfatte mellom linjene dette som et spørsmål om hvem de er mest glad i. Eldre barn reflekterer lettere over de forskjellige hensyn som spiller inn i et slikt valg de blir satt overfor.

Også foreldrenes væremåte vil kunne styre hva barna sier. Dersom et barn anser den ene forelderen som langt nede eller på annen måte å være i en svakt stilt situasjon er det ikke uvanlig at barnets uttalelser er farget av ikke å skuffe denne forelderen.

Barns reaksjoner på å bli hørt i en barnefordelingssak

Barn er forskjellige. Det vet de fleste. Selv om en del reaksjoner og mønster i oppførsel kan spores hos barn i samme alder, håndterer barn i samme alder det å bli hørt av en dommer eller en sakkyndig forskjellig. Barnas personlige forutsetninger mht modenhet, erfaringsbakgrunn, tilknytning til foreldrene osv varierer og derfor varierer også reaksjonene på å bli satt i en situasjon der deres meninger skal frem.

Mange foreldre har en oppfatning av hva barna vil si og ikke si når de skal høres. Generelt kan man si at barnas mening blir klarere med alderen. Det kan være flere grunner til dette. Ikke bare formulerer eldre barn sine ønsker bedre, men yngre barn kan lett forstå spørsmålene feil. Det er mer vanlig enn uvanlig at barn i 7-8 års alderen sier de vil ha delt fast bosted da de kan oppfatte mellom linjene dette som et spørsmål om hvem de er mest glad i. Eldre barn reflekterer lettere over de forskjellige hensyn som spiller inn i et slikt valg de blir satt overfor.

Også foreldrenes væremåte vil kunne styre hva barna sier. Dersom et barn anser den ene forelderen som langt nede eller på annen måte å være i en svakt stilt situasjon er det ikke uvanlig at barnets uttalelser er farget av ikke å skuffe denne forelderen.

Barns rett til å bli hørt i saker etter barneloven

Barns rett til å bli hørtEt praktisk viktig tema i barneretten og i alle samlivsbrudd hvor partene har mindreårige barn, er når barnas mening skal frem og hvor stor vekt deres mening skal tillegges.

Barneloven § 31 regulerer dette spørsmålet, men det vil tidvis komme frem spørsmål som ikke direkte er regulert av lovens bestemmelse.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Endra med lov 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728).

Som du kan se er det i lovens bestemmelse ingenting som tilsier at barnet på noe tidspunkt kan bestemme selv hvor det skal bo. Det er ikke uvanlig at klienter har for seg at når barna når en viss alder så bestemmer de selv hvor de skal bo. Riktignok fremgår det av første ledd i bestemmelsen at man skal tillegge meningen vekt etter alder og modenhet, da slik at det selvfølgelig skal mer og mer til jo nærmere myndig alder barnet er, for at man ikke skal la barnet få sin vilje. Likevel vil det noen ganger være slik at selv et barn i relativ moden alder ikke selv kjenner hele situasjonen og er i stand til å vurdere konsekvensen av sine egne ønsker og standpunkt. Det kan være rusproblemer barnet ikke kjenner til eller det kan være mors flytteplaner. Da avgjørelse som omhandler barn skal være en totalvurdering vil det alltid være en totalvurdering hvor alle relevante momenter tas i betraktning som skal gjøres. Det man kan si er at momentets relative vekt vil øke med barnets alder og desto færre andre momenter som spiller inn i vurderingen. Dersom begge partene kan skilte med nesten like boforhold, egenskaper og forhold ellers, vil barns mening nesten alltid være avgjørende, uavhengig av alder.

Andre ledd sier noe om når barn skal høres og når de skal tillegges stor vekt. Barn som har fylt 7 år skal høres, men innsikten i egen situasjon tilsier mindre vekt i denne alderen. Barn som har fylt 12 år skal man tillegge stor vekt, men ikke avgjørende vekt nødvendigvis. Som sagt beror dette på hvilke andre momenter som spiller inn på avgjørelsen.

At barn skal ha fylt 7 år før barneloven pålegger domstolene og foreldrene til å høre på barna før viktige avgjørelser om dem tas, betyr ikke at barn under 7 år ikke skal høres. Noen barn på 6 år kan være mer modne enn barn på 7 år. Noen ganger er det fornufitg at også yngre barn får gi sin mening. Meningen til yngre barn vil mer ofte fremkomme gjennom omveier hvor de forteller om hva de gjør hos foreldrene og hva de synes er morsomt eller negativt. Mange tingretter er svært restriktiv med å høre barn under 7 år da dette ikke vil være en saksbehandlingsfeil hvis det unnlates. Etter min mening vil det spesielt i saker hvor det er en oppnevnt sakkyndig være naturlig også å høre litt på yngre barn, uten at disse spørres direkte. De indikasjoner som da fremkommer kan i noen tilfeller hindre at den «tapende» part går til søksmål basert på barnets ønske når barnet fyller 7 år.