Hvordan ivaretas barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser i det norske rettssystemet?

barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Dagens rettssystem setter barnets deltakelse og rettigheter i sentrum av juridiske prosesser, men det reises stadig spørsmål om hvorvidt barn faktisk blir hørt ved midlertidige avgjørelser. En avgjørelse som har vakt betydelig interesse er HR-2020-1619-U. Denne kjennelsen har kastet lys over praksisen rundt barns rett til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser i norske domstoler.

I denne saken varierte barnas alder fra fire til 17 år. Overraskende nok ble kun to unntak gjort, der barna ikke fikk anledning til å uttale seg i tingretten. Det første tilfellet involverte 7 barn i alderen 2 til 15 år, og tingrettens begrunnelse for manglende uttalelse var at det ikke hadde vært “mulig å snakke med barna så langt,” noe som i stor grad kan tilskrives koronapandemien. Lagmannsretten valgte å oppheve tingrettens avgjørelse og forventet en mer overbevisende begrunnelse for fraværet av barnas stemmer.

Det andre tilfellet, avgjort av Borgarting lagmannsrett i 2020, handlet om samvær med støttet tilsyn for et barn som nærmet seg fire år. I dette tilfellet konkluderte lagmannsretten med at det ikke var nødvendig å innhente barnets synspunkter. Dette baserte de på at det allerede var bestilt en sakkyndig rapport for hovedforhandlingen, og de ønsket å unngå unødvendige parallelle prosesser som kunne forvirre barnet.

Det er klart at hovedregelen i tingretten er at barna skal få anledning til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser, uavhengig av alder. Dette følger i tråd med barnekomiteens ønske om en bred tolkning av hvem som kan høres, med mål om å sikre at så mange barn som mulig får muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Men situasjonen i lagmannsretten tegner et annet bilde, der ingen av barna ble hørt på nytt ved behandling.

Dette bringer oss til et viktig spørsmål: Hvordan skal rettssystemet balansere hensynet til barnets beste med behovet for rask saksbehandling? Er det tilstrekkelig å høre barna i tingretten, eller bør retten til å bli hørt gjentas i lagmannsretten? Hvor lang tid kan gå mellom hver gang barnet får anledning til å uttale seg på nytt? Dette er komplekse spørsmål som rettssystemet kontinuerlig må adressere for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

Barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser er en sentral del av rettssystemets arbeid med å beskytte barns interesser. Det er åpenbart behov for en grundig evaluering av hvordan denne rettigheten praktiseres i lagmannsretten for å sikre en mer enhetlig tilnærming og for å oppfylle barnekonvensjonens mål om å gi barn en tydelig stemme i juridiske prosesser.

Rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser: Er barnets alder avgjørende?

Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Det er ingen tvil om at retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet som tilkommer barn i juridiske prosesser. Denne retten understrekes av FNs barnekonvensjon, som gir barn en betydelig plass i rettssystemet og gir dem rett til å uttale seg i saker som angår dem. Imidlertid kan spørsmålet om når og hvordan denne rettigheten skal gjelde, skape tvil og debatt. Særlig når det kommer til midlertidige avgjørelser, er det en utfordrende balanse mellom barnets rett til å bli hørt og hensynet til en rask saksbehandling.

En nærmere titt på Høyesteretts praksis

Høyesterett har gjennom ulike dommer og kjennelser forsøkt å avklare rettighetene til barn i midlertidige avgjørelser. La oss se nærmere på noen av disse avgjørelsene:

Rt. 2005 s. 1693 – Daglig omsorg og foreldreansvar: Denne saken involverte et par som hadde to barn sammen og ble separert. Moren flyttet til USA, og det oppsto en strid om hvor barna skulle bo. Moren fremsatte krav om midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo hos henne til det forelå en rettskraftig avgjørelse. Hun krevde også foreldreansvar alene. Høyesterett uttalte her at retten til å bli hørt ikke stod like sterkt ved midlertidige avgjørelser, hovedsakelig begrunnet i hensynet til en rask behandling.

Rt. 2006 s. 929 – Uttalelse fra barna: I denne saken hadde barna uttalt seg for tingretten. De yngste barna hadde klart uttrykt ønske om å bo hos moren. Høyesterett viste til at det skal legges stor vekt på hva barnet mener fra det er fylt tolv år. Barnet født i 1991 var fylt 15 år og skulle fått uttalt seg for lagmannsretten. Det var en saksbehandlingsfeil ved domstolens avgjørelse.

HR-2020-1619-U – Unntak fra retten til å bli hørt: Denne saken skiller seg ut ved å tydeliggjøre visse momenter som kan påvirke om barnet skal få uttale seg ved midlertidige avgjørelser. Ankeutvalget hevder at alderen til barnet ikke nødvendigvis er avgjørende. Isteden legges det vekt på tidsaspekter, som hvor lang tid det har gått siden barnet sist uttalte seg om spørsmålet, og om det har skjedd hendelser i barnets liv som kan ha påvirket synspunktene.

Konklusjon og refleksjon

Høyesterett har gjentatte ganger understreket at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at det kan være unntak når hensynet til en rask behandling tilsier det. Samtidig har alderen til barnet tidligere vært et sentralt moment i vurderingen, men HR-2020-1619-U gir inntrykk av at alderen ikke nødvendigvis skal være avgjørende.

Det er viktig å merke seg at hver sak må vurderes individuelt, og at barnets beste alltid bør være det overordnede hensynet. Å finne den rette balansen mellom barnets rett til å bli hørt og behovet for effektiv saksbehandling forblir en utfordring i norsk rett. Dette reiser spørsmål om hvordan retten til å bli hørt kan styrkes og bedre tilpasses barnas behov i midlertidige avgjørelser, og om det er behov for tydeligere retningslinjer i rettspraksis.

Barns rett til å bli hørt i midlertidige avgjørelser: Er det en absolutt rettighet?

barns rettigheter, FNs barnekonvensjon, barneloven, barns medvirkning, barns innflytelse, barns stemme, rett til å bli hørt, midlertidige avgjørelser, barn i rettssaker, barns rettssikkerhet, barnekonvensjonen i norsk rett, barn i foreldretvister, barns beste, barns rett til deltakelse, barns synspunkter, barn i juridiske prosesser, barn i rettssystemet, barns interesser, barnerettigheter i Norge, barnelovens tolkning, rettigheter for barn, barn og lovverk, barn i konflikt, barns deltakelse i rettssaker, barns rolle i juridiske avgjørelser, barn og rettsvesenet, barn og midlertidige beslutninger, barn og rask saksbehandling, barn og hensyn til tid, barn i rettferdighetssystemet.

FNs barnekonvensjon artikkel 12 stadfester at barn har en rett til å bli hørt. Gjennom denne artikkelen tilskrives barnet rettigheter som gir det innflytelse over sitt eget liv, og ikke bare rettigheter på grunn av sin sårbarhet eller avhengighet av voksne. Dette er en særegen barnerettighet som bidrar til å ivareta barns rettssikkerhet. Artikkel 12 oppstiller i hovedsak to vilkår for at et barn skal ha rett til å bli hørt: Det må være en sak som angår barnet, og barnet må være i stand til å danne seg egne synspunkter. Videre skal barnets synspunkter vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Retten til å bli hørt fremstår som absolutt, men i norsk rett har det oppstått spørsmål om hvor absolutt denne rettigheten faktisk er. Høyesterett har ved flere anledninger satt begrensninger i barnets rett til å bli hørt, spesielt i midlertidige avgjørelser etter barneloven. For å forstå denne problemstillingen bedre, skal vi se nærmere på et eksempel fra rettspraksis.

I en sak fra 2005 (Rt. 2005 s. 1693) gjaldt det en midlertidig avgjørelse om daglig omsorg og foreldreansvar. Høyesterett fastslo at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at denne rettigheten ikke står like sterkt i slike tilfeller. Begrunnelsen synes å være hensynet til rask saksbehandling.

Selv om det er hovedsakelig i saker etter barneloven at slike begrensninger har blitt påpekt, kan prinsippene også være relevante for midlertidige avgjørelser etter barnevernloven. Derfor er det viktig å se nærmere på hvordan barnets rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser tolkes i norsk rett og om dette er i samsvar med intensjonen bak artikkel 12 i FNs barnekonvensjon.

Gjennom de senere årene har det vært økt oppmerksomhet rundt barns rettigheter og hvordan man best kan sikre dem. Det er blant annet vedtatt en egen rettighetsbestemmelse for barn i Grunnloven (§ 104), som klart stadfester barns rett til å bli hørt, også ved midlertidige avgjørelser. Dette er i tråd med avgjørelsen i HR-2020-1619-U, hvor det ble ansett som en saksbehandlingsfeil at barna ikke ble hørt i en midlertidig avgjørelse om fast bosted og samvær i en foreldretvist.

FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)

mockups-new (1153)

Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.

Du kan laste ned hele Barnekonvensjonen ved å trykke på denne lenken: FNs Barnekonvensjon

Konvensjonen begynner med å definere hva man anser som barn:

Art 1. I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.

I artikkel 3 nr 1 finner vi samme bestemmelse som i barneloven § 48:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

Artikkel 9 er svært interessant og skal sikre prosessuelle rettigheter for alle parter i barnevernsaker og i barnefordelingssaker (foreldrekonflikter.) Spesielt Artikkel 9, nr. 2 er grunn til å vurdere om er sikret godt nok i norsk rett. Vi har i Norge en stadig økende inkludering av barna i prosessen, men det er mange svakheter i hvordan barna blir hørt. I barnevernsaker er det meningsløst å oppnevne en fremmed person til  ta en kort samtale med barnet. I begge sakstypene er man prisgitt gjengivelsen fra noen som ikke kjenner barnet. Det er ingen tvil om at det er viktig og riktig å få innført filming av slike samtaler på lik linje med tilrettelagte avhør etter straffeprosessen. Nettopp at barna kan bli fratatt sine foreldre er betydelig viktigere enn at det er mistanke om at mor kanskje har fiket til barna noen ganger. Det bør opprettes flere barnehus og barnehusene bør få en rolle i sivilprosessen.

 

Art 9. 1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.