Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Bruk av sakkyndig – Saksbehandlingstiden i domstolene

I NOU 1998:17 “Barnefordelingssaker” skriver utvalget på side 25 (pkt 5.2.3) at det er samstemmighet om at oppnevning av sakkyndige er den faktor som aller mest fører til forelengelse av saksbehandlingen. Det tar tid å finne en sakkyndig som partene kan enes om og som kan påta seg oppdraget. I praksis er det nå slik at valg av sakkyndig i stor grad er opp til retten (iallfall etter nr. 1 i § 61 men ofte tar retten seg den frihet etter nr. 3 også) Noen ganger kan den sakkyndige ikke ta fatt på arbeidet med en gang og trenger svært ofte 2-3 mnd på å fullføre sitt arbeid. Videre kan saksbehandlingstiden forlenges ved at det nå er 4 kalendere som skal finne dato for hovedforhandling i stedet for 3 datoer.

Jeg har ikke opplevd at retten er var med å oppnevne sakkyndig med dette som begrunnelse, men om det foregår hvor begrunnelsen er begravd under en mer “spiselig” begrunnelse er vanskelig å vite. Det kan noen ganger virke som om det er tilfeldig hvorvidt retten ønsker bistand av en sakkyndig. Noen tingretter er mer opptatt av sin statistikk mht saksbehandlingstid og vil derfor “trikse” med saksbehandlingen for at det skal se fint ut. Jeg har bl.a. i denne sammenhengen opplevd èn tingrett i Norge som stanser sakene mellom saksforberedende møter. Dette skal strengt tatt ikke gjøres i disse periodene, men det ser nok bra ut på statistikken.