Det er domstolen ved dommeren som skal avgjøre saken etter barneloven. Avgjørelser etter barneloven om fast bosted og samvær bygger på en helhetsvurdering hvor flere momenter veies opp mot hverandre. Dette kan være momenter som åpenbart er psykologfaglig slik som omsorgsevne, men det er også status qou, nettverk, samarbeid osv som har et betydelig mindre tilsnitt av psykologfaglige problemstillinger. Den sakkyndige psykologen skal derfor ikke anbefale hvor et barn skal bo. Psykologen er ikke kvalifisert til å veie de momentene Høyesterett har utvikling, vekte forarbeid mot rettspraksis og teori. Mandatet til sakkyndige burde alltid tydeliggjøre at det er dommeren som skal ta avgjørelsen og at det er konkrete psykologfaglige spørsmål som skal utredes.
Dessverre ser en fortsatt at noen psykologer påtar seg dommerrollen og konkluderer med hvor de mener barnet skal bo. Det gjør forlikforsøk håpløst og hindrer en god prosess forut for hovedforhandlingen. Spesielt uerfarne dommere og dommerfullmektiger (ja, noen tingretter i landet bruker nå dommerfullmektiger i saker etter barneloven) har vansker med å utøve eget skjønn i strid med sakkyndiges anbefaling.
Det forundrer meg at det enda ikke er en kommisjon som skal kvalitetssikre rapporter i saker etter barneloven slik det er etter barnevernloven.
