Hva kan du forvente av retten i saker etter barneloven?

Svaret er at ingen vet og at det kommer an på hvilken domstol du er i, hvilken dommer du får, hvilket humør dommeren er i, forbindelsene mellom dommer, sakkyndig og advokater med mer. Jeg ha nå hatt mange hundre saker etter barneloven for domstolene fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord og alt imellom. Jeg har skrevet en del tidligere om at slike møter foregår svært ulikt rundt om i landet. Noen av tingene som varierer i saksforberedende møter er:

  • Om advokatene skal holde innledningsforedrag
  • Om advokatene tillates å stille spørsmål til partene
  • Om advokatene tillates å stille spørsmål bare til sin egen part.
  • Om det er separate meklingen eller om alle alltid er i samme rom. Da også hva som er dommerens rolle i disse møtene.
  • Om man bruker møterom med kaffeservering og dempet stemning eller om man bruker rettssaler med polarisert stemning.
  • Om sakkyndige byttes ut ved overgang mellom meklerrolle og utrederrolle. Noen domstoler gjør det automatisk og andre gjør det man selvfølgelig ikke burde gjøre; å spørre partene foran sakkyndige om de har noe imot at samme sakkyndige brukes i utredningen.

Det finnes en nasjonal veileder, men mitt klare inntrykk er at et flertall av dommere ikke har satt seg inn i denne.

Det er mange flere variasjoner, men dette er noen. Det som derimot også har blitt opplevd er at man kommer i møtet, man har en sak man vet i mange andre domstoler (og hos andre dommere i samme domstol) ville blitt behandlet forsiktig, grundig og med utredning grunnet påstandene i saken, i denne sak plutselig bare får beskjed når sakkyndige setter i gang sitt meglingsarbeid at hun hadde blitt instruert om at det ikke ville bli noen hovedforhandling i saken og at partene bare hadde med å gå inn i et forlik og forliket skulle være vanlig samvær for den ene parten. Det var aldri reelle forhandlinger og dommeren hadde selvfølgelig brutt etiske prinsipper ved å legge klare føringer på resultatet allerede fra start. Dommeren ble ikke rapportert selv om dommeren burde blitt rapportert. Det skal også dommere være klar over at mange parter og advokater nødig vil gjøre dette i frykt for at det får betydning i slike saker der dommerens skjønn er det eneste man egentlig bygger på.

Heldigvis er det mange svært gode prosesser og dommere som kan sakstypen godt og som lager en forlikstemning i de saksforberedende møtene og som får til å forsone partene mer enn de polariserer dem.