Det beste for barnet

Det er lovfestet i barneloven at avgjørelser etter loven skal være til barnets beste. Dette er en overordnet norm som er tatt inn som første bestemmelse under saksbehandlingsreglene i barneloven for å vise vei.

 

Barneloven § 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

I forarbeidene til barneloven § 48 (ot.prp.nr29 (2002-2003) heter det:

«Ordlyden omfatter også «handsaminga» av barnefordelingssakene. Dette er for å presisere at barnets beste også skal legges til grunn for saksbehandlingen, og ikke bare ved avgjørelsen av de materielle spørsmål. Således skal det eksempelvis ved valget mellom de ulike virkemidler etter § 61 første ledd tas hensyn til hva som kan lede til løsninger som er de beste for barnet.

Inn under hensynet til barnets beste ligger også at behandlingen av saken skal skje så raskt som mulig. Det innebærer at det vil være i strid med bestemmelsen dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken, jf bl.a kap. 4.3 og 4.5.

Bestemmelsen gjelder for alle som arbeider med eller har oppdrag i forbindelse med en barnefordelingssak, dvs. både dommere, advokater, sakkyndige og meklere.»

Forpliktelsene om å ha det beste for barna som et ledende hensyn er også konvensjonsbasert og forplikter mange land. I FNs barnekonvensjon  av 20.11.1989 ratifisert av Norge 08.01.1991 heter det:

Artikkel 3

  1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige
    eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter
    eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende
    hensyn.
  2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som
    er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene
    og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner
    som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe
    alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
  3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret
    for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder
    som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til
    sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert
    tilsyn.

Stansing av sak etter tvisteloven

Når en sak bringes inn for domstolene må den også bringes ut. Som regel skjer dette i form av rettsforlik eller dom, men det finnes en mellomvei; stansing av saken.

Det er flere forhold som kan føre til en stansing, men mest vanlig er at en sak stanses etter tvisteloven § 16-17.

Dersom partene avtaler å stanse en sak så vil det være minst 6 mnd  hvor retten ikke vil være arena for videre prosesshandlinger. Man kan selvfølgelig diskutere utenomrettslige løsninger, men man kan ikke kreve nytt rettsmøte i saken. Det er bare en gang under sakens gang at en sak kan stanses og dersom ingen av partene har brakt saken igang igjen før det har gått 2 år vil saken heves av domstolen.

Det er ikke uvanlig at stansing avtales i saker etter barneloven. Dette skyldes nok i stor grad at det for noen parter er vanskelig å inngå en endelig avtale selv etter noen saksforberedende møter da det er usikkerhet knyttet til om en bedring i livssituasjonen til den andre part blir varig eller ikke. Det kan være rusfrihet, et nytt kjæresteforhold som tilfører stabilitet eller ny jobb som innebærer pendling osv. Det hender også at det benyttes stansing i stedet for flere saksforberedende møter. At retten presser på for å bli ferdig med saken, mens partene ikke er enige i at saken er moden for avslutning. Det kan høres noe rart ut, men enkelte tingretten fører et ufint press mot partene i saker med følsom natur.

 


Tvisteloven § 16-17. Avtalt stansing

(1) Partene kan én gang under sakens behandling avtale stansing i minst seks måneder. Avtalen får virkning når retten har mottatt den.

(2) Retten bringer saken i gang på begjæring fra en part.

 

 

Tvisteloven § 16-15.Virkning av stansing

(1) Ved stansing avbrytes behandlingen midlertidig, og frister opphører å løpe. Prosesshandlinger kan bare foretas med rettens samtykke.

(2) Stansing er ikke til hinder for at retten avgjør krav der forhandlingene er avsluttet før stansingen.

(3) Stansing gjelder hele saken om ikke retten begrenser den til de krav stansingsgrunnen gjelder, i samsvar med § 16-1 om oppdeling av saken.

(4) Virkningen av stansing opphører når retten har truffet avgjørelse om å bringe saken i gang.

 

Tvisteloven § 16-19. Heving av stanset sak

En sak som kan bringes i gang igjen på begjæring, heves når den har vært stanset i to år.

Lovendring 2018: Foreldrenes eget valg av bosted for barna

Med virkning fra 1. januar 2018 har nå valgene i barneloven § 36 for frivillige avtaler mellom foreldrene byttet plass. Tidligere var fast bosted hos en av dem først plassert i lovteksten, mens nå er bosted hos begge plassert først. Endringen medfører ingen realitetsendring og er ikke noe annet enn et signal om at loven ikke har noe foretrukket alternativ når foreldrene selv skal avtale løsning. Når det overlates til domstolene å velge løsning er det fortsatt utvilsomt slik at den foretrukne løsningen er bosted hos en av foreldrene da delt fast bosted er opprettholdt som en snever unntaksregel som krever særlige grunner.18

Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Spesialister i Barnevernsaker

spesialisterbarnevernsaker

I Norge har vi ikke spesialistutdanning for jurister. Det vil si at de fleste jurister har lik utdanning når de kommer ut i arbeidslivet. Noen har spesialfag og hovedoppgaver som gir dem litt ekstra kunnskap om et tema, men det betyr svært lite når man skal ut å jobbe som advokat. Det som gjør enkelte advokat til spesialister eller eksperter på sitt felt er som regel arbeidserfaring. Sammen med arbeidserfaringen så følger ofte kurs og annen etterutdanning som gir advokaten ekspertise på f.eks. barnevernsaker.

Min oppfatning er at det som gjør meg til ekspert/spesialist på barnevernsaker og barnefordelingssaker (foreldrekonfliktsaker brukes som begrep nå) er de flere tusen timene jeg har ført saker i tingretten, lagmannsretten og fylkesnemndene. Jeg har en unik bakgrunn i det jeg spesielt de siste 10 årene har reist rundt i hele landet og fått erfaring med hvordan ulike domstoler og fylkesnemnder behandler sakene etter barneloven og barnevernloven.

Ønsker du å komme i kontakt for å få vurdert din sak gratis kan du bruke skjemaet her: Skjema for gratis vurdering av sak