Nye veier for foreldreansvar blant ugifte foreldre

Foreldreansvar ugifte foreldre, barneloven § 35, likestilt foreldreskap, felles foreldreansvar, foreldreansvar etter samlivsbrudd, ugifte foreldres rettigheter, barns rettigheter ved foreldrenes brudd, melding til folkeregisteret, foreldreansvar eneansvar, sambuende foreldres foreldreansvar, endringer i barneloven, LOV-2017-03-31-13, barn født etter 2020, farskapsfastsettelse og foreldreansvar, separasjon og foreldreansvar, delt foreldreansvar, individuelle avtaler om foreldreansvar, dialog mellom foreldre, samarbeid om barnets beste, barnets velferd ugifte foreldre, rettferdig behandling av barn, fleksibilitet i foreldreansvaret, familiedynamikk og lovgivning, moderne familieformer, inkluderende familiepolitikk, barn og foreldres sivilstatus, stabilitet og trygghet for barn, omsorg fra begge foreldre, familierett for ugifte par.

Med endringer i familieformer og samlivsmønstre har lovgivningen måttet tilpasse seg for å sikre barns rettigheter og velferd. En slik tilpasning ser vi i barneloven § 35, som omhandler foreldreansvaret når foreldrene ikke er gifte. Dette markerer en betydelig utvikling i anerkjennelsen av likestilt foreldreskap og fremmer en mer inkluderende tilnærming til familiedynamikk.

For ugifte foreldre er hovedregelen at de har felles foreldreansvar for felles barn. Dette prinsippet om felles ansvar reflekterer et moderne syn på foreldreskap og barns velferd, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2020, med LOV-2017-03-31-13 om likestilt foreldreskap, understreker dette ved å sikre at alle barn født etter denne datoen automatisk får foreldre med delt ansvar, selv om foreldrene aldri har bodd sammen.

Dersom foreldrene ikke bor sammen, og en av dem ønsker foreldreansvaret alene, gir loven mulighet for dette gjennom en enkel prosess ved melding til folkeregistermyndigheten innen ett år fra farskapen er fastsatt. Dette tilbudet om en alternativ vei for å etablere foreldreansvar speiler et ønske om å tilby fleksibilitet og anerkjenne individuelle familiers unike behov og situasjoner.

For sambuende foreldre som går fra hverandre, gjelder de samme reglene som for separerte eller skilte gifte par. Dette sikrer en konsistent og rettferdig behandling av alle barn, uavhengig av foreldrenes samlivsstatus.

Det er viktig å merke seg at selv om loven åpner for felles foreldreansvar, er det rom for individuelle avtaler som bedre kan tjene barnets interesser. Dette aspektet av lovgivningen oppfordrer til dialog og samarbeid mellom foreldrene for å finne den beste løsningen for deres barn.

Endringene reflekterer en progresjon mot en mer inkluderende og rettferdig lovgivning som anerkjenner mangfoldet av familieformer i samfunnet. Ved å sikre felles foreldreansvar som utgangspunkt, styrkes begge foreldres rolle i barnets liv, samtidig som det legges til rette for individuelle tilpasninger som kan tjene barnets beste.

Denne utviklingen i lovgivningen er et positivt skritt mot å styrke barns rettigheter og sikre at alle barn, uavhengig av foreldrenes sivilstatus, får en stabil og trygg oppvekst med støtte og omsorg fra begge foreldrene.

Fast og delt bosted i barneloven: En kort gjennomgang av historien

barneloven bosted, fast bosted barn, delt bosted barneloven, foreldres avtale om bosted, barnets beste bosted, domstolens rolle bostedsordninger, NOU 2008:9 barnets fokus, foreldreansvar og bosted, barnerett og bostedsordninger, bostedsbeslutninger etter samlivsbrudd, tilpasning av bostedsordninger, barns tilknytning til foreldre, barns ønsker bosted, foreldres samarbeid om bosted, rettslig avgjørelse av bosted, endringer i barneloven, lovgivning om barnets bosted, foreldres rettigheter og plikter, barnelovens utvikling, bostedsvalg i barneretten. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer barnelovens § 36 om fast og delt bosted? Hvordan vurderes barnets beste i beslutninger om bosted? Hvilke kriterier legger retten vekt på når de avgjør bosted? Hvordan ble delt bosted introdusert og utviklet i norsk lovgivning? Hva var konklusjonene og endringene etter utredningene og høringer om delt bosted?

Barneloven i Norge har gjennomgått flere endringer når det gjelder reguleringen av barnets bosted etter foreldrenes samlivsbrudd. Spesielt interessant er bestemmelsen i § 36, som omhandler mulighetene for fast og delt bosted. Denne bestemmelsen har betydning for hvordan foreldre kan avtale eller få rettslig bestemt hvor barnet skal bo fast etter at de har gått fra hverandre.

Barnelovens § 36 første ledd åpner for at foreldrene kan avtale at barnet skal bo fast enten hos begge foreldrene (delt bosted) eller hos én av dem. Lovgiverne har bevisst lagt vekt på å likestille disse alternativene, uten å antyde at den ene ordningen er mer fordelaktig enn den andre. Det avgjørende kriteriet for valg av bostedsordning er alltid barnets beste interesser, en vurdering som må tas på individuell basis.

I de tilfeller der foreldrene ikke blir enige, slår barneloven fast at retten må avgjøre hvor barnet skal bo fast. Særlige grunner kan imidlertid føre til at retten bestemmer at barnet skal bo fast hos begge foreldrene. Denne muligheten ble introdusert i loven i 2010 og representerer en viktig anerkjennelse av at delt bosted kan være en god løsning for barnet under visse omstendigheter.

Avgjørelsen om fast bosted innebærer en konkret vurdering som tar hensyn til flere faktorer, inkludert barnets tilknytning til hver av foreldrene, barnets egne ønsker, foreldrenes personlige egenskaper og evnen til å tilby daglig omsorg. Selv om delt bosted forutsetter at barnet tilbringer betydelig tid med begge foreldrene, er det ikke et absolutt krav for å definere en ordning som delt bosted. Hovedforskjellen på delt bosted og en utvidet samværsordning ligger i hvordan beslutningsmyndigheten er fordelt mellom foreldrene.

Domstolens adgang til å avgjøre delt bosted ble grundig utredet i NOU 2008:9 “Med barnet i fokus”, og lovendringene ble vedtatt i Ot.prp.nr.104 (2008–2009). Utredningen understreket at delt bosted kan være en god løsning, men at det krever spesielle forutsetninger for å fungere godt. Blant annet må foreldrene ha god samarbeidsevne, bo geografisk nær hverandre, og barnet må trives med ordningen.

I 2015 ble spørsmålet om delt fast bosted reist på nytt, og departementet vurderte to alternative forslag. Etter en omfattende høring ble det besluttet å videreføre gjeldende rett, med delt fast bosted som første eksempel på hva foreldrene kan avtale. Denne endringen trådte i kraft 1. januar 2018 og representerer en videreføring av lovens fokus på barnets beste og foreldrenes avtalefrihet

Opphevelse av Rundskriv Q-2008-15 og Endringer i Barneloven § 44

Barneloven § 44, NAV og barneloven, Rundskriv Q-2008-15 opphevet, Endringer i barneloven, Foreldrenes ansvar for reisekostnader, Organisatorisk endring i barne- og familievernet, Lovendring i kraft 2023, Forvaltningsansvar for samvær, Ot.prp.nr.69 (2007–2008), Privatrettslig avtale om samvær, Reisekostnader ved samvær, Samværsavtaler mellom foreldre, NAVs myndighet i samværssaker, Foreldres frihet i avtalefrihet, Særlige grunner for reisekostnadsfordeling, Barneloven og aldergrense, Delt bosted og samvær, Familieforhold og reisekostnader, Organisatorisk endring i barnevernet, Forvaltningsansvar i barnevernssaker.

Det er med virkning fra 1. januar 2023 at Rundskriv Q-2008-15, utarbeidet av Barne- og familiedepartementet den 18. desember 2008, er blitt opphevet. Denne opphevelsen følger som et resultat av de betydningsfulle endringene som er gjort i barneloven § 44 ved lov av 17. juni 2022, nummer 44.

Forarbeider til denne lovendringen inkluderer Prop.94 L (2021–2022), Innst.349 L (2021–2022), og Lovvedtak 75 (2021–2022). Endringene markerer en vesentlig overføring av forvaltningsansvar fra statsforvalterembetene til arbeids- og velferdsetaten, som heretter vil bli omtalt som NAV. Det er viktig å understreke at denne overføringen utelukkende er en organisatorisk endring, uten innvirkning på lovverket knyttet til barneloven § 44.

Barneloven § 44 pålegger et viktig ansvar på foreldrene når det kommer til vurderingen av eventuelle reisekostnader i forbindelse med samvær med barn. I Ot.prp.nr.69 (2007–2008), side 16, blir dette ansvaret utførlig behandlet. Her presiseres det at foreldrene må ta hensyn til flere faktorer, inkludert praktiske aspekter og økonomi, når de avtaler samvær. Det er ikke hensiktsmessig å avtale mer samvær enn det som er økonomisk realistisk for begge parter.

Det er viktig å merke seg at den økonomiske avtalen mellom foreldrene er et privatrettslig forhold. Dette innebærer at foreldrene har full frihet til å avtale hvordan de ønsker å fordele reisekostnadene knyttet til samvær, basert på deres spesifikke situasjon. Dette prinsippet er også nedfelt i § 44, første ledd, første punktum.

NAVs myndighet til å fastsette reisekostnadsfordelingen mellom foreldrene er regulert i § 44, andre ledd. For at NAV skal kunne behandle en sak angående fordeling av reisekostnader, må det foreligge spesielle grunner, og begge foreldrene må være enige om at saken skal løses på denne måten. Hvis det gjelder barn over 15 år, kan NAV behandle saken selv om kun den ene forelderen ønsker det.

Det er viktig å merke seg at NAV ikke kan behandle saker som omhandler fordeling av reisekostnader for barn over 18 år. Barneloven gjelder kun for barn inntil de fyller 18 år, med mindre det følger spesielle bestemmelser i loven.

Ot.prp.nr.43 (2000–2001) gir også ytterligere veiledning ved å fastslå at bestemmelsen om reisekostnader ikke gjelder når barnet har delt bosted. I slike saker blir ingen av foreldrene ansett for å ha samvær med barnet, og dermed pålegges de heller ikke ansvar for reisekostnader.

Barneloven § 61 og saksforberedelse i foreldretvister

barneloven § 61, endringer i barneloven, foreldretvister, konflikt- og forsoningsmodellen, norsk rettspraksis, Ot.prp. nr. 29, barnefordelingsprosess, fleksible saksbehandlingsregler, domstolenes meklingsrolle, foreldrekonflikter, forliksprosesser i retten, sakkyndig bistand i foreldretvister, offentliges rolle i foreldretvister, familierett, foreldreansvar, barnefordelingsrett, domstolens etterutdanning, sivile tvister i Norge, løsning av foreldrekonflikter, rettslig mekling, domstolens rolle i familiekonflikter, barnefordelingsreform, forlik i foreldretvister, rettslig konfliktløsning, saksbehandlingstid i foreldretvister, tingrettens sivile saksportefølje, barnets beste i rettssaker, foreldresamarbeid i rettssystemet, rettshjelp i foreldretvister, familieforlik i retten.

Denne bestemmelsen ble innført som en del av oppfølgingen av Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) og barnefordelingsprosessutvalgets anbefalinger, med endringene trådende i kraft 1. april 2004. Departementets hovedsynspunkt i forarbeidene var å fremme fleksible saksbehandlingsregler. Disse skulle tillate dommeren å anvende virkemidler tilpasset hver enkelt sak, samt å legge til rette for at partene kan komme til enighet.

Med innføringen av disse endringene i 2004, ble det også introdusert en ny modell i håndteringen av slike tvister, ofte referert til som konflikt- og forsoningsmodellen. Denne modellen skiller seg ut ved at domstolene involverer seg mer aktivt i meklingsprosessen mellom partene, med mål om å oppnå forlik. Dette markerer et skille fra den tidligere praksisen hvor saksforberedende møter hadde en mindre sentral rolle.

Konflikt- og forsoningsmodellen er kjennetegnet ved sin fleksibilitet, som skiller seg fra andre sivile tvister. Domstolene har tilgang til en rekke ulike virkemidler for å bistå partene i konflikten. Det innebærer også muligheten til å engasjere sakkyndige på offentliges bekostning for å assistere i meklingsprosessen.

Foreldretvister har fått en høy prioritet i domstolenes etterutdanningsløp, noe som delvis skyldes domstolenes økte engasjement i forliksprosesser innen denne saken. Dette har også medført at slike tvister tar lengre tid å behandle sammenlignet med andre sivile saker, og de utgjør derfor en betydelig del av tingrettenes sivile saksportefølje.

Denne reformen av barneloven og den tilhørende saksbehandlingen i foreldretvister understreker viktigheten av en tilnærming som både er fleksibel og fokusert på konfliktløsning, til det beste for alle involverte parter, spesielt barna.

§ 42 a: Varsel og mekling før flytting

Tilbakelevering av bortførte barn, Haag-konvensjonen og barns rettigheter, Internasjonal barnefordeling, Ulovlig bortføring av barn, Foreldreansvar og Haag-konvensjonen, Prosessen for tilbakelevering, Juridiske trinn i barnefordelingssaker, Beskyttelse av barns rettigheter, Internasjonale barnefordelingssaker, Barns beste i barnefordeling, Rettigheter til foreldre og barn, Rettslige vurderinger i barnebortføringssaker, Anke i barnefordelingssaker, Barns tilknytning og bortføring, Tvangsfullbyrdelse av Haag-konvensjonen, Barnets hjemland og bortføring, Råd om internasjonale barnefordelingssaker, Haag-konvensjonens betydning, Juridisk bistand i barnebortføringssaker, Haag-konvensjonens rettssystem, Juridisk prosess for barns tilbakelevering, Ulovlig bortføring og konsekvenser, Internasjonal barnetvangsfullbyrdelse, Foreldreansvar og rettsprosessen, Rettslig vurdering av barnets beste, Tilbakelevering og beskyttelse av barn, Internasjonale juridiske retningslinjer, Lovlig retur av bortførte barn, Advokattjenester i barnefordelingssaker, Haag-konvensjonen og barns velferd.

Når en av foreldrene vurderer å flytte, og det allerede eksisterer en avtale eller en avgjørelse om samvær, pålegges den som ønsker å flytte, å gi varsel til den andre forelderen senest tre måneder før flyttingen.

Dersom det ikke foreligger enighet mellom foreldrene angående flyttingen, blir den av foreldrene som ønsker å flytte med barnet pålagt å kreve mekling etter bestemmelsene i § 51. Denne meklingen gjelder for både flytting innenlands og utenlands. Initiativet til meklingen skal tas av forelderen som ønsker å flytte med barnet. Hvis enighet om barnets flytting ikke oppnås, kan den forelderen som har samværsrett reise sak i henhold til barneloven § 64 og be om at barnet flytter til seg, dersom vedkommende anser det som det beste for barnet. Lovteksten bør klargjøre at det kan anlegges ny sak hvis bostedsforelderen flytter med barnet uten enighet fra begge foreldrene, i samsvar med forslaget om endring i barneloven § 64 andre ledd, uten at denne endringen endrer det materielle innholdet i bestemmelsen.

Mekling som gjennomføres i henhold til denne bestemmelsen, kan benyttes som grunnlag for rettssaker om foreldreansvar, fast bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet. Dette gjelder under forutsetning av at en meklingsattest presenteres, som er et krav i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

Fra 1. juli 2016 ble varslingsplikten formalisert i ny § 42 a Varsel ved flytting. Denne endringen endret fristen for varsling før flytting fra seks uker til tre måneder. Hensikten bak endringen var å gi foreldrene bedre tid til å oppnå enighet gjennom mekling eller få en midlertidig avgjørelse fra domstolen før flyttingen blir iverksatt.

Mekling som blir gjennomført etter denne bestemmelsen, kan brukes som grunnlag for saker om foreldreansvar, bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet, hvor det kreves en meklingsattest i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

En Høyesterettsdom datert 24. september 2020 – HR-2020-1843-A – håndterte fastsettelse av fast bosted for felles barn og diskuterte blant annet konsekvensene av å bryte plikten til å varsle den andre forelderen før en nasjonal flytting med barnet, i henhold til barneloven § 42 a. I denne saken hadde mor ikke overholdt varslingsplikten før flyttingen. Høyesterett kom samstemt frem til at brudd på varslingsplikten ikke kan føre til at fast bosted endres, med mindre dette er til barnas beste basert på en konkret vurdering av forholdene i saken. Det var imidlertid uenighet med en stemme om utfallet av denne vurderingen.

Denne dommen gir retning for konsekvensene av å bryte varslingsplikten. I avsnitt 58-66 undersøker førstevoterende nærmere varslingsplikten i § 42 a. Bestemmelsen fastsetter ingen spesifikke formkrav til varselet, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113. Likevel indikerer hensikten at varselet må gi tydelig informasjon til den andre forelderen om planene om flytting, for å stimulere til diskusjon om spørsmålene som flyttingen reiser. Tidsfristen på tre måneder gir også muligheten til å starte en rettslig prosess om fast bosted og be om en midlertidig avgjørelse før flyttingen faktisk skjer, se Rt-2011-1564 avsnitt 36.

Barneloven har ingen sanksjoner ved brudd på varslingsplikten, noe som er en bevisst avgjørelse fra lovgiverens side, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113 og Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) side 45. Likevel kan manglende varsling være ett av flere elementer som tas i betraktning ved vurderingen av hva som er til barnets beste. Fraværende varsling kan blant annet gi informasjon om hvor egnet vedkommende er til å ivareta barnets behov for kontakt med begge foreldrene.

Foreldreansvaret ved ugift samliv

barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, advokater som jobber med barneloven, advokat barnerett, advokat wulff mosjøen, advokat foreldreansvar, barnefordelingssaker, juridisk hjelp ved foreldrekonflikter, barnelov og advokattjenester, barnefordeling og advokatbistand, rettshjelp for foreldreansvar, barnerett advokatfirma, ekspertise i foreldreansvar, barnelovsadvokater, advokattjenester for barnefordeling, foreldrekonflikt løsninger, barnefordeling juridisk bistand, erfarne barnefordelingsadvokater, advokat rådgivning for foreldre, barnerett spesialist, wulff mosjøen advokatkontor, kompetanse innen foreldreansvar, barnefordeling og lovverket, barneloven og advokatrådgivning, profesjonell advokat barnerett, rettshjelp ved foreldreansvarssaker, advokatfirma for foreldrekonflikter, barnefordeling rettigheter, erfarne advokater for foreldreansvar, barnefordeling og juridisk veiledning, selvstendig foreldreansvar, barneloven, ugift foreldreskap, likestilt foreldreskap, juridiske rettigheter for foreldre, foreldreansvar ved samlivsbrudd, barns beste ved foreldreansvar, samboere og foreldreansvar, foreldreansvar og sivilstatus, melding til folkeregisteret, rettigheter for ugifte foreldre, rettigheter ved farskap, mor og far rettigheter, foreldreansvar etter brudd, foreldreansvar og bosted, juridisk foreldreansvar, endringer i barneloven, foreldreansvar og likestilling, foreldreansvar og samboerskap, foreldreansvar ved flytting, felles foreldreansvar, uenighet om foreldreansvar, foreldreansvar og barnets beste, endringer i foreldreansvar, loven om foreldreansvar, juridiske prosedyrer for foreldreansvar, foreldreansvar og samlivsstatus, foreldreansvar ved ugift samliv, foreldreansvar og familielov, barnelovens § 35

Foreldreansvaret er en juridisk institusjon som danner grunnlaget for rettighetene og pliktene til foreldre i forhold til deres barn. Når foreldre ikke er gift, reiser dette spørsmål om hvordan foreldreansvaret skal utøves og fordeles. Den norske barneloven, nærmere bestemt § 35, tar for seg denne problemstillingen på en grundig måte.

Paragraf 35 i barneloven er rettet mot foreldre som ikke er gift. I slike tilfeller er hovedregelen at foreldrene har foreldreansvaret sammen for deres felles barn. Dette prinsippet er et uttrykk for likestilling og anerkjennelse av begge foreldres rolle, uavhengig av ekteskapsstatus.

Dersom foreldrene ikke bor sammen, og en av foreldrene ønsker å ha foreldreansvaret alene, gir loven en mekanisme for å ivareta dette ønsket. For eksempel, hvis moren ønsker å ha foreldreansvaret alene, kan hun sende en melding til folkeregistermyndighetene innen ett år etter at farskapet er fastsatt. Tilsvarende gjelder dersom faren ikke ønsker felles foreldreansvar. Etter at en av foreldrene har gitt slik melding, vil mora få foreldreansvaret alene.

For foreldre som bor sammen (samboere) og senere flytter fra hverandre, gjelder bestemmelsene i § 34 andre ledd. Denne delen av loven sikrer en tydelig rammeverk for hvordan foreldreansvaret skal håndteres i slike situasjoner.

Loven har gjennomgått endringer med tiden. Fra 1. januar 2020 ble det gjort justeringer i barneloven § 35 som pålegger felles foreldreansvar for alle foreldre, uavhengig av om de har bodd sammen eller ikke. Dette prinsippet gjelder imidlertid kun for barn født etter 1. januar 2020, som en del av den overordnede likestilte foreldreskapsloven (Prop. 161 L (2015-2016)).

Barneloven § 35 representerer en viktig lovgivning som regulerer foreldreansvaret når foreldrene ikke er gift. Prinsippet om felles foreldreansvar understreker betydningen av begge foreldres involvering i barnets liv, uavhengig av sivilstatus. Samtidig gir loven muligheter for en forelder å motsette seg felles foreldreansvar, dersom det er nødvendig. Endringene som ble innført fra 2020, markerer et skritt mot en mer likestilt tilnærming til foreldreansvar.

Kilde: Barneloven § 35; Prop. 161 L (2015-2016)

Nytt i barneloven våren 2018

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Endringer i barnelova og straffeloven mv. (bedre rettsvern for barn mot vold og overgrep) (Innst. 150 L (2017-2018) ) inneholder flere endringer i barneloven som nå er vedtatt, men ikke enda trådd i kraft.

Kort fortalt:

  • Det innføres unntak fra mekling ved sak om foreldreansvar mv. etter voldsdom mot den andre forelder.
  • Lovbestemmelse om at retten ikke kan bestemme at det skal være samvær dersom forelderen er ilagt kontaktforbud overfor barnet. Unntak dersom kontaktforbudet tar høyde for samvær
  • Det innføres en mulighet til å reise sak om å flytte ut av landet med barnet uten å samtidig reise krav om foreldreansvaret alene.

Dette er lovbestemmelsene som er endret eller lagt til i barneloven;

§ 38 skal lyde:
§ 38 Foreldreansvar etter dødsfall

Døyr den eine av foreldra som har foreldreansvaret saman, får den attlevande foreldreansvaret aleine. Dersom den attlevande er sikta eller tiltala for forsettlegå ha valda den andre forelderen sin død, skal retten ta førebels avgjerd om foreldreansvaret etter reglane i § 64 b.

Døyr ein forelder som har foreldreansvaret aleine, får den attlevande foreldreansvaret dersom barnet budde saman med begge ved dødsfallet. Dette gjeld ikkje i høve der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd som nemnt i første stykket andre punktum.

Attlevande og andre kan krevje å få foreldreansvar etter reglane i §§ 64 til 64 d.

§ 43 femte ledd skal lyde:

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 63.

Ny § 43 b skal lyde:
§ 43 b Samvær ved kontaktforbod eller besøksforbod

Den som har forbod mot kontakt med eit barn etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, kan ikkje ha samvær med barnet etter avtale eller avgjerd. Dette gjeld likevel ikkje om forbodet etter nærare føresegner gjev høve til det.

§ 44 andre ledd fjerde punktum skal lyde:

Reglane i § 63 gjeld tilsvarande.

§ 56 skal lyde:
§ 56 Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om kva for høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.

§ 58 første ledd første punktum skal lyde:

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand.

§ 60 a oppheves.

§ 63 skal lyde:
§ 63 Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret mv.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om flytting med barnet ut av landet,om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Etter § 63 skal nytt avsnitt IV lyde:
IV. Sakshandsaminga for retten om foreldreansvar mv. etter dødsfall
§ 64 Handsaming av saker om foreldreansvar mv. etter dødsfall

Dersom den attlevande som får foreldreansvaret etter § 38 første stykket, ikkje budde saman med barnet på tidspunktet for dødsfallet, kan andre reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Fristen for å reise sak er seks månader etter dødsfallet. Retten kan ta førebels avgjerd etter § 60.

Dersom den attlevande er sikta, tiltala eller dømd for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, kan andre reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Fristen for å reise sak er seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig. Den attlevande kan også reise slik sak.

Retten skal leggje vekt på om den attlevande ønskjer foreldreansvaret. Retten bør også leggje vekt på den avdøde sine ønske, særleg når dei er uttrykte skriftleg. Er den attlevande sikta, tiltala eller dømd for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, kan den attlevande berre få eller framleis ha foreldreansvaret dersom dette klart er til det beste for barnet.

Retten skal avgjere spørsmålet om foreldreansvar ved dom. Retten bør innhente fråsegner frå den kommunale barneverntenesta der det trengst. Retten bør gje dei næraste slektningane til barnet eller dei som barnet bur saman med, høve til å uttale seg, med mindre dette er uturvande.

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Retten kan la ein forelder få eller framleis ha foreldreansvaret sjølv om andre får foreldreansvar. Retten kan setje som vilkår for avgjerda at barnet i ei viss tid ikkje skal måtte flytte frå heimen der det bur, dersom flyttinga kan vere uheldig for barnet og det ikkje er rimeleg grunn til å flytte.

Når fleire får foreldreansvar, skal retten også ta avgjerd om kven barnet skal bu fast saman med. Retten kan alltid ta avgjerd om samvær for den attlevande. For den eller dei som får foreldreansvar, gjeld reglane i kapittel 5 og 6.

Retten skal gje melding til den kommunale barneverntenesta og fylkesmannen dersom ingen har vendt seg til retten etter § 64 a, eller dersom dommen fører til at ingen har foreldreansvar for barnet. Barneverntenesta skal plassere og følgje opp barnet etter reglane i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester.

§ 64 a Handsaminga av saken der ingen har foreldreansvar etter dødsfall

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald handsame sak om foreldreansvaret når han får melding etter skifteloven § 12 a om at eit dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn.

Den som ønskjer foreldreansvaret, kan vende seg til retten der barnet bur om dette.

Reglane i § 64 gjeld så langt dei høver.

§ 64 b Førebels avgjerd om foreldreansvar når ein forelder er sikta eller tiltala for å ha valda den andre forelderen sin død

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald ta førebels avgjerd om foreldreansvaret når han får melding om at den attlevande er sikta eller tiltala for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, og den attlevande har eller krev å få foreldreansvaret.

Retten treff avgjerda ved orskurd. Det er ikkje nødvendig med munnleg forhandling på førehand.

Så lenge ei førebels avgjerd om å frata foreldreansvaret gjeld, skal den attlevande ikkje ha samvær eller bu fast saman med barnet.

Reglane i § 64 gjeld så langt dei høver.

§ 64 c Avgjerd om foreldreansvar når det er teke førebels avgjerd og ingen har reist sak

Retten skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald avgjere kven som skal ha foreldreansvaret når det er teke ei førebels avgjerd og ingen har reist sak etter § 64. Dette gjeld ikkje dersom det etter § 64 b er teke avgjerd om at ingen skal ha foreldreansvaret, og det er gitt melding til den kommunale barneverntenesta og fylkesmannen.

Reglane i §§ 64 og 64 b tredje stykket gjeld så langt dei høver.

§ 64 d Endring av avgjerd om foreldreansvar mv. etter dødsfall

Den attlevande forelderen kan reise sak for retten med krav om endring av avgjerd etter §§ 64, 64 a og 64 c. Ei avgjerd skal berre endrast dersom særlege grunnar talar for det. Den attlevande forelderen og andre kan på same vilkår reise sak om endring av ei førebels avgjerd etter § 64 b. Sak om endring etter tredje punktum skal reisast for den domstolen som tok den førebelse avgjerda.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre særlege grunnar, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Kapittel 7 avsnitt IV blir nytt avsnitt V.

§ 84 a første ledd første punktum skal lyde:

Reglane i §§ 34, 35 og 38 gjeld for barn som har vanleg bustad i Noreg.

Lov 31. mars 2017 nr. 13 om endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap)

1. januar 2018 trer det i kraft endringer i barneloven

Det viktigste med lovendringene er:

  • Felles foreldreansvar er hovedregelen. Det må aktiv meldes ifra dersom en av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene.
  • Varsel om flytting i § 42 a utvides fra 6 uker til 3 mnd. Altså en dobling av varslingstiden.
  • Videre er det tatt inn i § 51 at foreldre som ikke er enige om at barnet skal flytte møte til mekling.
  • I § 64 er det tatt inn et nytt femte punktum som sier at dersom en foreldre flytter med barnet uten at det er enighet mellom foreldrene kan den uenige forelder reise ny sak for retten.
  • § 65 blir nå mer lik beskrivelsen av hvordan tvangsbegjæring faktisk gjennomføres.
  • Det er skapt en ny § 65a hvor det gis hjemmel for å oppnevne sakkyndig,familievernansatte eller annen godkjent megler til å søke å få foreldre til å oppfylle sin plikt frivillig. Det er gitt en frist på 2 uker. Denne lovendringen har også ført til endring i lov om familievernkontor §1.

 

Lovendringene:

I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre gjøres følgende endringer: 

§ 30 første ledd skal lyde:

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Har foreldra sams foreldreansvar, skal dei ta avgjerdene saman. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. 

§ 30 fjerde ledd skal lyde:

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i vergemålsloven. 

§ 35 skal lyde:

§ 35. Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte

Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine.

For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande. 

§ 36 første ledd skal lyde:

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei. 

§ 42 a skal lyde:

§ 42 a. Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51. 

§ 47 skal lyde:

§ 47. Rett til opplysningar om barnet

Foreldre som har foreldreansvar, har rett til opplysningar om barnet når dei bed om det. Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.

Avslag på krav om opplysningar etter første stykket tredje punktum kan påklagast til fylkesmannen. Foreldre med foreldreansvar har tilsvarande klagerett. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.

I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her. 

§ 51 skal lyde:

§ 51. Kven skal møte til mekling

Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling før det vert reist sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller om samvær.

Gifte foreldre med felles barn under 16 år må for å få separasjonsløyve eller skilsmisseløyve etter ekteskapslova §§ 20 og 22, ha møtt til mekling på familievernkontor eller hos annan godkjend meklar jf. ekteskapslova § 26.

Sambuarar med felles barn under 16 år skal ved samlivsbrot møte til mekling.

Foreldre som ikkje er samde om at barnet skal flytte, må møte til mekling.

Departementet kan gje forskrifter om mekling, også om unntak frå møteplikta i særlege høve. 

§ 64 andre ledd nytt femte punktum skal lyde:

Dersom ein av foreldra har flytta med barnet utan at foreldra var samde, kan den andre av foreldra reise ny sak for retten. 

§ 65 skal lyde:

§ 65. Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den. 

Ny § 65 a skal lyde:

§ 65 a. Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring

Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget.

Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram.

Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er sette i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga.

I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.

II

I lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontor gjøres følgende endringer: 

§ 1 første ledd nytt fjerde punktum skal lyde:

Familievernkontorene skal bistå der retten oppnevner en ansatt fra familievernet etter barnelova § 65 a.

III

1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
2. Endringene i barnelova § 35 gjelder for barn som blir født etter at loven trer i kraft.
3. Departementet kan gi nærmere overgangsregler.

Varsel om flytting

varselomflytting

Tidligere og frem til 1. juli 2016 var varslingsfristen før flytting regulert sammen med de andre bestemmelsene i barneloven § 42. Med virkning fra 1. juli 2016 er varslingsfristen regulert i en egen bestemmelse, barneloven § 42 a. Dette signaliserer sterkere at det er viktig at fristen overholdes, men bestemmelsen er ikke endret enda selv om ny proposisjon foreslår å utvide varslingsfristen til 3 mnd. Det er fortsatt ingen bestemt konsekvens ved ikke å overholde fristen.

 


§ 42 a.Varsel ved flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Ny barneloven

nybarnelovDet er for tiden mye snakk om “Ny barnelov.” Det er ikke foreslått noen ny barnelov men noen endringer i barneloven fra 1981.

I hovedsak kan endringene oppsummeres slik (mine formuleringer og jeg tar ikke med de mindre vesentlige endringene. Disse kan leses selv i proposisjonen – link nederst)

  • Det skal bli vanskeligere å flytte uten enighet. Lengre varslingstid (3 mnd i stedet for 6 uker), varsel gjelder også ved flytting ut av landet og pålagt mekling for den som vil kreve flytting.
  • I Tvangsbestemmelsen § 65 er det nå presisert at “Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.” Det har vært slik tidligere også, men nå tydelig.
  • I ny 65 er det ikke så mye nytt, men mest presiseringer. At Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje er en formulering som nok vil skape mange vanskeligheter siden mange av nektelsessakene omhandler kraftig påvirkning av barnas mening eller påstand om det. At retten kan gjøre endringer (små) i de rettskraftige og tvangskraftige avtaler/dommene som skal tvangsfullbyrdes vil kunne avhjelpe noen situasjoner, men vil nok mest ikke treffe blink. De fleste nektelsessakene er ikke justeringssaker.
  • En ny bestemmelse u § 65 a gir mulighet for oppnevning av sakkyndig i 65-saker. Dessverre tror jeg dette vil føre til alt for lang saksbehandlingstid i saker som burde vært avgjort svært raskt.
  • I § 36 står delt bosted foran bosted alene som alternativ, men loven er ikke endrer. Det er fortsatt bosted hos den ene som vil være sitausjonen frem til noe annet er bestemt når foreldrene flytter fra hverandre. Alt som er gjort er at rekkefølgen på alternativene er listet opp i motsatt rekkefølge for å vise politisk at delt er et ønsket resultat i flere saker. Det vil fortsatt fremgå av bestemmelsen at det skal særlige grunner til for å komme til delt bosted.

Endringene som fremkommer av den nye lovproposisjonen (Regjeringens forslag til Stortinget) er


Forslag til ny bl. § 42 a

§ 42 a Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga. Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

 

Nåværende § 42 a

§ 42 a.Varsel ved flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.


Nytt første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Nåværende første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

 


Forslag til ny bl. § 35:

§ 35 skal lyde: § 35 Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine. For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.

 

Nåværende bl. 35:

§ 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.

Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.

Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.

Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.


Forslag til ny § 65

§ 65 Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminneleg verneting. Barnelova § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens Innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

 

Nåværende § 65

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.


Ny bestemmelse

§ 65 a Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring

Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget. Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram. Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er setje i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga. I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.


Du kan laste ned hele proposisjonen her: Prop. 161 L (2015-2016) Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap)

 

Forslag til endringer i barneloven 2015 – Delt Bosted

Forslag til endringer i barneloven 2015 - Delt Bosted

I en pressemelding 28.04.2015 kommer barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) med flere endringsforlsag som nå skal ut på høring.

Jeg kommenterer forslagene her i barnerettsbloggen (ett tema i hvert innlegg)

Pressemelding av 28.04.2015

Delt bosted

Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i  loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.


 

Delt bosted som utgangspunkt i loven er et vanskelig og viktig tema. Det er mange måter å håndtere et slikt forslag på og det kan være fornuftig i mange tilfeller. Delt bosted er omstridt. Mange av mine klienter har en klar oppfatning av at dette er det beste eller at det er noe man aldri kan gå med på. Det vekker sterke følelser og mange begrunner sine standpunkter med at de selv som barn hadde det og da ikke likte det eller at det fungerte godt. Et utgangspunkt i loven vil som alt annet bare skape debatt om når man går til retten. I det ligger det at fortsatt er det slik at bare domstolene kan bestemme hvilken løsning foreldrene skal følge om de ikke er enige. Familievernkontorene har ingen makt eller myndighet og er bare en arena for mekling. Heldigvis.

Dersom delt fast bosted er utgangspunktet så vil nok antallet slike situasjoner øke ettersom mange ikke ønsker å gå til retten. Det kan være fornuftig. Det psykologiske aspektet for barna er et helt eget tema og psykologforeningen har uttalt seg om at barn under 3 år ikke som utgangspunkt bør ha delt fast bosted:

Psykologforeningen og Advokat Wulff Hansen uttaler seg til Aftenposten om delt bosted for små barn

Det som jeg mener er viktig å se på er når en slik ordning inntrer og ikke like mye om. De største problemene vi har i barneretten når vi skal rådgi foreldre i samlivsbrudd er det jeg kaller tvangskraftvakumet etter et samlivsbrudd. Ettersom bare dommer og forlik fra domstolene kan tvangsfullbyrdes er situasjonen som regel at den som tar seg tilrette har rett. Det er ingen regler som fullt ut hindrer en foreldrekrig som går ut over barna. Jeg tror ikke at man kan ha et utgangspunkt om delt fast bosted for barn over 3 år i loven med en tvangskraftbestemmelse inkludert. Det vil si at når foreldrene flytter så er utgangspunktet at begge foreldrene har lik rett og man må ikke ha posisjonskrig mht å flytte ut av huset osv. Problemet oppstår når det er påstander om vold, rus, overgrep ol. Hva gjør man da med et slikt utgangspunkt? Uten tvangskraft er utgangspunktet meningsløst. Med tvangskraft tar barna risiko for å måtte være hos en forelder som ikke bør ha omfattende kontakt. Man står da igjen med en fremheving uansett. Fremhev at dette er den foretrukne løsning i gitte omstendigheter. F.eks. hvor foreldrene bor i samme kommune eller i en definert nærhet til hverandre, hvor barna har fylt 3 år og hvor påstander om rus, vold (fysisk og psykisk) eller overgrep ikke er en del av saken. Som alltid med barneretten havner man da i en konkret vurdering i hver enkelt situasjon. Det man kanskje ville hatt større nytte av er en ressurskrevende modell som ville lignet på akuttvedtak i barneretten. En rett til rask behandling, gjerne innen 1 uke, i visse saker hvor midlertidig avgjørelse er nødvendig. Jeg har mange eksempler på en impotent tingrett som i en sak hvor den ene flytter til andre kanten av landet med barnet ikke må stå til rette i en begjæring om midlertidig avgjørelse før 5-6 mnd etter mottatt begjæring. Da har tingretten “laget” resultatet gjennom å la en uvurdert situasjon sette seg. En slik endring ville vært betydelig viktigere enn den som foreslås. Utgangspunktene må være underordnet retten til rask behandling av saken.

En annen måte å løse dette på er å gi varslingsplikten i § 42 mye strammere linjer. Hvis konsekvensen er større og den blir fulgt så burde tingrettene pålegges å vurdere en sak innen disse seks ukene er ute dersom begjæring sendes i løpet av de første to ukene. Saken kan behandles skriftlig hvis nødvendig. Selv om muntlig er å foretrekke vil skriftlig behandling i det minste være et skritt i riktig retning.

Fremhev gjerne delt bosted som foretrukket løsning, men la partene komme til forhandlingsbordet tidligere.

 

 
[wcp_contactform id=”wcpform_1″]
 

 

“Endringer i barneloven skal styrke barneperspektivet”

Barneloven rører på seg igjen. Sist det var noe oppsiktsvekkende som skjedde var da man fra 1. juli 2010 innførte muligheten til å idømme delt fast bosted og ga foreldre som ville flytte en seks ukers varslingsplikt. Nå har det igjen kommet noen forslag til endringer som vil kunne få betydning for hvordan barneloven praktiseres av oss som er fotsoldater i dette systemet.

På regjeringens nyhetssider er det en nyhet med overskriften “Endringer i barneloven skal styrke barneperspektivet” hvor lovendringene som er foreslått kort oppsummeres / forklares. Jeg skal her bare legge til noen kommentarer til det som der skrives.

 

1341264_rocking_horseSamvær med tilsyn

De mest utsatte barnas rettssikkerhet skal styrkes ved å innføre to former for tilsyn med offentlig oppnevnt tilsynsperson; domstolen kan pålegge beskyttet og støttet tilsyn. Beskyttet tilsyn innebærer at barnet og samværsforelderen overvåkes under hele samværet. Støttet tilsyn kan brukes ved kontaktetablering eller andre tilfeller der det er behov for en gradvis tilnærming til samværsforelderen.

Dette praktiseres allerede i de fleste domstoler i Norge. Betegnelsene varierer og det er mer vanlig at vi kaller det for “punkttilsyn” og “kontinuerlig tilsyn.” I dag er det stor forskjell i hvilke tingretter som har for vane å benytte seg av BUFETAT og de 16 timer de kan pålegges å stille med. Min opplevelse har vært at mange tingretter søker frivillige tilsynsordninger med personer som er villig til å påta seg en slik rolle fremfor å benytte seg av BUFETAT sitt tilbud. Jeg tror det skyldes manglende erfaring fra rettens aktører og en skepsis til den tid det tar å få søkt og innvilget en slik ordning. I de domstolene hvor dette har blitt innarbeidet fungerer det raskt og effektivt, men det er for få timer når 16 timer skal rekke over flere måneder.

 

Foreløpig avgjørelse og tvangsbot

Behandling av saker om foreldreansvar, bosted og samvær i domstolen skal sikre at avgjørelsene er i tråd med barnets beste. Dersom det er risiko for at barnet utsettes for vold eller overgrep fra en av foreldrene, skal bosteds- eller samværsforelder kunne få en rask avklaring fra domstolen.

Regjeringen foreslår blant annet å pålegge retten å ta en foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, bosted eller samvær når det er risiko for at barnet utsettes for vold eller seksuelle overgrep og en av partene krever det. Regjeringen ønsker også å presisere i loven at bostedsforelderen ikke skal ilegges tvangsbot dersom samværet ikke kan gjennomføres på grunn av risiko for vold eller overgrep.

Jeg støtter intensjonen i forslaget, men ser umiddelbart at dette vil skape store vansker og betydelig økning i ankesaker. Allerede i dag fremstår terskelen som lav mht å komme med udokumenterte påstander og ikke sjeldent ser man i den endelige avgjørelsen etter utredning og bevisførsel at påstandene ikke var berettiget. At tingretten bør pålegges å ta en midlertidig avgjørelse er jeg enig i. Jeg har opplevd at klienter har tapt rett på bakgrunn av at retten har nektet å ta en midlertidig avgjørelse. Eksempelvis hvor en barnefordelingssak med betydning for prosessen i en barnevernssak førte til at tingrettens nektelse gjorde at når den ene forelderen av lagmannsrett og senere sakkyndig i Fylkesnemnda ble “klarert”, så ble det uttalt at barnet var for knyttet til fosterforeldrene som ikke en gang var i bildet da midlertidig avgjørelse ble begjært.

 

Andre endringer

For å sikre at saker om foreldreansvar, bosted og samvær blir godt opplyst og grundig behandlet, foreslås det endringer i saksbehandlingsreglene i barneloven. Dommeren skal bare mekle der saken er egnet for det. Saker der det er påstander om vold, overgrep eller lignende bør som hovedregel ikke mekles, men behandles på tradisjonell måte med hovedforhandling og dom. Ved påstander om rus, psykiske lidelser, vold og seksuelle overgrep bør retten oppnevne en sakkyndig som skal utrede saken grundig. Utgiftene til slik utredning skal dekkes av staten.

Retten kan oppnevne en advokat som skal ivareta barnets interesser når det er grunn til å tro at barnet er utsatt for vold eller overgrep. For at sakene skal opplyses best mulig, foreslås det et lovfestet fritak fra taushetsplikt for barnevernansatte som skal vitne i en sak etter barneloven.

Jeg er svært enig i at mange saker som ikke egner seg for mekling i dag blir presset inn i et system saken ikke egner seg for. Små domstoler synes her i større grad ikke å ta inn over seg at å møte ved et meklingsbord og se hva man kan bli enige om ikke er heldig hvor barnet eller en av foreldrene er antatt utsatt for vold fra en som sitter i samme rom. Å måtte gå i dialog med den som har slått deg eller barnet ditt om minnelige løsninger, ofte med press fra dommer og sakkyndig, oppleves svært uheldig av mange i dag. Noen saker egner seg rett og slett ikke til mekling og bør avgjøres av domstolen etter bevisførsel. I slike saker er det naturlig og nødvendig at det er en viss avstand mellom partene for at saken skal bli verdig og betryggende behandlet. Rettstilstanden i dag er absolutt ikke bra og man bør kanskje gå så langt som å gjøre det til hovedregel at slike saker ikke skal mekles og bare unntaksvis ved vurdering åpne for mekling. Partene har tross alt på forhånd meklet på familievernkontoret og snakket mekling/forlik med sin advokat dersom de har det.

Det er svært formålstjenelig at retten oppnevner advokat i tilfelle der barnets velferd kan være i fare. En slik advokat bør ha vide fullmakter til å snakke med personer rundt barnet slik som barnehage eller skole. Evt andre som kan tilføre barnets sak noe. Loven er veldig opptatt av at barnet skal høres, ha en stemme og at avgjørelser skal være til det beste for barnet. I større grad utstyre barnet med egen advokat vil sette fokus på det egentlige temaet og tilføre en del saker som blir usakelig og følelsesladdet en vinkel som sårt mangler i dag. Det som blir vanskelig er når barn er svært unge og informasjon må styres gjennom en verge. Da står man i fare for å bli to advokater mot en på siden til den som mener seg å være den svake part.

 

 

 

 

Pressemelding Nr.: 09066: Endringer i barneloven; skal bidra til at barnet opprettholder kontakt med begge foreldre ved samlivsbrudd

[ad#linkpostrod]

Regjeringen har laget et faktaark som oppsummerer de bestemmelser som er endret i barneloven av 1981:
Faktaark Barneloven Endringer

Noen av regjeringens oppsummerende punkter:
Lovforslaget innebærer en presisering av at barnet ikke skal utsettes for noen form for vold, heller ikke for eksempel lette klaps i oppdragelsesøyemed.

Lovforslaget innebærer at det vil være tilstrekkelig med den ene forelderens samtykke til helsehjelp dersom helsepersonell mener barnet vil ta skade av ikke å få helsehjelpen.

Lovforslaget innebærer ingen endring i adgangen til å flytte, men det innføres en varslingsplikt for begge foreldre, slik at foreldrene får tid og anledning til å drøfte hvordan barnet best mulig kan ivaretas. Varslingsplikten gjelder både bostedsforelderen og samværsforelderen.

Lovforslaget innebærer at domstolen gis en snever adgang til å idømme delt bosted mot den ene eller begge foreldres vilje.

Endringer i Barneloven

I statsråd i dag, 09.04.2010 har endringer i barneloven fått forskjellige ikrafttredelsesdatoer.

Endringene i barneloven § 3 første og tredje ledd, § 30 tredje ledd, § 44 andre ledd samt endringene i arveloven § 4 første ledd trer i kraft straks. Endringene i pasientrettighetsloven § 4-4 trer i kraft 1. mai 2010. Endringene i barneloven § 36, § 42 første ledd og § 43 andre ledd fjerde punktum trer først i kraft 1. juli 2010

Det er altså nå avgjort at delt bosted etter 1. juli 2010 kan idømmes av domstolene. Dette vil kunne få stor praktisk betydning, men man skal ikke glemme at det vil utvikles flere vilkår for at dette skal idømmes og vil neppe være en ofte brukt mulighet.

§ 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

En annen praktisk bestemmelse er bestemmelse om varsling før flytting trer i kraft i sommer, 1. juli, er bestemmelsen om at det skal varsles før flytting:

§ 42 første ledd skal lyde:

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Endringsloven til barneloven kan du lese her (det er ikke en ny barnelov)

Lov om endringer i barnelova mv. (barnebidrag og reisekostnader ved samvær)

Sist barneloven av 1981 ble endret var i Lov om endringer i barnelova mv. (barnebidrag og reisekostnader ved samvær). Endringen ble kunngjort 2008-12-12 kl. 15.15.

§ 44 i barneloven er slik etter endringen:

§ 44. Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.

Du kan selv følge med på når nye lover trer i kraft her: http://www.lovdata.no/
Til Høyre ser du en boks med Norsk Lovtidend. Her kan man se at det i siste statsråd fremkommer følgende:

I statsråd 12. februar 2010 ble lov nr. 4 om pensjonsordning for oppdragstaker i statlig beredskaps- eller familiehjem sanksjonert. Les statsrådslisten her.

Lov nr. 4 om pensjonsordning for oppdragstaker i statlig beredskaps- eller familiehjem trer i kraft straks. Les forarbeidene her: Prop. 9 L (2009-2010), jf. Ot.prp.nr.109 (2008-2009).

I tillegg ble det blant annet vedtatt en endring i forskrift om konsekvensutredninger.

Diskuter lovendringer i barneloven her…