ferie med barn

Samværsrett og foreldreansvar

av

Foreldreansvar (barneloven § 30) har ingen innvirkning på den grunnleggende retten til samvær (barneloven § 42 og § 43.)

Det er likevel noen forbindelser i barneloven mellom foreldreansvaret og samværsretten. Retten til å ta med barnet på kortere utenlandsferder (barneloven § 41) avhenger av at man har del i foreldreansvaret dersom den andre forelderen ikke ønsker dette. Det vil si at bostedsforelderen kan nekte at samværsforelderen tar med seg barnet på f.eks. en to ukers sydentur dersom bostedsforelderen har foreldreansvaret alene. Dersom samværsforelderen har del i foreldreansvaret må bostedsforelderen gå til retten for å stoppe hver enkelt reise (vanligvis med den begrunnelse at det er fare for at barnet ikke kommer tilbake.)

Samværsrett og foreldreansvar

av

Foreldreansvar (barneloven § 30) har ingen innvirkning på den grunnleggende retten til samvær (barneloven § 42 og § 43.)

Det er likevel noen forbindelser i barneloven mellom foreldreansvaret og samværsretten. Retten til å ta med barnet på kortere utenlandsferder (barneloven § 41) avhenger av at man har del i foreldreansvaret dersom den andre forelderen ikke ønsker dette. Det vil si at bostedsforelderen kan nekte at samværsforelderen tar med seg barnet på f.eks. en to ukers sydentur dersom bostedsforelderen har foreldreansvaret alene. Dersom samværsforelderen har del i foreldreansvaret må bostedsforelderen gå til retten for å stoppe hver enkelt reise (vanligvis med den begrunnelse at det er fare for at barnet ikke kommer tilbake.)

Kan barnet tas med til utlandet under samværet?

av

Sommeren er høysesong for utenlandsreiser og mange samværsforeldre ønsker å ta med seg barna på ferie i utlandet. Hvorvidt samværsforelderen har rett til å ta med seg barnet på ferietur til Sverige, Danmark eller noen av Sydenlandene avhenger av hvorvidt han eller hun har del i foreldreansvaret eller ikke. Samværsforeldre som har del i foreldreansvaret har etter barneloven § 41 rett til å ta med seg barnet på kortere utenlandsferder, mens samværsforeldre som ikke har del i foreldreansvaret må ha samtykke fra bostedsforelderen eller få en rettslig kjennelse på at det skal være tillatt. De tolkninger som er gjort av teoretikere mht hva som er kortere varierer. Dette er uansett ingen rettskilde og har bare relativ vekt etter hvor god argumentasjonen bak er fra gang til gang.

Poenget bak bestemmelsen bør være normale ferieturer som vanligvis er på 1-2 uker. Da typisk charterferie eller lignende. Utenlandsreiser som er over lengre tid, 3-4 uker, er noe mer usikkert etter min mening, men kan kanskje være velbegrunnet i de tilfeller at samværsforelderen har familie eller slekt i et annet land og turen er knyttet opp mot et opphold der. Her som ellers må det vurderes opp mot barnets beste, jf. barneloven § 48.

Utenlandsferder med barn

av

Et stort konflikttema for mange foreldre er om samværsforelderen kan ta med seg barnet på ferie til utlandet. Frykten eller motviljen forbundet med slike reiser kan være begrunnet ut fra frykt om at barnet ikke vil komme tilbake, at det er en stor påkjenning for barnet å være borte lenge fra sin omsorgs
forelder, barnets alder eller reisens lengde.

Barneloven har lovfestet samværsforelderens rett til å ta med barnet på kortere utenlandsferder. Det er altså et utgangspunkt i loven at det er tillatt å ta barnet ut av landet. Det er understreket at det er kortere reiser som er tillatt. Hva som er kortere reiser er ikke definert i loven, men en må anta at vanlige 1-2 ukers ferieturer alltid vil være greit. Dersom omsorgsforelderen frykter at samværsforelderen ikke vil komme tilbake med barnet vil omsorgsforelderen måtte reise sak for tingretten for å få en avgjørelse som forbyr den konkrete reisen.

Hele barneloven er oppbygd rundt tanken om hva som er barnets beste. Også i forbindelse med kortere utenlandsferder må en da regne med at de skal tas hensyn til hvilken påkjenning barnet tåler. Et barn på 1-2 år vil ikke ha samme utbytte av en tur til andre siden av kloden som kanskje en 11 åring har. En 11 åring må på den andre siden kanskje ta fri fra skolen og dette blir en egen vurdering. Det bør derfor være rom for å sette foten ned dersom det er åpenbart at reisen vil være en påkjenning for barnet på tross av at det bare er en kortere utenlandsferd.