Du trenger ikke varsle noen. Du trenger ikke ha en diskusjon med den andre forelderen. Du trenger ikke snakke med skole, barnehage, slekt eller venner. Du trenger ikke engang ha en gjennomtenkt plan. Dette er signalet norske domstoler nå gir i barnefordelingssaker. Etter å ha erfart tre saker det siste året hvor den som flytter uten varsling, uten rom for diskusjon og uten tid til først å få saken vurdert, har vunnet frem, er det på tide at man evaluerer lovgivningen.
Da det ble innført en varslingsplikt på 6 uker ble det drøftet om det burde være noen automatiske konsekvenser knyttet til av at varsling ikke skjer. Konklusjonen ble, som i de fleste vurderingene i barneloven, at det må vurderes konkret når situasjonen oppstår. Problemet er bare når avgjørelsen kommer 2-4 mnd etter at flytting har skjedd og barna i forrykende tempo overetableres på det nye stedet. Hva da? jo, da sier flere dommere at da må vel bare barna få være der de er. Det er mulig det er andre erfaringer knyttet til slike saker, men bakgrunnen begynner etterhvert å bli betydelig. Å ta seg tilrette nytter. Foreldrene som gjør dette straffes ikke (det er barnets beste som vurderes.)
Jeg tror samfunnet hadde vært tjent med at hovedregelen hadde vært at den som ønsket å flytte måtte ha samtykke fra den andre med foreldreansvar (som ved utenlandsflyttinger.) I det utstrakte landet vi har så kan fort en flytting innenlands ha større konsekvenser enn utenlandsflytting. Fra Oslo til Finnmark er betydelig mer dramatisk enn fra Oslo til København eller Stockholm hvor flyforbindelsen er bedre og billigere. Skillet blir kunnstig. Samtykke burde være nødvendig dersom flyttingen medfører endring av skole eller barnehage.