Artikkel 9 i FNs Barnekonvensjon

FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt av De forente nasjoner (FN) 20. november 1989 og ble ratifisert av Norge 8. januar 1991. Ratifikasjon skiller seg fra signering ved at ratifiseringen forplikter til å følge.

Artikkel 9 skaper noen spørsmål:

  • Hva er «kompetente myndigheter»? Er barnevernet i alle kommuner kompetente? Vil kompetent sette krav til utdanning og erfaring? Hva om en belyser manglende kompetanse?
  • Når samtlige berørte parter skal gis anledning til å delta i saksbehandlingen, så kan vel det også gjelde foreldre uten del i foreldreansvaret?
  • Hva menes med «regelmessig» i nr. 3? Vil norsk praksis om normalsamvær på 3-6 ganger i året være «regelmessig» og hva er egentlig tilstrekkelig til at det er en «personlig forbindelse?»

 

Artikkel 9
1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot
deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt
rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler,
beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets
beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks.
ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom
foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet
skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte
parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine
synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller
begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte
kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i
strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part,
som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder
dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i
denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal
parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig,
et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om
det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre
dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse
av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for
vedkommende person eller personer.

Her finner du konvensjonen: FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjon) på norsk.

 

FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)

mockups-new (1153)

Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.

Du kan laste ned hele Barnekonvensjonen ved å trykke på denne lenken: FNs Barnekonvensjon

Konvensjonen begynner med å definere hva man anser som barn:

Art 1. I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.

I artikkel 3 nr 1 finner vi samme bestemmelse som i barneloven § 48:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

Artikkel 9 er svært interessant og skal sikre prosessuelle rettigheter for alle parter i barnevernsaker og i barnefordelingssaker (foreldrekonflikter.) Spesielt Artikkel 9, nr. 2 er grunn til å vurdere om er sikret godt nok i norsk rett. Vi har i Norge en stadig økende inkludering av barna i prosessen, men det er mange svakheter i hvordan barna blir hørt. I barnevernsaker er det meningsløst å oppnevne en fremmed person til  ta en kort samtale med barnet. I begge sakstypene er man prisgitt gjengivelsen fra noen som ikke kjenner barnet. Det er ingen tvil om at det er viktig og riktig å få innført filming av slike samtaler på lik linje med tilrettelagte avhør etter straffeprosessen. Nettopp at barna kan bli fratatt sine foreldre er betydelig viktigere enn at det er mistanke om at mor kanskje har fiket til barna noen ganger. Det bør opprettes flere barnehus og barnehusene bør få en rolle i sivilprosessen.

 

Art 9. 1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.

Barnets beste

Barnets beste er det bærende prinsippet i den norske barneretten og i de fleste lands barnerett. Begrepet er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 3 som lyder slik:

3. TIL BARNETS BESTE Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

I Norge har vi inkorporert bestemmelsen i barneloven § 48 og da har den fått denne ordlyden:

§ 48.Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

Hva som er barnets beste varierer fra sak til sak. Det er ikke slik at dette gir noen annen veiledning i praksis enn at man skal søke å finne ut hva som vil være best for barnet i hvert enkelt tilfelle. Det man kanskje kan merke seg særksilt er at «handsaminga», altså håndteringen, av slike saker også skal være til barnets beste. Det vil si at prosessen også skal ha som ledesnor at man tenker på barnet. Dette kan f.eks. være at man søker å ta brodden av en konflikt og få det inn på et meglingsspor med den visshet at det gjør det lettere for foreldrene å være sammen om barnet i fremtiden.