Föräldrabalken

Regulering av farskap i Sverige

av
farskap i Sverige, farskapsregler, föräldrabalken, pater est-regel, moderne farskap, familierett, assistert befruktning, kjønnstilhørighet, foreldreskap, svensk lovgivning, samlivsformer, juridisk farskap, endret kjønn, likestilling, moderne familiedynamikk, barnelov, familielov, rettigheter for foreldre, familielovgivning, juridiske definisjoner, familierettigheter, rettigheter for samboere, juridiske prinsipper, farskapspresumsjon, samfunnsendringer, juridisk rådgivning, juridiske nyheter, farskap ved inseminasjon, juridiske endringer, rettssaker om farskap

Farskap er et juridisk konsept som har blitt regulert i Sverige gjennom den svenske föräldrabalken. Disse lovene har gjennomgått betydelige endringer for å tilpasse seg samfunnets utvikling og moderne familiedynamikk. I dette blogginnlegget skal vi utforske hvordan farskap er definert og regulert i Sverige, med spesiell vekt på pater est-regelen og endringer i lovgivningen.

Pater est-regelen og ekteskapets betydning

Farskapet til et barn blir i utgangspunktet fastsatt ved hjelp av pater est-regelen, som er nedfelt i föräldrabalken § 1 i kapittel 1. Ifølge denne regelen anses ektemannen til barnets mor som barnets far når barnet blir født. Dette prinsippet gjelder selv om ektemannen ikke er den biologiske faren til barnet. Det er basert på en formodning om at ektemannen er den biologiske faren, og loven gir derfor automatisk ham farskapet.

Regelen gjelder også i tilfeller der moren er enke, og barnet blir født etter mannens død, forutsatt at det er en rimelig mulighet for at barnet ble unnfanget før mannens bortgang. Imidlertid er det viktige unntak og presiseringer i föräldrabalken § 2. Denne bestemmelsen fastslår at retten kan erklære at ektemannen ikke er barnets far i visse situasjoner. Dette inkluderer tilfeller der ektefellene har vært separert, og det er usannsynlig at de har hatt samleie på det tidspunktet barnet ble unnfanget.

Farskap når moren ikke er gift

Når moren ikke er gift på fødselstidspunktet, blir farskapet fastsatt gjennom bekreftelse eller dom, som fastsatt i föräldrabalken § 3. Bekreftelsen må være skriftlig og bevitnet av to personer, og både barnets mor og socialnämnden må godkjenne bekreftelsen. Dette gir muligheten for å fastsette farskapet før barnet blir født.

I SOU 2018: 68, et svensk regjeringsutvalgsforslag, blir det foreslått å innføre en presumsjon for farskap og morskap for gifte foreldre når en eller begge har endret kjønnstilhørighet. Dette er et eksempel på hvordan lovgivningen hele tiden tilpasses samfunnets endringer og behov.

Farskap ved assistert befruktning

Ved assistert befruktning, som inkluderer inseminasjon eller befruktning utenfor kroppen, anses morens mannlige ektefelle eller samboer som barnets far, forutsatt at han har samtykket til behandlingen i henhold til föräldrabalken § 8. Det må også være sannsynlig at barnet ble unnfanget gjennom denne behandlingen.

Tilsvarende regler gjelder også for morens kvinnelige ektefelle, registrerte partner eller samboer i henhold til föräldrabalken § 9.

Farskap ved endret kjønnstilhørighet

Sverige har også spesifikke regler for farskap når det gjelder personer som har endret kjønnstilhørighet. Ifølge föräldrabalken § 11, hvis en mann føder et barn, skal han anses som far til barnet.

Sammendrag av Sveriges farskapsregler viser at lovgivningen kontinuerlig utvikler seg for å adressere moderne familiedynamikk og behovene til ulike typer familier. Pater est-regelen og reglene rundt assistert befruktning og kjønnstilhørighet er eksempler på hvordan Sverige tilpasser sin lovgivning for å sikre rettferdighet og likestilling i spørsmål om farskap.

Svensk lovgivning og barnets rett til samvær med foreldre

av
Svensk lovgivning, barnets rett til samvær, föräldrabalken, socialnämnden, domstolens avgjørelse, barnets beste, risiko for overgrep, nær kontakt med foreldre, foreldrenes ansvar, beskyttelse av barn, samværsavgjørelser, lovgivning i Sverige, samarbeid om barnets velferd, foreldrekonflikt, barnets sikkerhet

I Sverige er barnets rett til samvær med en forelder det ikke bor sammen med, godt etablert i lovgivningen, spesielt i föräldrabalken kapittel 6 § 15 første ledd. Denne loven anerkjenner viktigheten av at barn opprettholder kontakt med begge foreldrene, enten gjennom direkte møter eller annen form for kommunikasjon.

Et viktig aspekt ved den svenske lovgivningen er at foreldrene har et felles ansvar for å gjennomføre barnets rett til samvær så langt det er mulig. Dette felles ansvaret legger grunnlaget for foreldrenes samarbeid om barnets beste interesser, uavhengig av deres personlige forhold.

Når det oppstår uenighet mellom foreldrene om samværet, har domstolene i Sverige myndighet til å treffe en avgjørelse i saken. Föräldrabalken kapittel 6 § 2 a understreker at barnets beste skal være det avgjørende kriteriet for enhver slik beslutning. Ved vurderingen av hva som er best for barnet, legges det særlig vekt på risikoen for overgrep, bortføring eller annen skade mot barnet eller noen i familien. Det tas også hensyn til barnets behov for en nær og god kontakt med begge foreldre.

En interessant utvikling i den svenske lovgivningen er at saker om fastsettelse av samvær kan reises ikke bare av foreldrene, men også av socialnämnden (sosialnemnda) i tilfeller der foreldrene ikke tar initiativ til å endre den bestående situasjonen. I forarbeidene til lovgivningen er det kommentert at socialnämndens mulighet til å reise sak er motivert av behovet for å beskytte barnet i situasjoner der barnet kan ha det dårlig eller risikerer å “fare illa” på grunn av for eksempel overgrep eller alvorlige misbruksproblemer hos en av foreldrene.

Socialnämndens rolle i disse sakene er signifikant fordi de har mulighet til å foreslå begrensninger eller opphør av samværet dersom det anses som nødvendig for barnets sikkerhet og velferd. Dette gir en ekstra dimensjon av beskyttelse for barnet, og er en indikasjon på det svenske rettssystemets forpliktelse til å vurdere barnets beste i alle samværssaker.

Föräldrabalken § 8

av

Sverige har i sin foreldrelov (motsvarer vår barnelov samt en del andre lovbestemmelser) en bestemmelse som vi i Norge ikke har. Etter § 8 kan et barn som blir oppfostret i et annet hjem enn foreldrehjemmet få medhold i at barnet skal bo fast der dersom det er åpenbart at det vil være barnets beste. Bestemmelsen er interessant og er en slags blanding av barnevern og fosterfamilie, men med en annen inngangsport da barnet allerede blir oppfostret i et slikt hjem. At slike saker i Sverige skal avgjøres av “socialnämnden” gjør bestemmelsen enda mer paralell til barnevernsaker som i Norge avgjøres av Fylkesnemnda.

8 § Har ett barn stadigvarande vårdats och fostrats i ett annat
enskilt hem än föräldrahemmet och är det uppenbart att det är
bäst för barnet att det rådande förhållandet får bestå och att
vårdnaden flyttas över till den eller dem som har tagit emot
barnet eller någon av dem, skall rätten utse denne eller dessa
att såsom särskilt förordnade vårdnadshavare utöva vårdnaden om
barnet.

Frågor om överflyttning av vårdnaden enligt första stycket
prövas på talan av socialnämnden. Lag (2006:458).

Barnets beste… i Sverige

av

Barnefordelingssaker i Norge har en faneparagraf i § 48 hvor det heter:

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

I Sverige avgjøres barnefordelingssaker etter loven som heter “Föräldrabalken”

2 a § Barnets bästa skall vara avgörande för alla beslut om
vårdnad, boende och umgänge.

Vid bedömningen av vad som är bäst för barnet skall det fästas
avseende särskilt vid

– risken för att barnet eller någon annan i familjen utsätts
för övergrepp eller att barnet olovligen förs bort eller hålls
kvar eller annars far illa, och

– barnets behov av en nära och god kontakt med båda
föräldrarna.

Hänsyn skall tas till barnets vilja med beaktande av barnets
ålder och mognad. Lag (2006:458).

I Den svenske “faneparagrafen” har man tatt inn barnets vilje, som i den norske § 31, samt hensynet til ulovlig bortføring. I tillegg kommer det klart frem at barnet skal ha god kontakt med begge foreldrene. Jeg mener svenskenes plassering av god kontakt med begge foreldrene i en slik styrende bestemmelse er viktig og en kodifisering også av det vi i Norge praktiserer, og som vi i barneloven tar med i samværsbestemmelsene (§ 42.) Utover at jeg mener kontakten med begge foreldrene burde stå i § 48, synes jeg den norske lovgivningen hva gjelder inkorporeringen av hensynet til barnets beste er ryddigere og bedre strukturert.