Rettsforlik – Dommerens ansvar

farsrettParter i en sak etter barneloven om fast bosted, foreldreansvar og samvær kan i retten inngå rettsforlik. At partene kan bli enige etter at en sak er brakt inn for retten er ikke nedfelt i loven, men er en naturlig konsekvens av de bestemmelser som pålegger advokatene og dommeren å legge tilrette for enighet under hele prosessen etter barneloven. Selv om det er slik at partene har mulighet å inngå forlik er det likevel slik at retten skal føre en kontroll med forliket. Det følger av tvisteloven § 19-11 at retten skal sørge for at forliket fremstår som klart på en slik måte at det ikke er grunnlag for tvist om forståelsen av forliket.

Videre er barnesaker spesielle siden retten har et eget ansvar for at barnets beste blir ivaretatt. I dette ligger at retten skal gripe inn dersom partene ønsker å avtale noe som retten klart mener ikke er til barnets beste. Det kan være delt fast bosted når partene bor på hver sin kant av landet eller andre systemer som klart fremstår belastende for barnet. Det er ikke ofte retten griper inn og tør stå i veien for dårlige forlik. Selv tror jeg det er mer på grunn av statistikkønsker slik at saker kan gli fort gjennom systemet det i rapporter ser fint ut. Det er flere ganger det er alvorlige spørsmål som står åpne når partene velger å inngå forlik. Spørsmål som i en videre prosess ville fått tingretten til å kreve mer informasjon før de kan ta en avgjørelse. Samme list burde kanskje legges i «velsignelsen» av forlik?

Forlik i seg selv barnets beste

Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

Forlik i seg selv barnets beste

Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

Forlik etter hovedforhandling er berammet

som jeg har vært inne på tidligere så er barnerettsprosessen spesiell da den har et fokus på forlik som er større enn i alle andre rettsdisipliner. I tillegg til advokatenes skriv frem og tilbake, er det krav om mekling og meklingsattest før retten behandler saken. Det som mange parter kanskje ikke er klar over er at forsøk på forlik ikke stopper etter man har hatt saksforberedende møte(r). I mange saker inngås forlik under hovedforhandlingen eller i dagene før hovedforhandlingen.

Hvordan man under hovedforhandlingen legger opp forliksdiskusjonen er svært varierende og ikke en lovfestet prosess, annet enn at det fremgår av barneloven § 59, 2. ledd hvor det fremgår at «Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.»

I min erfaring er det mest effektivt dersom man kan ta forliksforhandlingene før innledningsforedragene og da før konflikten tilspisser seg. Anførsler og påstander, ikke minst partsforklaringer og vitneforklaringer, vil nesten alltid gjøre forliksklimaet dårligere. På tross av dette er det noen dommere som venter til etter partsforklaringene med å se om det er rom for forlik. Dette mener jeg er dårlig saksstyring.