Forliksvilje som strategi høres nesten kynisk ut. Å legge skjul på at alle advokater og klienter har samtaler om hva som er viktig å få frem, samt hva som er viktig å legge litt bånd på, vil være unaturlig. Forliksvilje er viktig i lys av den fokus som i et hvert trinn av prosessen er på forliksforhandlinger. Forlik er for mange situasjoner den absolutt beste løsningen. I mange tilfeller går man inn i en sak med en visshet om at den andre parten ikke ønsker noe forlik. Han eller hun vil ha en dom slik at man kan få andre til å bestemme hvordan ting skal være. I slike tilfeller blir forliksviljen mer et strategisk valg enn noe man har tro på vil føre frem. Skal man vise sin forliksvilje selv om man vet at et forlik er håpløst urealistisk. Selvfølgelig mener jeg. Dersom man strekker ut en hånd, helst med et reelt ønske om at man blir imøtesett med noe fornuftig, har du som klient ingenting å tape på om det leder til et forlik eller ikke.
Dersom motparten avslår å snakke forlik har retten fått utspilt hvem av partene som prøver og hvem som er vanskelig. Leder det til et forlik begge vil ha så er alle vinnere. Selvfølgelig kan saker som omhandler vold, overgrep eller andre farer for barnet ikke falle inn i den samme vurderingen, men som et utslag av en mer generell fremgangsmåte er dette nyttig å ha i tankene.
