Barnelovens største problem

gronnbrb-1Barneloven av 1981 har en § 59 som sier noe om den tidsmessige håndteringen av barnefordelingssaker:

§ 59.Sakshandsaminga

Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.

Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.

Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.

Det er altså lovbestemt at dommeren skal påkynne saken så mye som mulig. Vi vet at dette er en bestemmelse som vanligvis ikke medfører konsekvenser for dommeren og domstolen når de bryter og vi vet at det er mulig å påkynne saker retter barneloven mye mer enn det som gjøres i dag.

Det er flere typer prosesser etter barneloven og noen av dem skal gå mye raskere enn andre. Også her syndes det svært mye i mange domstoler. Begjæres bruk av tvang etter barneloven § 65 så bør prosessen, spesielt når et er bostedsforelder som må bruke bestemmelsen, gå i løpet av noen få dager. Motparten eller motpartens advokat bør ringes når begjæringen kommer inn og tilsvar bør foreligge dagen etter eller et par dager etter. I de mest graverende tilfellene har jeg opplevd at tilsvarsfrist på 3 uker gis og at man berammer muntlige forhandlinger noen uker senere. Dette er åpenbart feil saksbehandling, men det skjer.

Når det begjæres midlertidig avgjørelse etter uten at sak er reist etter barneloven § 60 så bør lignende tidspress legges på partene. Slike begjæring skyldes vanligvis spontan flytting med barn eller forhold som utgjør en risiko for barnet uten at barnevernet er kjent med eller rede for å gripe akutt inn i situasjonen. Her burde tingretten være underlagt samme tidskrav som fylkesnmendene er underlagt ved klage over akuttvedtak. Tingretten burde vært pålagt å behandle saken innen en uke etter de har mottatt begjæringen. I motsatt fall vil man oppleve i mange tilfeller at den som tar seg til rette «får hjelp av domstolen» gjennom treg saksbehandling til å bedre sin sak. Det typiske eksemplet er den som spontant flytter med barnet og når saken skal behandles i tingretten 6 mnd senere så har barnet fått seg ny barnehage, nye venner osv. Og siden barneloven legger opp til en vurdering etter barnets beste, barneloven § 48, så er det ikke alltid slik at løsningen blir en tilbakeflytting.

Heller ikke vanlige saker etter barnelovens bestemmelser om fast bosted (§ 36), samvær (§ 42 og § 43) og foreldreansvar (§ 30) behandles alltid etter formålet i § 59. Vi vet at domstolen har evne til å behandle saker rast. Det ser vi i straffeprosessen der man har satt klare frister for midlertidig beslag av førerkort, overprøving av besøksforbud, varetektsfengslinger osv. Vi vet at dersom man setter konkrete krav så vil det bli håndtert. Ressursmessig betyr det at en del pengekravsaker, eiendomstvister osv tar enda lengre tid å behandle. Det er greit, men samtidig kan vi tåle noen flere dommerstillinger for å bedre rettssikkerheten til barna i Norge.

Det vil overraske meg om vi ikke i fremtiden får konkrete krav til saksbehandlingstid i barneloven. Vi burde få det. Det er det som nå er det største hindret for en rettferdig rettegang for mange.