Sakkyndiges rolle

De fleste tingretter synes å ha gått bort fra å bestille konklusjoner fra sakkyndige. De unnlater det fra sine mandater og de fleste advokater synes enige i at det ikke er sakkyndiges plass å konkludere med hvilket samvær det skal være eller verre, hvor fast bosted skal være. Hele poenget med at saken er brakt inn for domstolene er fordi systemet er lagt opp rundt at dette er juss hvor jurister avgjør ut fra de lovkilder som er naturlig i den enkelte problemstilling hva som skal være konklusjonen. Sakkyndiges vurdering skal være en psykologfaglig tilrådning knyttet til risikomomenter i saken. Det kan være overgrepsfare, rusavhengighet, vold osv. Dette vil ofte være områder som psykologer er bedre til å vurdere (ikke alltid. En jurist med lang erfaring med lignende saker kan ha bedre grunnlag for en slik vurdering enn en uerfaren psykolog.)

Likevel ser man innimellom at sakkyndige går utenfor sitt mandat og konkluderer. Jeg mener barnets beste vil være å bo fast hos mor… Dette er ikke greit. selv om dommeren ikke plikter å følge en slik tilrådning så er det en uheldig påvirkning av resultatet som man ikke vet om spiller inn på dommerens vurdering. Det kan være mange grunner til at sakkyndiges vurdering av spørsmålet ikke er interessant. Ikke bare kan det være at dette ikke er en mening som er bestilt i mandatet, men avgjørelsen er juridisk og de sakkyndige jeg har sett tar ikke forbehold om at de ikke kan det juridiske eller presiserer at dette kun er basert på en del av helhetsvurderingen som knytter seg opp til den kjennskapen sakkyndige har til saken og med en annen faglig vinkel enn den som avgjør saken.

Det er selvfølgelig hyggelig for den parten som har sakkyndiges konklusjon på sin side, men heldigvis ser man mer og mer at dommere tør ha en annen mening enn sakkyndige og at dommere tør kritisere sakkyndige dersom deres vurdering er tynn eller svak. Det kan være slik mange saker nå lider under, at sakkyndige er svært sen med å komme i gang med sitt arbeid slik at det blir siste-liten-arbeid med enormt potensial for å overse eller glemme viktige momenter. Det kan selvfølgelig også rett og slett være god gammeldags uenighet. Uansett anser jeg det riktig at bruken av sakkyndige forsetter utviklingen i retning av ikke å ville ha deres konklusjon om påstandene i saken.

Kanskje bør vi i større grad begynne å ta inn i mandatene at sakkyndige «ikke skal konkludere» de påstander som fremkommer i stevning og tilsvar.