Ny veileder for høring av barn i foreldretvister

høring av barn i domstolene

Veilederen som har fått tittelen “Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65” tar sikte på å sikre en god prosess for barnets medvirkning i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Veilederen er utarbeidet av et utvalg i regi av Domstoladministrasjonen.

Punkter som jeg ser vil kreve nye tanker i mange tingretter er:

Barn som skal høres og informeres, jf. bl. § 31, bør gis anledning til dette så tidlig i den rettslige prosessen som dommeren finner forsvarlig.

Så tidlig som mulig er ikke slik domstolene alltid har praktisert høringen av barna. Mange barn høres veldig sent i prosessen og selv om de fleste nok høres i forkant av et saksforberedende møte kan det være noen måneder etter stevning er innkommet. Jeg har opplevd ved flere anledninger at det første saksforberedende møtet berammes ca et halvår etter innkommet stevning og at det tar like lang tid å høre barna. I noen av disse sakene har partene kommet til enighet før rettsmøtet, men da også før barna er hørt og dermed har ikke barna vært med å påvirke resultatet. I noen tilfeller har foreldrene hørt barna eller de er hørt på familievernkontoret, hos helsesøster, hos barnevernet eller av andre. Det kan også hende at det må innhentes mer informasjon før barnet kan høres. Jeg tenker likevel det er forbedringspotensial hos mange domstoler ved å planlegge barnesamtalen tidlig i prosessen.

Barn som skal høres i medhold av bl. § 31, bør gis mulighet til å snakke direkte med dommeren i saken dersom de ønsker det, så fremt ikke hensynet til barnets beste taler imot dette.

Det er et økt fokus på ikke å sette høringen av barn ut til sakkyndige i stedet for at dommeren, som bestemmer i saken, hører barna direkte. Veilederen sier nå at barna skal spørres om de vil snakke direkte med den som bestemmer og ha muligheten for dette dersom de vil det. Jeg kjenner til mange dommere som ikke vil ta slike samtaler eller ikke føler seg kompetente til å ta slike samtaler. Disse dommerene må da vurdere om de er den rette dommeren til å ta den aktuelle saken. Hvis det er viktig for et barn å få snakke direkte med dommeren som skal ta avgjørelsene, kan ikke barnet måtte gå omveier gjennom en sakkyndig bare fordi dommeren ikke vet hvordan han skal snakke med et barn.

Dersom prosessfullmektigene ikke har opplysninger om barnet ønsker å snakke direkte med dommeren, kan det oppnevnes en sakkyndig til å forespørre barnet om dette…

Dersom retten beslutter at en sakkyndig skal snakke med barnet alene, kan det i mandatet fremgå at barnet skal forespørres om det i tillegg ønsker å snakke direkte med dommeren.

Også dette er nytt. Det har mange gode hensyn for seg at dette gjøres, men jeg tror i praksis det bare vil gjelde de eldste barna da de yngre nok med vilje styres bort fra en slik løsning dersom dommer/sakkyndig ikke ønsker å legge opp til at dommer skal snakke direkte med barna.

Dersom det ikke er oppnevnt sakkyndig, bør det av notoritetshensyn være en saksbehandler eller et rettsvitne til stede mens dommeren snakker med barnet.

Vi begynner å se et notoritetsfokus som jeg har mast om i mange år. Vi har sett mange ganger at det er korte notat på en halv side fra en sakkyndig som har snakket med barna i over en time. Vi vet altså ikke alltid hvordan informasjonen er bearbeidet og behandlet, silet, før den kommer partene til kunnskap. Vi kommer nok en dag til å se at høring av barn vil skje med videopptak i stedet for samtaler med etterfølgende notat. Det er etter min mening et rettssikkerhetsproblem at de som skal avgjøre saken (dommeren, men også i realiteten sakkyndige) har mulighet til å bearbeide informasjonen slik at den passer inn i sine holdninger til saken. Ettersom barnas meninger blir mer og mer sentrale bør meningene ufiltrert legges frem. Det bør også vises om barna er ukomfortabel, virker oppriktige, presses eller på andre måter ledes. Det er bra at veilederen sier at det skal være noen tilstede med dommeren, men det er en svak løsning. Skal en saksbehandler i tingretten på noen måte forventes å stoppe dommeren eller korrigere dommeren i sin fremleggelse av barnets mening overfor partene? Det kan fungere som en viss trygghet for barna i noen tilfeller da enkelte dommere sikkert kan virke skremmende for barna, men enda en fremmed i rommet motvirker ikke sikkert en slik frykt.

Dersom det oppnevnes sakkyndig etter bl. § 61 første ledd nr. 3, bør barnet likevel få anledning til å uttale seg direkte til dommeren dersom det ønsker det. Det kan fremgå av mandatet etter bl. § 61 første ledd nr. 3 at den sakkyndige skal spørre barnet om det ønsker å snakke med dommeren.

Dette vil også være nytt. Jeg har ikke vært borti at en dommer hører et barn som har uttalt seg en eller flere ganger til sakkyndige under en nr. 3 -utredelse.

Samtalen med barnet foregår uten at foreldrene er til stede. – Dersom det er flere søsken som skal høres, kan den generelle informasjonen gis til søsknene samlet. Deretter høres ett og ett av barna i den rekkefølgen dommeren bestemmer etter å ha konferert med barna

Presiseringen er god. Mange dommere synder her. Noen ganger er til og med foreldre med under samtalen med barna og ofte høres barna samlet og det mest dominerende barnet kan fort bli den som styrer alles vilje.

Informer barnet om at det vil få opplest dommerens / den sakkyndiges notater på slutten av samtalen slik at barnet gis mulighet til å korrigere dersom det har oppstått misforståelser av hva barnet har ment.

Jeg er usikker på om dette praktiseres i særlig grad, men det er viktig at barna får opplest det som er tenkt videreformidlet da jeg vil anta at barn lett føler seg misforstått og vil ha et behov for å korrigere den voksnes forståelse av det de har sagt.

Samtalen med barnet skal ikke være et bevisopptak eller avhør. Samtalen er kun ment som en mulighet for barnet til å gi uttrykk for sin oppfatning i saken dersom det har noen.

Dette er en noe merkelig uttalelse. Barnas uttalelser er et sentralt vurderingstema i de fleste saker etter barneloven og det er både lovfestet, grunnlovfestet og konvensjonsbestemt at barna skal være med å utforme sin egen situasjon. Når de så uttalelser seg og vi vet at noen ganger har disse uttalelsene avgjørende vekt, så skal man ikke kalle den avgjørende samtalen et bevisopptak. Selvfølgelig er det et bevisopptak. Det er ingen vei utenom at dette er sikring av et bevis som det vil bli prosedert på i de fleste hovedforhandlinger. At formaliseringen av dette som et bevisopptak bringer på banen mange flere prosesshandlinger, som tilstedeværelse av prosessfullmektiger og tilrettelagte avhør-lignende situasjoner, styrer nok begrepsbruken slik at sakene ikke blir for ressurskrevende. Så sentral som barnets mening har blitt i slike saker blir det på et tidspunkt uunngåelig med en bedre sikring av prosessen.

Spør barnet om det har noen oppfatning om hvem som skal orientere det om resultatet i saken, og om hvordan dette skal skje, jf. bl. § 61 første ledd nr. 4.

Lenge slurvet domstolene med å gi barna tilbakemelding og fortsatt er det noen domstoler som slurver med dette. Kanskje gjennom å presisere at dette skal være en del av samtalen så får dommeren en større bevissthet rundt at barnet faktisk skal ha tilbakemelding.

Referatet bør fortrinnsvis gjengi samtalen i kronologisk rekkefølge.

Her er syndene mange og store. Ikke minst blir det syndet i den sakkyndiges gjengivelse hvis samtalene bare fremgår av sakkyndiges rapport. Det syndes forsåvidt uansett. Ofte er de så korte referatene at å snakke om kronologi blir unødvendig.

Referatet bør utformes etter samme mal uavhengig av om det er dommer eller sakkyndig som utarbeider dette.

Dette gjøres ikke i dag og vil være en stor endring slik jeg ser det. Tror det tar lang tid før domstolene følger opp dette. Det er enda domstoler som ikke følger opp tidligere veiledere eller har implementert nye agendaen tilpasset barnesaker i planleggingsmøtene. DA må bruke ressurser på å sørge for at domstolene faktisk følger opp veilederne slik at det skaper forutsigbarhet for partene.

Det må utarbeides dokumentasjon på når, hvor, av hvem, og hvordan tilbakemelding ble gitt til barnet. Se vedlagt mal. – Dokumentasjonen bør sendes ut til partenes prosessfullmektiger

Dette vil være nytt. Jeg har aldri fått noen slik dokumentasjon tidligere og det blir spennende å se når dette for første gang dukker opp i aktørportalen.

Les eller last ned veilederen her: Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65.