hvor skal samværet være

Utenlandsferder med barn

av

Et stort konflikttema for mange foreldre er om samværsforelderen kan ta med seg barnet på ferie til utlandet. Frykten eller motviljen forbundet med slike reiser kan være begrunnet ut fra frykt om at barnet ikke vil komme tilbake, at det er en stor påkjenning for barnet å være borte lenge fra sin omsorgs
forelder, barnets alder eller reisens lengde.

Barneloven har lovfestet samværsforelderens rett til å ta med barnet på kortere utenlandsferder. Det er altså et utgangspunkt i loven at det er tillatt å ta barnet ut av landet. Det er understreket at det er kortere reiser som er tillatt. Hva som er kortere reiser er ikke definert i loven, men en må anta at vanlige 1-2 ukers ferieturer alltid vil være greit. Dersom omsorgsforelderen frykter at samværsforelderen ikke vil komme tilbake med barnet vil omsorgsforelderen måtte reise sak for tingretten for å få en avgjørelse som forbyr den konkrete reisen.

Hele barneloven er oppbygd rundt tanken om hva som er barnets beste. Også i forbindelse med kortere utenlandsferder må en da regne med at de skal tas hensyn til hvilken påkjenning barnet tåler. Et barn på 1-2 år vil ikke ha samme utbytte av en tur til andre siden av kloden som kanskje en 11 åring har. En 11 åring må på den andre siden kanskje ta fri fra skolen og dette blir en egen vurdering. Det bør derfor være rom for å sette foten ned dersom det er åpenbart at reisen vil være en påkjenning for barnet på tross av at det bare er en kortere utenlandsferd.

Rett til å bestemme innholdet i samværet

av

Mange foreldre som har den daglige omsorgen for sine barn er bekymret for hva som skjer under samværet mellom barnet og den andre forelderen. Dersom det er svært alvorlige bekymringer om rus, overgrep eller vold, vil den som har den daglige omsorgen måtte handle etter hvor sterke holdepunkter det er i slike bekymringer. Det er viktig at man her skiller erfaringer fra den tiden man var sammen med personen fra konkret kunskap om situasjonen slik den er i dag. Å handle på antakelser kan fort slå tilbake mot den som fremsetter beskyldninger.

Å bestemme innholdet i samværet er noe annet. Eller, sagt på en annen måte, ha rett til å få informasjon om alt som har skjedd eller kunne påvirke hva som skjer under samværet, er noe helt annet. Da legger man til grunn at det ikke er alvorlige bekymringer, men at man ikke er helt trygg på at barnet har en god opplevelse. Forutsatt at det ikke er bekymringer i den grad at det er grunn til å stoppe samværet eller kreve tilsyn, har bostedsforeldren ingen rett til å diktere eller ha noe innflytelse på aktiviteter, mat og andre konkrete ting under samværet. Det er ingen lovbestemmelse som gir den som har daglig omsorg noen suverenitet over dette. Det ligger i situasjonens natur at samværsforelderen ikke kan planlegge middagene til bostedsforelderen og barnet, eller si noe om leggetid. At det er en fordel at foreldrene har samme rutiner er noe annet, men satt på spissen har man ingen slik rett.

Den regelen som best korresponderer med temaet er barneloven § 42:

§ 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

Av § 42, 2. ledd fremgår det klart at det er den som er sammen med barnet som kan ta avgjørelser av betydning for omsorgen mens barnet er der. Erfaringsmessig er dette svært vanskelig for mange foreldre. Spesielt ser man ofte mødre i barnets første 2 år som ikke er trygg på at far gjør alt riktig rundt mating, legging, stell osv. Det er derfor rett som det er klienter som ønsker at vi i en rettssak skal be om at dommen skal inneholde instruksjoner for hvordan samværet skal gjennomføres. Dette vil domstolene ikke gjøre og man må gi fra seg kontrollen. Er det grunn til alvorlig bekymring blir det noe annet og man må søke å få til samvær som tar hensyn til bekymringene. Enten at de skal være på konkrete steder, men tilsyn, bare dagssamvær eller at den andre forelderen kommer på besøk.