internasjonal barnerett

Hvordan støtter FNs barnekonvensjon foreldrerettigheter?

av
FNs barnekonvensjon, Artikkel 5, Foreldrerettigheter, Barns velvære, Barns rettigheter, Internasjonal barnerett, Barnerettigheter, Samfunnets rolle, Foreldreansvar, Veiledning for foreldre, Støtte til barn, Individuell tilpasning, Barns deltakelse, Samfunnsstøtte, Barns beste, Barneoppdragelse, Omsorg for barn, Beskyttelse av barn, Juridiske ansvar, Barneutvikling, Barns unike behov, Barns meninger, Barns trivsel, Ressurser for foreldre, Barnehager, Helsetjenester for barn, Utdanning for barn, Barnas verden, Trygg oppvekst, Internasjonale konvensjoner, Barn og samfunn, Barnevern

FNs barnekonvensjon er et betydningsfullt internasjonalt dokument som fastsetter rettighetene til barn over hele verden. Men hva sier konvensjonen om foreldrerettigheter? Artikkel 5 i barnekonvensjonen gir oss noen viktige retningslinjer.

Artikkel 5 av FNs barnekonvensjon fokuserer på foreldrerettigheter og samfunnets rolle i å støtte barns utvikling. Den slår fast at partene i konvensjonen skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre, eventuelt slektninger eller medlemmer av lokalsamfunnet ifølge stedlig skikk, verger eller andre med juridisk ansvar for barnet har.

Dette innebærer at foreldre og omsorgspersoner har en viktig rolle i å veilede og støtte barnet sitt i tråd med dets gradvise utvikling av evner og anlegg. Konvensjonen anerkjenner at barn utvikler seg over tid, og at de har rett til å uttrykke seg og delta i beslutninger som påvirker dem.

Artikkel 5 understreker også betydningen av å tilpasse støtten til barnets individuelle behov. Hvert barn er unikt, og det er viktig å ta hensyn til deres spesifikke utviklingsnivå og forståelsesgrad.

I tillegg pålegger konvensjonen samfunnet ansvar for å støtte foreldre i deres rolle. Dette kan inkludere tilgang til ressurser som barnehager, helsetjenester og utdanning, som alle er viktige faktorer for barns trivsel.

Artikkel 5 minner oss om at barnets beste alltid skal være hovedhensynet. Dette prinsippet gjelder i alle beslutninger og tiltak som berører barn, enten de foretas av offentlige myndigheter eller private organisasjoner.

Så, hvordan kan vi sikre at vi følger retningslinjene i Artikkel 5? Her er noen viktige punkter:

  1. Støtte foreldre: Foreldre trenger ressurser, veiledning og tilgang til informasjon for å kunne gi barna den beste omsorgen og støtten.
  2. Individuell tilpasning: Vi må anerkjenne hvert barns unike behov og tilpasse støtten deretter.
  3. Barns deltakelse: Barn har rett til å uttrykke sine meninger og bli hørt i saker som påvirker dem.
  4. Samfunnsstøtte: Lokalsamfunnet og samfunnet som helhet bør tilrettelegge for barns trivsel ved å tilby tjenester og støtte.

Artikkel 5 minner oss om viktigheten av å sette barns interesser først og jobbe sammen for å skape en trygg og støttende verden for dem.

HR-2022-847-A

av
Hva er foreldreansvar og hvordan påvirkes det av biologisk farskap?, Kan en ikke-biologisk far få samværsrett i Norge?, Hva sier norsk jurisdiksjon om barnerettssaker?, Hvordan håndterer norske domstoler internasjonal barnerett?, Hvilken rolle spiller barneloven i foreldreansvarstvister?, Hva innebærer domstolloven § 34 for barnerettssaker?, Hvordan påvirker EMK artikkel 8 retten til familieliv?, Hvordan behandles flytting med barn over landegrenser rettslig?, Hva skjer når det er tvist om foreldreansvar etter skilsmisse?, Hvilken myndighet har norske domstoler i internasjonale samværssaker?, Hva er rettighetene for steforeldre i Norge?, Hvordan fastsettes barnets beste i rettssaker?, Hvordan kan grenseoverskridende samvær organiseres?, Hva kreves for å endre farskap juridisk?, Hvilke utfordringer følger med juridisk håndtering av internasjonal flytting med barn?, Hvordan håndheves samværsrett over landegrenser?, Hva innebærer en DNA-test for farskap i rettssaker?, Hvordan påvirker en endring i farskap foreldreansvaret?, Hva er Haagkonvensjonens rolle i barnebortføringssaker?, Hvordan søker man om tilbakeføring av barn?, Hva er sakskostnader i barnerettssaker?, Hvilken betydning har psykologspesialisters uttalelser i barnerettssaker?, Kan foreldreansvar deles uten biologisk tilknytning?, Hvordan er rettskraftige dommer i farskapssaker avgjørende?, Hva skjer når et barn flytter til et annet land under en rettstvist?, Hva er konsekvensene av ulovlig barnebortføring?, Hvordan kan internasjonalt samvær reguleres juridisk?, Hvordan påvirker flytting med barn foreldreansvar og samværsrett?, Hvilke rettigheter har biologiske foreldre i internasjonale barnerettssaker?, Hvordan løses tvister om foreldreansvar på tvers av landegrenser?, Kan en ikke-biologisk far kreve foreldreansvar?, Hvilke faktorer vurderes i avgjørelsen om barnets beste?, Hvordan påvirker en flytting barnets vanlige bosted juridisk?, Hva er prosedyren for å endre farskap i Norge?, Hvordan kan steforeldre sikre samværsrett?, Hva menes med retten til familieliv under EMK?, Hvordan vurderes psykologspesialisters rapporter i retten?, Hvilke utfordringer møter foreldre i internasjonale samværstvister?, Hva innebærer sakskostnader for partene i en barnerettstvist?, Hvordan beskyttes barnets rettigheter i internasjonale foreldretvister?

Denne Høyesterettsdommen omhandler en kompleks og følsom sak relatert til barnerett, foreldreansvar og samvær. Sakens kjerne dreier seg om jurisdiksjons- og foreldreansvarsspørsmål som oppstår når et barns biologiske far ikke lenger er anerkjent som faren, og barnet flytter til et annet land sammen med moren. Mens saken var under behandling, flyttet moren og barnet fra Norge til et annet land, noe som reiste spørsmål om norske domstolers jurisdiksjon til å fortsette behandlingen av saken.

Høyesterett kom til at norske domstoler hadde jurisdiksjon til å behandle saken til den var avsluttet, basert på at saken ble reist mens barnet var bosatt i Norge. Dette ble begrunnet med henvisning til barneloven § 82 i sammenheng med domstolloven § 34, som tilsier at domsmyndighet ikke bortfaller under sakens gang selv om partene flytter fra landet.

Flertallet i Høyesterett fant videre at barneloven ikke ga mannen rettigheter overfor barnet i form av fast bosted eller del i foreldreansvaret, siden han ikke lenger var anerkjent som barnets forelder etter lovens forstand. Han ble imidlertid tilkjent samvær med barnet med grunnlag i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som omhandler retten til respekt for privat- og familieliv.

Saken reiser viktige spørsmål om jurisdiksjon, barnets beste, og hvordan rettigheter til samvær og foreldreansvar kan håndheves på tvers av landegrenser, særlig i saker hvor barnets vanlige bosted endres under rettsprosessen. Den illustrerer også kompleksiteten i internasjonal barnerett og viktigheten av å balansere forskjellige rettslige og menneskelige hensyn, inkludert barnets beste og retten til familieliv under EMK.

Norske domstolers jurisdiksjon i barnerettssaker når barnet endrer bosted

av
Norsk domstol, jurisdiksjon, barnerett, barneloven § 82, foreldreansvar, domstolloven § 34, barnets bosted, internasjonal barnerett, Haagkonvensjonen 1996, familierett, barnebortføring, endring av bosted, rettssikkerhet i barnerett, norsk lov i familierett, grenseoverskridende barnerettssaker, rettsprosess og barn, foreldretvister, juridisk behandling av barnerett, barnets beste i retten, norsk jurisdiksjon i foreldretvister, barnefordelingssaker, norsk rettspraksis. Spørsmål besvart i innlegget: Hva er kriteriet for norsk domstols jurisdiksjon i barnerettssaker? Hvilken rolle spiller barnets vanlige bosted i jurisdiksjonsspørsmål? Hvordan håndteres jurisdiksjon når barnets bosted endres under en rettsprosess? Hva sier domstolloven § 34 om domstolenes myndighet i barnerettssaker? Hvordan påvirker internasjonale konvensjoner som Haagkonvensjonen norsk rettspraksis i barnerett?

I barnerettens komplekse landskap er jurisdiksjon et sentralt spørsmål, spesielt i saker hvor barnets bosted endres under en rettslig prosess. Norsk lovgivning, spesielt barneloven § 82, gir veiledning i slike tilfeller. Denne artikkelen utforsker domstolenes jurisdiksjon i konteksten av endringer i barnets bosted, et område som ofte utløser juridiske utfordringer og påvirker både saksbehandlingen og utfallet.

Når en sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, eller fast bosted for barnet reises for norsk domstol, er barnets vanlige bosted i Norge et nøkkelkriterium for å etablere jurisdiksjon, ifølge barneloven § 82. Denne bestemmelsen er avgjørende for å forstå domstolenes myndighet i barnerettssaker. Men hva skjer når barnets bosted endres etter at saken er reist?

I henhold til domstolloven § 34 første ledd, vedvarer domstolens myndighet over en sak som lovlig er brakt inn for den, selv om det senere inntreffer forandringer som ville hindret retten i å ta saken til behandling. Dette prinsippet er avgjørende i situasjoner der barnets vanlige bosted endres i løpet av rettsprosessen. For eksempel, dersom et barn flytter ut av Norge etter at en sak er reist, vil norsk domstol fortsatt ha jurisdiksjon over saken.

Videre, i situasjoner hvor Haagkonvensjonen 1996 ikke er anvendelig, slik det er tilfellet med land som ikke er part i denne konvensjonen, forblir barneloven § 82 første ledd første punktum den styringsgivende normen. Dette understreker viktigheten av barnets bosted ved stevningstidspunktet som avgjørende for jurisdiksjon.

I praksis byr det på utfordringer å behandle saker hvor barnet befinner seg i utlandet, spesielt utenfor Haagkonvensjonenes rekkevidde. Å fremskaffe et solid avgjørelsesgrunnlag kan være problematisk, men dette må balanseres mot risikoen for at en part unndrar seg juridisk behandling ved å flytte barnet ut av landet. Særlig problematisk er dette i tilfeller av barnebortføring.

Avgjørelsen om å opprettholde jurisdiksjon i slike tilfeller hviler på en tolkning av både barneloven og domstolloven. Når barnet hadde vanlig bosted i Norge ved sakens start, indikerer lovgivningen at norske domstoler beholder myndigheten til å behandle saken til dens konklusjon. Dette prinsippet er viktig for å sikre kontinuitet og rettferdighet i rettsprosessen, selv under komplekse og dynamiske familieforhold.

Norwegian Courts’ Jurisdiction in Child Custody Cases When the Child Changes Residence

In the complex landscape of child custody law, jurisdiction is a key issue, especially in cases where the child’s residence changes during a legal process. Norwegian legislation, particularly the Child Custody Act (Barneloven) § 82, provides guidance in such cases. This article explores the jurisdiction of courts in the context of changes in the child’s residence, an area that often triggers legal challenges and affects both case proceedings and outcomes.

When a case involving parental responsibility, moving the child out of the country, or establishing the child’s permanent residence is brought before a Norwegian court, the child’s usual residence in Norway is a key criterion for establishing jurisdiction, according to the Child Custody Act § 82. This provision is crucial for understanding the authority of courts in child custody cases. But what happens when the child’s residence changes after the case is filed?

Under the Court Procedure Act (Domstolloven) § 34 first paragraph, the court’s authority over a case that has been lawfully brought before it persists, even if later changes occur that would have prevented the court from taking the case. This principle is vital in situations where the child’s usual residence changes during the legal process. For example, if a child moves out of Norway after a case is filed, the Norwegian court still retains jurisdiction over the case.

Furthermore, in situations where the Hague Convention 1996 is not applicable, as is the case with countries not party to this convention, the Child Custody Act § 82 first paragraph first sentence remains the guiding norm. This underscores the importance of the child’s residence at the time of summons as crucial for jurisdiction.

In practice, handling cases where the child is abroad, especially outside the scope of the Hague Conventions, poses challenges. Procuring a solid basis for decision-making can be problematic, but this must be balanced against the risk of a party evading legal proceedings by moving the child out of the country. This is particularly problematic in cases of child abduction.

The decision to maintain jurisdiction in such cases rests on an interpretation of both the Child Custody Act and the Court Procedure Act. When the child had a usual residence in Norway at the start of the case, the legislation indicates that Norwegian courts retain the authority to handle the case to its conclusion. This principle is important for ensuring continuity and fairness in the legal process, even under complex and dynamic family circumstances.

Reisekostnader ved samvær når en av partene bor i utlandet

av
barneloven, reisekostnader ved samvær, part i utlandet, internasjonal barnerett, barnets beste, barnerettslige saker, økonomisk vurdering, barnefordeling, juridisk bistand, internasjonal barnerett, reiseutgifter, samværsavtale, utenlandsk bosted, kjøpekraft, barnets rettigheter, internasjonal familierett, barnefordelingsregler, reisekostnadstolkning, barnets beste vurdering, internasjonale barnerettslige forhold

I barnerettssaker som omhandler reisekostnader ved samvær, oppstår det situasjoner der en av partene bor i utlandet. Dette reiser spørsmål om hvordan regelverket om reisekostnader skal anvendes når en av partene har bosted utenfor Norges grenser. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvordan loven håndterer slike tilfeller og hvilke prinsipper som ligger til grunn.

Barnefordelingsregler og reisekostnader ved samvær er regulert i barneloven, nærmere bestemt i § 44. Det er viktig å merke seg at denne bestemmelsen kommer til anvendelse selv når en av partene bor i utlandet, forutsatt at kravet retter seg mot eller barnet er bosatt i Norge, som fastslått i barneloven § 82.

En av de komplekse utfordringene i slike tilfeller er de store forskjellene som kan eksistere mellom land når det gjelder inntektstyper, stønadsformer og skatteregler. For å unngå urettferdige eller uhensiktsmessige resultat må tolkningen av inntektsbegrepet i denne sammenhengen være bred. Dette betyr at det ikke kun er bruttoinntektene som er avgjørende, men også andre faktorer som påvirker partenes økonomi.

Det er viktig å forstå at prisen på varer og tjenester kan variere betydelig mellom land, noe som igjen påvirker partenes kjøpekraft. Derfor må sammenligningen av partenes inntekt tas med i betraktningen i lys av disse faktorene. Det er en helhetlig vurdering som tar hensyn til alle relevante økonomiske forhold, både i Norge og i utlandet.

I saker der en av partene bor i utlandet, blir det nødvendig å vurdere alle aspekter av deres økonomiske situasjon grundig. Dette kan inkludere inntekter, utgifter, levekostnader og andre økonomiske forhold som er spesifikke for den internasjonale konteksten. Formålet er å sikre at den endelige avgjørelsen om reisekostnader ved samvær tar hensyn til hva som er mest rettferdig og i tråd med barnets beste, uavhengig av partenes geografiske plassering.

I tilfeller der en av partene bor i utlandet, er det avgjørende å søke juridisk rådgivning og bistand fra fagfolk med ekspertise innen barnerett og internasjonale juridiske forhold. Dette vil bidra til å sikre at rettighetene til alle involverte parter ivaretas på en rettferdig måte og i samsvar med gjeldende lovverk.

Hague-konvensjonen om sivile sider ved internasjonal barnebortføring

av
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen
Hague-konvensjonen om sivile sider ved internasjonal barnebortføring er en internasjonal avtale som har som formål å beskytte barn som blir bortført over landegrenser av en av foreldrene sine. Konvensjonen ble undertegnet i 1980 i Haag i Nederland, derav navnet. Norge har vært en del av konvensjonen siden 1981. Barnebortføring er en traumatisk opplevelse for både barnet og de involverte foreldrene. Det er en handling som kan ha alvorlige konsekvenser for barnets utvikling og velvære, samt for foreldrenes og familiens liv. Hague-konvensjonen har som mål å beskytte barn mot disse konsekvensene, og sikre at de blir gjenforent med den forelderen som har rettmessig omsorg for dem. Konvensjonen fastslår at hvis et barn blir bortført til et annet land av en av foreldrene sine, skal den andre forelderen ha rett til å kreve at barnet blir returnert tilbake til sitt hjemland. Dette gjelder kun i tilfeller der det er etablert at det er barnets vanlige oppholdssted og at bortføringen har skjedd i strid med foreldreansvaret. Det er viktig å merke seg at konvensjonen ikke tar stilling til spørsmål om foreldreansvar eller foreldrenes rettigheter og plikter, men kun regulerer spørsmål om gjenforening av bortførte barn med den rettmessige omsorgspersonen. Hague-konvensjonen har vært et verdifullt verktøy for å beskytte barn mot internasjonal bortføring, og har gjort det lettere for foreldre å få hjelp fra myndighetene i sitt eget land når de står overfor denne vanskelige situasjonen. Norge har en egen sentralmyndighet som er ansvarlig for å behandle saker som involverer barnebortføring i henhold til konvensjonen. Til tross for Hague-konvensjonens positive effekter, kan det fortsatt være utfordrende å få barnet returnert til sitt hjemland når en forelder har bortført det til et annet land. Dette skyldes ofte forskjeller i juridiske systemer, kultur og språkbarrierer mellom landene som er involvert. Det er derfor viktig at det internasjonale samfunnet fortsetter å arbeide for å styrke og forbedre implementeringen av konvensjonen, samt å øke bevisstheten om den blant foreldre og samfunnet som helhet.  
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen: [wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Hvilket lands rett gjelder i sak etter barneloven?

av

Det blir mer og mer vanlig at forhold blir internasjonale. Svensker som bor i Norge, Nordmann og danske som bor i Norge osv. og det blir ofte et tema om det er norsk eller det andre landets rett som skal anvendes i saker om fast bosted og samvær (foreldreansvar er et ganske særnorsk fenomen da begrepet ikke har et sidestykke i Sverige og Danmark.)

Det er regulert i barneloven kapittel 9 som heter

“Kapittel 9. Om bruken av barnelova når nokon av partane har tilknytning til utlandet.”

Bestemmelsen som vi oftest kommer i kontakt med er barneloven § 82:

§ 82.Når sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær kan handsamast i Noreg

Sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg. Det same gjeld i sak som fylkesmannen skal handsame etter § 55.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet har opphald i Noreg.

Første og andre stykket gjeld ikkje dersom anna følgjer av overeinskomst med annan stat.

Prinsippet i § 82 er likt prinsippet i § 57 om hvor i Norge saken skal reises

§ 57.Kvar sak skal reisast

Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.

Lovsystemet er altså at saken skal reises der barnet har sitt faste bosted (alminnelig verneting.) Det kanskje noe spesielle i § 82 er at midlertidige avgjørelser kan tas i Norge dersom barnet oppholder seg her midlertidig. I dette ligger at selv om mor og barn bor i Spania kan norske domstoler ta en midlertidig avgjørelse etter begjæring fra far mens mor og barn er på sommerferie i Norge.

Det er likevel en kvalifisering i 3. ledd som sier at dersom det er annen enighet mellom Norge og det andre aktuelle landet så vil denne enigheten gå foran bestemmelsene i § 82. Det er grunn til å bemerke at Norge og mange andre land er forpliktet etter Luganokonvensjonen til å gjennomføre hverandres rettsavgjørelser.

Barnets Bosted/Domisil når foreldrene bor i to forskjellige land

av

En del foreldre har ikke bare flyttet fra hverandre ved å bosette seg i hver sin kant av byen eller hver sin kant av landet. Noen foreldre bor i hvert sitt land. Barnets bosted er hos den forelder barnet bor fast. Foreldreansvaret har ikke noen betydning for hvor man legger til grunn at barnet bor fast. Dersom barnet bytter på å bo hos den ene og andre forelderen legger en ofte til grunn det sted hvor barnet går på skole. Barnet har ikke domisil der hvor barnet er på ferie. I noen tilfeller kan barnet regnes for å ha bopel i begge landene dersom det oppholder seg like mye begge steder.