Samvær: Barnets hukommelse

Hvor hyppig frekvens det skal være på samværene avhenger i stor grad av barnets alder og hukommelse. Samvær er motivert ut fra barnas behov, men også kapasitet. Hos små barn er det viktig at det er en hyppig frekvens på samværene for at barnet skal ha en opplevelse av kontinuitet i samværene. Hvis det legges opp til samvær med korte tidsintervaller er det større sannsynlighet for at barnet kan gjøre koblinger til det samværet som var sist og samværene før dette. Ikke bare vil hyppigheten sørge for å gjøre tilknytningen til samværsforelderen sterkere, men også til denne forelderens omgivelser. Det vil derfor også være naturlig i enkelte faser av et samvær at det ikke er for stor variasjon i hvor samværet gjennomføres. Gjennomføres det stort sett på samme sted vil det være lettere for barnet å ha en positiv opplevelse av samværet.

Psykologer skiller mellom implisitt og eksplisitt hukommelse. Altså skillet mellom det som kan erindres og gjengis (eksplisitt) og det minnet som er mer intuitivt og som kanskje mer blir en “magefølelse” (implisitt.) Kort oppsummert antas det at barn har en implisitt hukommelse før de utvikler et språk hvor opplevelsene kan huskes på en slik måte at de forteller om sine opplevelser. Denne innlæringen kan lett sammenlignes med sement. De avtrykk som gjøres tidlig hos barn vil lett sette sitt preg på resten av barnas liv når “sementen har tørket.” Det er derfor all grunn til å ha stor fokus på barns stabilitet og forutsigbarhet hele tiden og ikke bare fra man begynner å få mer verbale tilbakemeldinger fra barnet.

for mer om dette temaet kan anbefales boken “samvær mellom barn og foreldre som ikke bor sammen” av Katrin Koch og Espen Walstad