Krav på samvær, men ikke et minstesamvær

minstesamværDet følger av barneloven § 42 at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre og det følger av barneloven § 43 at forelderen som barnet ikke bor sammen med har rett til samvær med barnet. Det som derimot ikke er bestemt er et minstesamvær. I § 42 står det ingenting om samværets omfang, mens det i § 43 står at

Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Vær oppmerksom på at definisjonen på «vanlig samvær» i § 43 ikke er et minstesamvær, men et forslag til en løsning som er predefinert dersom man velger å vise til «vanlig samvær» i avtale eller dom.


§ 42.Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

§ 43.Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Kan far/mor flytte langt vekk og kreve samvær?

norgesbesteadvokatVoksne mennesker står selvfølgelig fritt til å bo hvor de vil. Det som er spørsmålet er om man kan kreve samvær når man bor langt unna barnet. Svaret er åpenbart ja, det kan man. Det er ikke slik at retten til samvær blir svakere for hver mil samværsforelderen kommer bort fra barnet. Det er et utgangspunkt om at barnet har rett til å være med begge sine foreldre og foreldrene plikter å forsøke å legge til rette for det. Det er eksempler på samværløsninger hvor den ene forelderen har flyttet til et annet land også.

Det er ikke uvanlig at barna i sine skoleferier reiser internasjonalt for å være med sin andre forelder. Det er selvfølgelig mange forutsetninger for et slikt samvær. Tilknytningen må være god nok og det kan tenkes at barna må være i en viss alder for at barnet skal takle reiseavstanden og evt fravær fra primæromsorgsgiver.

Det er altså ingen geografiske grenser for samvær. Det er selvfølgelig mulig for en far å bo i Brasil og ha sommerferiesamvær med sitt barn i Norge hver sommer. Man kan ha kontakt over Skype, messenger eller annet resten av året. Det er mange muligheter og det avgjørende er som regel ikke avstanden, men tilknytningen og reisebelastningen.