Når skal et møte på familievernkontoret regnes som mekling?

Familievernkontoret i flere distrikter opererer med et skille mellom meklingsmøter og samtaletimer. Jeg har et inntrykk av at familievernkontoret ikke har klart for seg alltid hva lovreglene bestemmer skal gi rett til meklingsattest og hva som må regnes som samtaler og rådgivning. Jeg opplever klienter som etter flere møter på familievernkontoret får beskjed om at de har ikke vært til mekling men til samtaletimer. Har de likevel krav på meklingsattest? For å besvare dette må man se nærmere på hva som gir rett til meklingsattest og se bort fra hva familievernkontoret velger formelt å kalle møtene.

“Målet med meklingen er at foreldrene kommer fram til en skriftlig avtale, og mekler skal hjelpe foreldrene med dette.” Dette fremgår av Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 1. Ordlyden i forskriften tilsier at dersom mekler bistår partene i å forsøke å fremforhandle en skriftlig avtale, så er dette i realiteten en mekling som etter forskriftens § 8 skal føre til utstedelse av meklingsattest (“Meklingsattest skal utstedes etter én times mekling selv om foreldrene ønsker å mekle videre.”) Hvorvidt man kan tolke bistanden som et forsøk på å få i stand en skriflig avtale eller ikke kan umulig være et vanskelig tolkningsspørsmål. Slik jeg ser det må det være klart at dersom det i løpet av meklingsprosessen blir laget et skriftlig utkast til avtale, uansett hvordan denne er utformet, så er vilkåret for å kreve en meklingsattest oppfylt.

Nekter familievernkontore å utstede en slik attest på en slik bakgrunn kan denne avgjøelsen klages til Barne-, ungdoms- og familieetaten, jf. forskriftens § 10.