FNs barnekonvensjon artikkel 3

Hva er FNs konvensjon om barnets rettigheter? Hvorfor er Artikkel 3 viktig for barn? Hvem er ansvarlige for å sikre barnets beste? Hvilke instanser er omfattet av Artikkel 3? Hvordan balanseres barns behov og rettigheter? Hva innebærer beskyttelse og omsorg for barn? Hvilke juridiske forpliktelser har foreldre? Hvilke tiltak kreves for å oppfylle barns behov? Hvordan defineres kvalifisert tilsyn? Hva er betydningen av sikkerhetsstandarder? Hvordan kan barnets trivsel fremmes? Hvilke rettigheter har barn i henhold til konvensjonen? Hva er rollen til velferdsorganisasjoner i å sikre barns beste? Hvordan påvirker Artikkel 3 samfunnets ansvar for barn? Hva er de konkrete kravene til institusjoner og tjenester? Hvordan kan barns velferd balanseres mot samfunnets behov? Hvilke moralske hensyn må tas i betraktning? Hva er de langsiktige konsekvensene av å overholde Artikkel 3? Hvordan kan barns rettigheter styrkes ytterligere? Hvordan kan samfunnet bedre oppfylle sine forpliktelser overfor barn? Hvordan kan lovgivende organer bidra til å beskytte barns rettigheter? Hvilke utfordringer står overfor i å implementere Artikkel 3? Hvordan kan foreldre og verger best støtte barns behov? Hvordan kan offentlige tjenester forbedre sin ytelse i henhold til konvensjonen? Hvordan kan barns deltakelse styrkes i beslutningsprosesser? Hvordan kan barns helse og velvære sikres på best mulig måte? Hva er de viktigste prinsippene i konvensjonen? Hvordan kan samfunnet bidra til å forbedre barns levestandard? Hvilke strategier kan bidra til å bekjempe barnefattigdom? Hvordan kan ulike kulturer og tradisjoner ivaretas samtidig som barns rettigheter respekteres? Hvordan kan konvensjonen om barns rettigheter brukes som et verktøy for endring? Hvordan påvirker konvensjonen samfunnets syn på barn? Hvordan kan barns utdanning sikres? Hvordan kan vi forebygge og bekjempe barnemishandling? Hvordan kan rettferdighet og inkludering fremmes for alle barn? Hvordan kan barns rettigheter integreres i politiske beslutningsprosesser? Hvordan kan vi styrke barns beskyttelse mot overgrep og utnyttelse? Hvordan kan konvensjonen om barns rettigheter påvirke fremtidig lovgivning? Hvordan kan barns rett til deltakelse i samfunnet styrkes? Hvordan kan vi sikre at barn med spesielle behov får tilstrekkelig støtte? Hvordan kan vi forhindre diskriminering av barn basert på kjønn, etnisitet eller andre faktorer? Hvordan kan samfunnet bedre ivareta barns mentale helse? Hvordan kan vi oppdra barn til å være bevisste om sine rettigheter? Hvordan kan barns rett til lek og fritid beskyttes? Hvordan kan vi sikre at barn ikke utnyttes i arbeidslivet? Hvordan kan vi styrke barns rett til å uttrykke seg fritt? Hvordan kan vi forebygge og bekjempe barneprostitusjon og menneskehandel?

FNs konvensjon om barnets rettigheter, spesielt Artikkel 3, bærer en dyp forpliktelse til å sikre barnets beste i alle beslutninger og handlinger som vedrører dem. Denne artikkelen understreker at barnets velferd og behov må være det sentrale hensynet i alle situasjoner, uavhengig av om handlingene utføres av offentlige eller private instanser, som velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative organer eller lovgivende forsamlinger.

Det er klart fastslått at partene forplikter seg til å gi barn den nødvendige beskyttelse og omsorg for deres trivsel. Samtidig må disse tiltakene balanseres mot barnets rettigheter og de juridiske forpliktelsene til foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for barnet. Det er et krav om at det treffes egnede lovgivningsmessige og administrative tiltak for å oppnå dette formålet.

Videre krever artikkelen at partene sikrer at institusjoner og tjenester som har ansvar for barns omsorg eller beskyttelse, opererer i samsvar med standarder fastsatt av kompetente myndigheter. Disse standardene omfatter viktige aspekter som sikkerhet, helse, tilstrekkelig antall og kvalifikasjoner blant personalet, samt kvalifisert tilsyn.

Artikkel 3 understreker dermed behovet for at samfunnet som helhet og de ulike aktørene innenfor offentlig og privat sektor tar aktivt ansvar for å ivareta barns rettigheter og velferd. Det handler om å skape et miljø hvor barn kan trives og utvikle seg, samtidig som deres sikkerhet og behov for omsorg er forsvarlig ivaretatt. Dette er ikke bare en juridisk forpliktelse, men også et moralsk imperativ som samfunnet må leve opp til for å sikre en rettferdig og inkluderende fremtid for kommende generasjoner.




Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Skal det være “særlige grunner” for å dømme delt fast bosted?

Hva er delt fast bosted? Hvorfor endres barneloven? Hva er barnets beste? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnet? Hvordan bestemmer retten om fast bosted? Hva er foreldreansvar? Hva sier loven om samværsordninger? Hvordan håndteres konfliktnivået mellom foreldre i retten? Hvilke faktorer påvirker avgjørelsen om bostedsløsning? Hvilke endringer skjer i familieloven? Hvordan blir barnets behov vurdert i retten? Hvilken rolle spiller foreldre i barnets liv? Hvordan sikres likestilling mellom foreldre? Hvilken betydning har rettsvesenet i barnefordelingssaker? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnets trivsel? Hva er formålet med barneoppdragelse i juridisk kontekst? Hvordan fungerer familievern i saker om barnelov? Hva er de vanligste spørsmålene om foreldresamarbeid i retten? Hva er juridisk rådgivning i saker om barnefordeling? Hvordan påvirker rettspraksis beslutninger om barnets fremtid? Hvilke rettigheter har barn i juridiske saker? Hvordan påvirker endringer i lovgivning barnefordelingssaker? Hva er de juridiske aspektene ved adopsjon? Hvordan ivaretas barns rettigheter i barnevernssaker? Hvordan påvirker juridiske endringer familiedynamikken? Hva er de vanligste spørsmålene om barnefordeling i rettsvesenet? Hva er de vanligste utfordringene med foreldresamarbeid? Hvilken rolle spiller barnas trivsel i rettslige avgjørelser? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnas oppvekst? Hva er de typiske spørsmålene som stilles i juridiske rådgivningssamtaler? Hvilke faktorer påvirker rettslige avgjørelser om barnas fremtid? Hvordan påvirker juridiske endringer adopsjonsprosessen? Hvordan sikrer rettsvesenet barns rettigheter i barnefordelingssaker? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnas psykiske helse? Hvilke utfordringer møter familievern i saker om barnelov? Hvordan bidrar juridisk rådgivning til å løse foreldrekonflikter? Hvilke rettigheter har barn i saker om foreldreansvar? Hvordan påvirker samarbeidsproblemer mellom foreldre barnas trivsel? Hvilke juridiske aspekter bør tas i betraktning i barnefordelingssaker? Hvordan håndteres konfliktnivået mellom foreldre under rettssaker om barnelov? Hvordan sikres barnas beste i rettslige avgjørelser om bostedsløsninger? Hvilken rolle spiller foreldrene i å sikre barnas trivsel? Hvordan påvirker konfliktnivået mellom foreldre rettslige avgjørelser? Hvordan påvirker juridiske endringer samarbeidet mellom foreldre? Hvordan ivaretas barns rettigheter i barnefordelingssaker? Hvordan påvirker konfliktnivået mellom foreldre barnas utvikling? Hvordan sikres barnas trivsel i rettslige avgjørelser om bostedsløsninger? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnas livskvalitet? Hvilke juridiske aspekter er viktigst i saker om barnelov? Hvordan påvirker endringer i lovgivningen rettssystemet? Hvordan ivaretas barnas interesser i rettslige avgjørelser om foreldreansvar? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnas fremtid? Hvordan sikres barnas beste i rettslige avgjørelser om delt fast bosted?

Barneloven står foran en potensiell endring, en som kan få betydelige konsekvenser for foreldre og deres barn. I NOU 2020:14 har utvalgets flertall, bestående av Ansar, Andersland, Emberland, Lommerud og utvalgsleder Frantzen, foreslått en vesentlig justering i lovens når det gjelder delt fast bosted. I dagens lov kreves det særlige grunner for at retten kan bestemme delt fast bosted når foreldrene ikke er enige. Men flertallet argumenterer for at retten bør ha frihet til å avgjøre dette uten slike strenge krav.

Det primære fokuset bør være på barnets beste. Derfor bør avgjørelsen om fast bosted og eventuell deling av dette bostedet treffes etter en grundig vurdering av barnets behov og situasjon. Det er en økende trend med avtaler om delt fast bosted blant foreldre i Norge, og dette indikerer behovet for en justering i loven.

Undersøkelser om effektene av delt fast bosted og ulike samværsordninger gir ikke klare svar, men antyder at delt fast bosted kan være mer hensiktsmessig i visse tilfeller. For eksempel kan det være mindre egnet for helt små barn eller hvis det medfører lange reiser som hindrer kontakt med venner og nærmiljø.

Selv om høyt konfliktnivå mellom foreldrene kan tale mot delt fast bosted, bør ikke loven diktere hvilken bostedsløsning retten skal velge. Dette og andre relevante faktorer må vurderes individuelt med tanke på barnets beste.

Det er også viktig å merke seg at det ikke er nødvendig å oppstille særlige grunner for å bestemme en omfattende samværsordning, hvor barnet bor like mye hos begge foreldrene. Dette bør retten kunne avgjøre basert på barnets beste og ikke ha ytterligere hindringer.

Flertallet argumenterer videre for at foreslåtte endringer i foreldreansvaret, spesielt når det gjelder beslutninger om flytting innenlands, kan ytterligere underbygge behovet for å fjerne kravet om særlige grunner for delt fast bosted.

Uenighet mellom foreldrene om fast bosted kan ofte komme av hvilken forelder som har rett til å bestemme viktige spørsmål i barnets dagligliv. Men flertallet ser ikke behovet for særlige grunner for delt fast bosted, da barnets beste best ivaretas når slike beslutninger tas uten unødvendige hindringer.

Samlet sett mener flertallet at barnets beste tjenes best når det ikke oppstilles krav om særlige grunner for en bestemt bostedsløsning, som delt fast bosted. Dette sikrer også formålet med å fremme likestilling av foreldre som omsorgspersoner og forsørgere, slik det er understreket i mandatet.

Kilde: nou-2020-14

Forholdet mellom reglene om samvær og vedtak om adressesperre

barneloven, samværsrett, barnets beste, avtalefrihet, barns mening, alder og modenhet, foreldresamarbeid, barnerettigheter, inkludering av barn, rettslige retningslinjer. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer avtalefriheten i barneretten? Hvordan skal foreldrenes avtale om samværsretten ta hensyn til barnets beste? På hvilken måte skal barnets mening inkluderes i avgjørelser om samværsrett? Hvilke retningslinjer fastsetter barneloven § 43 for avtaler om samværsrett? Hvorfor er prinsippet om barnets beste avgjørende i barnerettslige avgjørelser?

I tidligere diskusjoner har vi utforsket de juridiske aspektene rundt vedtak om adressesperre og hva det innebærer for trusselutsatte personer. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på forholdet mellom reglene om samvær og vedtak om adressesperre, og hvordan disse to selvstendige regelsettene interagerer.

Bakgrunn og kontekst:

Som tidligere diskutert, er reglene om samvær og adressesperre to separate rettsområder uten en direkte lovbestemt sammenheng. Barneloven § 43 b fastslår at dersom noen har forbud mot å kontakte eller besøke et barn etter straffeloven § 57 og straffeprosessloven § 222 a, så kan de i utgangspunktet ikke ha samvær med barnet. Imidlertid er det ingen tilsvarende bestemmelse som gjelder for vedtak om adressesperre.

Dette er et bevisst valg fra lovgivers side. En arbeidsgruppe som forberedte endringer i barneloven i 2005, påpekte at trusselbildet i saker med sperret adresse ofte var av en slik karakter at det kunne føre til at domstolene i stor grad nektet samvær. Samtidig understreket de viktigheten av å gjøre en konkret vurdering av hver enkelt sak, basert på barnets beste-prinsippet i barneloven.

Lovgivernes standpunkt:

I proposisjonen sluttet departementet seg til denne tilnærmingen og fremmet ikke noe lovforslag som automatisk nektet samvær ved vedtak om adressesperre. De mente at domstolene, i tråd med barneloven, i mange tilfeller ville ha tilstrekkelig grunnlag for å nekte samvær når trusselutøveren utgjorde en alvorlig trussel mot den andre forelderen.

Departementet pekte på flere grunner til denne tilnærmingen. Blant annet ville det være vanskelig å ivareta beskyttelsen av den trusselutsatte samtidig som trusselutøveren hadde samværsrett. Å opprettholde sperret adresse og samvær ville skape en uholdbar situasjon der barnet kunne røpe sin bosted og andre sensitive opplysninger. Dette ville være en omsorgssvikt overfor barnet fra trusselutøverens side.

Senere utvikling og utfordringer:

I senere endringer i barneloven, spesielt i 2013, ble det arbeidet med å senke terskelen for å nekte samvær. Departementet gjorde det klart at i tilfeller der en forelder hadde sperret adresse og trusselutøveren hadde utsatt bostedsforelder og barnet for trusler, bør samvær normalt ikke fastsettes. Dette skulle skje av hensyn til sikkerheten til den trusselutsatte og barnets beste.

Selv om denne tilnærmingen virket som et steg i riktig retning for å beskytte trusselutsatte personer, har den også skapt noen utfordringer. Det har oppstått spørsmål om hvor langt domstolene skal gå i å legge politiets begrunnelse for sperrevedtaket til grunn. Å gjøre sperrevedtaket til en avgjørende premiss kan begrense den reelle påvirkningsmuligheten for far i samværssaken.

Hvordan manifesterer barns menneskerettigheter seg i barneloven?

barneloven, barns rettigheter, barnekonvensjon, barns deltakelse, beskyttelse mot vold, foreldreansvar, barns beste, juridiske rammer, barns menneskerettigheter, barns stemme, oppdragelse, Grunnloven, fysisk makt, beskyttelse, barnevern, selvbestemmelse, barns velferd, lovgivning, rettslige rammer, rettsaker, barneomsorg, barnas rettigheter, barnsvernloven, rettferdige prosesser, rettssaker, barns interesser, rettssystemet, barns beskyttelse, rettighetene til barn, familierett, barns deltakelse.

Barneloven i Norge er et juridisk rammeverk som tar hensyn til og beskytter barns menneskerettigheter på flere nivåer. Denne artikkelen vil utforske hvordan barns menneskerettigheter materialiserer seg i barneloven, og hvilken betydning dette har for rettigheter og ansvar i forhold til barn.

Det mest fremtredende aspektet av barns menneskerettigheter som reflekteres i barneloven, er barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem. Denne rettigheten er forankret i Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 12. Disse bestemmelsene gir barn muligheten til å uttrykke sine meninger og bli tatt på alvor i avgjørelser som påvirker dem direkte.

I praksis betyr dette at barneloven legger til rette for at barn kan delta i beslutningsprosesser som omhandler foreldreansvar, samvær, og andre viktige aspekter av deres liv. Denne tilnærmingen gir barn en viss grad av selvbestemmelse og gir dem en stemme i saker som berører deres liv.

En annen viktig måte barns menneskerettigheter manifesterer seg i barneloven, er gjennom beskyttelsen mot vold og overgrep. Barnekonvensjonens artikkel 19 fastslår at barn har rett til beskyttelse mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller overgrep. Denne bestemmelsen setter klare begrensninger på foreldres myndighet og deres bruk av fysisk makt i oppdragelsen av barna sine.

Barneloven reflekterer denne rettigheten ved å etablere juridiske rammer som forbyr vold og overgrep mot barn. Dette inkluderer tiltak som beskytter barn mot fysisk mishandling, seksuelt misbruk, og annen form for vold eller neglekt. Det er dermed klart at barns rettigheter har forrang for foreldres rettigheter når det gjelder å beskytte barn mot potensiell skade.

Endelig tjener barns menneskerettigheter som styrende avveiningsnormer for avgjørelser som skal treffes i henhold til barneloven. Barneloven § 48 er et eksempel på en slik bestemmelse, og den gir retningslinjer for avgjørelser som angår barnets beste. Denne bestemmelsen bygger på prinsippet om barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3, samt retten til beskyttelse mot vold og overgrep i henhold til konvensjonens artikkel 19.

I praksis betyr dette at barns menneskerettigheter fungerer som en rettesnor for domstolene og andre beslutningstakere når de må avgjøre hva som er i barnets beste interesse. Dette innebærer å ta hensyn til barnets rettigheter til selvbestemmelse, beskyttelse mot skade, og rettferdige prosesser.

Sammenfattende viser barneloven i Norge tydelig hvordan barns menneskerettigheter er integrert i juridiske rammer. Gjennom retten til å bli hørt, beskyttelsen mot vold og overgrep, og som styrende avveiningsnormer i loven, sikrer barneloven at barnets rettigheter og velferd blir ivaretatt på en balansert måte. Dette understreker betydningen av å respektere og beskytte barns menneskerettigheter i alle juridiske sammenhenger.

Barns rett til medvirkning i barnehagen

Hvordan sikrer man barns medvirkning i barnehagen?, Hva sier norsk lov om barns rett til medvirkning i barnehagen?, Hvorfor er barns medvirkning viktig i barnehagen?, Hvordan kan voksne veilede barn i medvirkningsprosessen?, Hva er de konkrete retningslinjene for å ivareta barns medvirkning i barnehagen? Barns medvirkning, Barnehagens daglige virksomhet, Barnehageloven, Barns rettigheter, FN barnekonvensjon, Aktiv deltakelse, Barns synspunkter, Menneskerettsloven, Kompetente voksne, Rammeplanen, Temahefte, Årsplan, Barns utvikling, Barnehagens rolle, Barnehagebarn, Pedagogisk praksis, Lovgivning, Barns perspektiver, Samspill, Planlegging, Vurdering, Barnehageopplevelse, Barneoppdragelse, Barnehagekvalitet, Oppvekstmiljø.

Barns rettigheter er en hjørnestein i ethvert rettssamfunn. Blant de mest grunnleggende rettighetene finner vi barns rett til medvirkning, som er nedfelt i Lov om barnehager, § 3. Denne loven understreker at barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet. Det er en viktig bestemmelse som bør forstås og håndheves med den største alvorlighet.

Barnehagen er ikke bare et sted hvor barn blir passet mens foreldrene er på arbeid eller andre forpliktelser. Den er en arena for læring, utvikling og samspill. Å sikre barns rett til medvirkning i barnehagen handler om å gi dem en stemme i denne viktige delen av deres liv. Det betyr at barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planleggingen og vurderingen av barnehagens virksomhet.

Det er ikke tilstrekkelig å bare la barna delta i beslutningsprosesser i barnehagen; deres synspunkter skal også tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Dette prinsippet reflekterer anerkjennelsen av at barn har unike perspektiver og behov som må tas på alvor. Det er ikke en “one-size-fits-all” tilnærming, men en tilpasning til den enkelte barns forutsetninger og utvikling.

Barns rett til medvirkning er i samsvar med FNs barnekonvensjon, spesifikt artikkel 12 nr. 1. Dette prinsippet ble inkorporert i menneskerettsloven, og det er en del av den norske lovgivningen som må respekteres og etterleves. Å sikre barns rett til medvirkning er derfor ikke bare en plikt, men en grunnleggende rettighet som barna har.

Selv om barn har rett til medvirkning, må vi ikke glemme at de er avhengige av kompetente voksne som veileder dem gjennom denne prosessen. De voksne har ansvaret for å skape en trygg og støttende miljø der barn kan uttrykke seg fritt. Det krever kunnskap om barns utvikling og respekt for deres perspektiver.

For å oppfylle kravene i loven er det nødvendig med veiledning og konkretisering. Rammeplanen og et eget temahefte gir retningslinjer om hvordan barns rett til å uttrykke seg skal ivaretas. Årsplanen er et viktig verktøy for å konkretisere hvordan barnehagen skal arbeide med å sikre barnas medvirkning.

Hva var bakgrunnen for Stortingets vedtak om den nye barneloven i 1981?

barnelov, barns rettigheter, foreldreansvar, farskap, samværsrett, underholdsplikt, barneombud, norsk lov, 1981, Stortinget, foreldre, likestilling, juridisk, rettssystem, familierett, lovgivning, sivilstatus, barn utenfor ekteskap, barn født i ekteskap, NOU 1977: 35, utvalgsrapport, rettssak, juridisk historie, barnelovutvalget, barnerettigheter, lovforslag, aldersgrense for medvirkning, selvbestemmelse, foreldreansvar sammen, fylkesmannen, juridisk reform

I 1981 vedtok Stortinget en ny felles barnelov som gjaldt alle barn, både barn født i ekteskap og utenfor ekteskap. Denne loven, datert 8. april 1981 og nummerert som nr. 7, avløste tidligere lover fra 1956 som regulerte rettighetene til barn født i og utenfor ekteskapet, samt tre mindre lover. Hovedformålet med den nye barneloven var da å etablere like regler om rettsforholdet mellom barn og foreldre, uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke.

I forkant av vedtaket jobbet et utvalg fra mars 1975 til september 1977 med utredningen som skulle danne grunnlaget for den nye loven. Denne utredningen, kjent som NOU 1977: 35, inneholdt grundige overveielser og konklusjoner som utvalget oppsummerte i fem hovedpunkter:

  1. Like regler for barn født i og utenfor ekteskap: Utvalget la vekt på å skape en lov som skulle gjelde for alle barn, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Målet var å oppnå likhet i rettsforholdet mellom barn og foreldre.
  2. Fastsettelse av farskap: Utvalget foreslo at farskap skulle fastsettes enten ved erkjennelse eller ved dom, uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status. Dette skulle erstatte tidligere praksis der morens ektemann automatisk ble ansett som far.
  3. Rett til å være til stede ved fødselen: Utvalget foreslo en lovfestet rett for faren til å være til stede ved fødselen, med mindre det var medisinske grunner eller motstand fra mor. Dette skulle styrke farens rolle i barnets liv.
  4. Beskyttelse av morens rettigheter: Utvalget ønsket å begrense spørsmål om partenes seksuelle forhold til tidsrommet da graviditeten mest sannsynlig oppsto. De foreslo også muligheten for å avslutte saken uten hovedforhandling når farskapet ikke kunne fastslås.
  5. Foreldreansvar: Utvalget brukte begrepet “foreldreansvar” i stedet for “foreldremakt” eller “foreldremyndighet.” De ønsket å gi barn større selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett over tid. Foreldreansvaret skulle vare til barnet fylte 18 år, og barn skulle få mer innflytelse over personlige beslutninger etter hvert som de ble eldre.

Utvalget foreslo også at foreldre skulle ha felles foreldreansvar når de levde sammen, ikke bare når de var gift. Selv om foreldrene skilte lag, skulle utgangspunktet være felles foreldreansvar, men en av foreldrene kunne søke om å få det alene. Hvis foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, skulle moren normalt ha foreldreansvaret, men andre ordninger kunne avtales eller fastsettes av domstol eller fylkesmann.

Videre foreslo utvalget at samværsrett med den av foreldrene som barnet ikke bodde hos, skulle fastsettes uavhengig av foreldrenes sivilstatus.

Når det kom til underholdsplikt, foreslo utvalget få endringer, men de ønsket at bidrag som hovedregel skulle fastsettes av fylkesmannen.

Til slutt foreslo utvalget opprettelsen av et eget organ, et barneombud, som skulle fremme barns interesser og tilsyn med lovgivning og planlegging som berørte barn. Dette skulle bidra til å sikre gode oppvekstvilkår for barn.

Regjeringen fulgte i stor grad utvalgets forslag i sitt lovforslag, men med noen unntak. Stortinget vedtok til slutt lovforslaget med noen endringer, blant annet når det gjaldt aldersgrensen for barns medvirkning. Dette skulle knyttes til barnets utvikling og modning, med tanke på å gi barn muligheten til å bli hørt fra en tidlig alder.

Dette vedtaket av den nye barneloven i 1981 markerte en viktig milepæl i norsk lovgivning og bidro til å styrke barns rettigheter og likestilling i forhold til foreldrene, uavhengig av ekteskapelig status.

Hva sier loven om barn og foreldre (barnelova) om fødselsmelding?

barnelova, lov om barn og foreldre, farskap, fødselsmelding, anerkjennelse av farskap, barnelovutvalget, foreldre, samlivsstatus, underholdsbidrag, Statistisk Sentralbyrå, fødselsregister, folkeregistrering, jordmor, lege, barnets mor, plikter, endringer, regler, lovgivning, bestemmelser, juridisk, myndigheter, barn, fødsel, koordinering, koordinert arbeid, dobbeltarbeid, uttalelse, departementet, advokatforening, forslag, formulering, vilkår, motivene, kommentarer.

I dag skal vi se nærmere på den loven om barn og foreldre, bedre kjent som barnelova/barneloven §1. Bestemmelsen ligner i stor grad på den tidligere utkastet, altså utkast § 1. Likevel har den blitt omformulert på noen punkter. Dette skyldes hovedsakelig at farskap, ifølge forslaget, kan etableres direkte gjennom ekteskap, i motsetning til tidligere hvor det krevde anerkjennelse eller dom, som foreslått av Barnelovutvalget.

Videre har departementet fjernet et punktum som de anså som overflødig i utvalgets forslag, nemlig punktumet som omhandlet farens mulighet til å anerkjenne farskapet i fødselsmeldingen. Dette er allerede regulert i § 4, hvor spørsmål knyttet til anerkjennelse er mer utførlig behandlet. Departementet viser til en uttalelse fra Den Norske Advokatforening, som uttrykker følgende:

“Innledningsvis bemerkes at det synes unødvendig å ta med bestemmelsen om farens adgang til anerkjennelse i fødselsmeldingen i § 1; dette gjentas jo i § 4 a. § 1, 1. ledd, siste punktum har også en uheldig formulering, som ikke samsvarer med motivene. Ordet «dersom» indikerer at det er et vilkår for slik anerkjennelse at faren er til stede ved selve fødselen, og det er tydeligvis ikke meningen. Det skal kunne skje ved besøk på klinikken mens moren fremdeles ligger der. I alle fall må siste del av setningen, fra «dersom», utgå.”

Departementet påpeker også at bestemmelsen som krever opplysninger om foreldrenes samlivsstatus i fødselsmeldingen, og at fødselsmeldingen skal sendes til bidragsfogden når foreldrene ikke lever sammen, er relatert til reglene om fastsetting av underholdsbidrag (se § 10 annet ledd og § 53 nest siste ledd).

Statistisk Sentralbyrå har blitt konsultert angående departementets forslag til § 1 og har kommet med noen kommentarer angående fremtidig utforming av skjemaer:

“Når det gjelder siste ledd, forutsetter vi at meldingen til bidragsfogden vil komme til å foregå på samme måte som i dag. Forøvrig har vi notert oss at første ledd forutsetter en endring av det nåværende fødselsmeldingsskjemaet. Siden Stortinget har vedtatt at ansvaret for fødselsregisteret vil bli overført til folkeregisteret (Innst. O. nr. 89 – 1978-79 s. 2), vil dette også føre til at det må foretas endringer i fødselsmeldingen. Utspillet i den saken har Justisdepartementet, 3. sivilkontor. For å hindre unødig dobbeltarbeid, vil vi se det som en fordel at arbeidet med de to skjemarevideringene blir koordinert.”

Vær oppmerksom på at ny barneloven er under arbeid.

Lege/jordmor (eventuelt barnets mor)

Legens eller jordmorens plikter i forbindelse med fødselen følger av barnelovens § 1 og § 4 samt “forskrift om melding av fødsler, anerkjennelse av farskap og melding om valg av navn” fastsatt av Statistisk Sentralbyrå 25. oktober 1982 i medhold av lov om folkeregistrering.

Barnets mor har i henhold til barnelovens § 1 den samme plikten til å gi melding om fødsel dersom hun føder uten at lege/jordmor er til stede.

Lege/jordmor skal sende fødselsmelding til folkeregistermyndigheten ved alle fødsler.

Dette er noen av de sentrale endringene og pliktene som den nye loven om barn og foreldre (barnelova) medfører. Det er viktig å være oppmerksom på disse bestemmelsene, spesielt for leger, jordmødre og foreldre som er berørt av loven. Endringene har som mål å sikre en bedre regulering av farskap og en mer effektiv behandling av fødselsmeldinger.

Hvordan påvirker Barneloven § 61a barneverntjenestens taushetsplikt?

Barneloven, taushetsplikt, barneverntjenesten, foreldreansvar, barnets bosted, samvær, juridiske saker, rettssystemet, vitnesbyrd, informasjonsbeskyttelse, barnevernsloven, fylkesmannen, dispensasjon, barnets interesse, personvern, rettssikkerhet, lovgivning, familierett, barns rettigheter, juridisk diskusjon, Norge, rettsavgjørelser, juridisk prosedyre, barns velferd, juridisk innsikt, forvaltningspraksis, barnelovens bestemmelser, barnevernets rolle, saksbehandling, juridisk regulering. Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, advokat, advokathjelp, advokatbistand, advokater, advokatene, Mosjøen, vefsn, Nordland, Helgeland, juridisk rådgivning, lovlig hjelp, rettslig veiledning, juridisk ekspertise, rettshjelp, advokattjenester, rettssak, juridisk representasjon, juridiske spørsmål, juridisk assistanse, advokatkontor, juridisk konsultasjon, rettssaksgjennomgang, rettssaker, lovprosedyre, lovrepresentasjon, juridisk saksgang, lovlig rådgiver, rettssakskostnader, advokattjenester i Mosjøen, vefsn rettshjelp, Helgeland advokater, Nordland juridisk hjelp, advokatbistand for bedrifter, rettstvister, rettssystemet, juridisk støtte, rettssakshjelp, rettslig rådgiver Mosjøen, vefsn advokatkontor, rettslige tjenester, rettslig representasjon, advokattjenester Helgeland, Nordland advokatbistand, juridisk rådgiver Vefsn, rettshjelp Mosjøen, advokat Mosjøen Helgeland, vefsn advokatbistand, Nordland advokatkontor, Helgeland juridiske tjenester, juridisk hjelp Mosjøen, advokatbistand Helgeland, vefsn juridisk representasjon, Nordland rettshjelp, advokatbistand Nordland Helgeland, juridisk ekspert Mosjøen, vefsn juridisk bistand

I mange saker som påvirker familiers liv, besitter barneverntjenesten informasjon som kan være kritisk for å fatte korrekte avgjørelser. Denne informasjonen har vært beskyttet av en streng taushetsplikt, slik det er fastsatt i barnevernsloven. Men hva skjer når denne informasjonen er sentral for rettssystemet i saker relatert til foreldreansvar, barnets faste bosted eller samvær?

Barneloven § 61a gir et klart svar på dette. Bestemmelsen gir barneverntjenesten muligheten til å bryte sin taushetsplikt i spesifikke juridiske saker. Dette betyr at barnevernet kan fremlegge vitnesbyrd i retten basert på den informasjonen de sitter på, selv om det tidligere ville blitt ansett som et brudd på taushetsplikten.

Det er ikke bare det faktum at barneverntjenesten kan vitne som er avgjørende, men at de kan bringe frem innsikt fra sin unike posisjon. Deres kunnskap om forholdene til barnet og familien kan kaste lys over deler av saken som ellers kunne vært oversett.

Videre fjerner § 61a behovet for barneverntjenesten å søke fylkesmannen om dispensasjon fra taushetsplikten i slike saker. Dette harmonerer med tidligere praksis før 2013. Det innebærer en effektivisering av prosedyren, slik at relevant informasjon kan presenteres for retten uten unødig forsinkelse.

Det er også viktig å påpeke at domstolen fortsatt har mulighet til å “innhente uttalelser” fra barneverntjenesten i henhold til barneloven § 61, første ledd nr. 6. Dette sikrer at rettssystemet har tilgang til nødvendig informasjon for å fatte avgjørelser i barnets interesse.


§ 61 a.Fritak for teieplikt for barnevernstenesta

Barnevernstenesta kan uhindra av teieplikta etter barnevernsloven § 13-1 gi opplysningar til domstolen i sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast og samvær

I Norge er vergemål for mindreårige regulert av to lover, barneloven og vergemålsloven.

vergemål, mindreårige, foreldreansvar, Norge, vergemålsloven, barn, økonomi, fylkesmannen, juridisk, rettigheter, beskyttelse, juridisk representasjon, foreldre, vergens plikter, barneloven, aldersgrense, avgjørelser, mindreåriges rettigheter, rettslige handlinger, rettslig evne, omsorg, barnevern, fratakelse av vergemål, mindreåriges økonomi, samtykke, lovgivning, norsk rett, vergens oppgaver, fylkesmannens rolle, foreldreansvarsloven

Vergemål innebærer å håndtere personlige og økonomiske forhold for en mindreårig. Ifølge vergemålsloven er en person som ikke har fylt 18 år, ansett som mindreårig. Mindreårige har ikke lov til å utføre rettslige handlinger eller forvalte sine eiendeler, bortsett fra i visse tilfeller som er definert ved lov. For eksempel kan de ikke utføre handlinger som å kjøpe, selge, inngå avtaler om gaver, pante, bytte, låne ut eller leie ut. De har heller ikke kompetanse til å samtykke til behandling av personopplysninger. Loven gir spesifikke regler for at vergen representerer den mindreårige i forskjellige rettslige prosesser.

Hovedregelen er at en verge for en mindreårig er den personen som har foreldreansvar i henhold til barneloven og som er myndig (over 18 år). Dette innebærer at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten en fungerende verge, vil Fylkesmannen oppnevne en ny eller midlertidig verge. Dette kan for eksempel skje hvis begge foreldrene er avdøde, savnet, eller selv mindreårige.

Vergens oppgaver er regulert i vergemålsloven § 17. Hovedsakelig handler vergen på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og i saker som er fastsatt av annen lovgivning. Hvis ingen har foreldreansvar for den mindreårige, treffer vergen de avgjørelsene som normalt ville blitt tatt av den personen med foreldreansvar.

Det er også et krav at vergen skal rådføre seg med den mindreårige før det treffes avgjørelser hvis den mindreårige er over 12 år. Imidlertid er denne aldersgrensen ikke supplert med en skjønnsmessig regel for også å rådføre seg med yngre barn basert på deres modenhet, i motsetning til i barneloven.

Hvis en mindreårig er uenig i en verges avgjørelse, kan saken bringes inn for Fylkesmannen.

Vergemålsloven inneholder også regler om opphør av vergemålsoppgaver. På forespørsel fra Fylkesmannen eller den andre vergen, kan en domstol frata en person vergemålet. Den mindreårige skal bli hørt i saker som gjelder fjerning av vergemålet. Under spesielle omstendigheter kan Fylkesmannen frita en verge fra vergemålsoppgaver, delvis eller helt, basert på vergens forespørsel. Et eksempel som er gitt er hvis vergen lider av spilleavhengighet, noe som gjør dem uegnet til å forvalte den mindreårigI Norge er det to hovedlover som regulerer foreldreansvar og vergemål for mindreårige, nemlig barneloven og vergemålsloven.

Foreldreansvar er de rettighetene og pliktene foreldre har overfor barna sine. Dette inkluderer blant annet å sørge for barnets omsorg, sikkerhet, helse og utdanning. Foreldre har også rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet i forhold som er en del av dagliglivet.

Vergemål for mindreårige er derimot mer fokusert på juridiske og økonomiske forhold. Vergemålsloven har regler om vergemål for mindreårige, og det er definert at personer under 18 år er mindreårige. Vergemålsloven fastslår at mindreårige generelt ikke har rettslig handleevne, det vil si at de ikke kan inngå juridiske avtaler eller forpliktelser på egenhånd. Det finnes imidlertid noen unntak, som at mindreårige har rett til å inngå arbeidsavtaler og drive næringsvirksomhet under visse forutsetninger.

Når det gjelder vergemål, er den som har foreldreansvaret for den mindreårige og som er myndig, normalt også verge. Dette betyr at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten fungerende verge, for eksempel hvis begge foreldrene er døde eller forsvunnet, kan en fylkesmann oppnevne en ny eller midlertidig verge.

Vergens oppgaver er å handle på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og der det følger av annen lovgivning. Dette kan for eksempel være å representere den mindreårige i juridiske prosesser. Vergen har også plikt til å rådføre seg med den eller de som har foreldreansvaret, før det treffes avgjørelser av betydning.

Vergen har også plikt til å høre den mindreårige før det treffes avgjørelser, hvis den mindreårige er over tolv år. Hvis en mindreårig er uenig i vergens avgjørelse, kan saken bringes inn for fylkesmannen.

Hvis det er mer enn én verge, skal de handle i fellesskap med mindre noe annet er bestemt. Hvis vergene ikke blir enige i et spørsmål av betydning for den mindreårige, kan fylkesmannen treffe avgjørelsen.

Det er også regler for når vergemålet opphører. For eksempel kan retten frata en person som har foreldreansvar vergemålet. Dette kan skje etter begjæring fra fylkesmannen eller den andre vergen. Den mindreårige skal høres i spørsmålet om fratakelse av vergemålet.

Hva er foreldreråd og samarbeidsutvalg i Barnehageloven

foreldreråd, samarbeidsutvalg, barnehageloven, foreldresamarbeid, barnehageforeldre, lovgivning, foreldreengasjement, foreldremedvirkning, barnehagemiljø, barns rettigheter, foreldrestemmer, barnehageeier, pedagogisk samarbeid, maksimalgrense for foreldrebetaling, foreldreansvar, foreldreinvolvering, barnehagepolitikk, barnehageorganer, foreldremedbestemmelse, samarbeidsplikt, loven om barnehager, barnehagepraksis, barnehageutvikling, foreldreinformasjon, foreldreengasjement, barneperspektiv, barnehagekvalitet, foreldreskapsrollen, foreldrebeslutninger, barnets beste, barnehagelov og advokat. Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen

Hvordan sikrer barnehager samarbeidet med foreldregruppen for å skape et trivelig barnehagemiljø? Lov om barnehager (barnehageloven) har en kritisk bestemmelse som kaster lys over denne problemstillingen. I denne artikkelen utforsker vi § 4 i Barnehageloven som omhandler foreldreråd og samarbeidsutvalg – to avgjørende organer som knytter barnehagen og foreldrene tettere sammen.

Foreldrerådet, sammensatt av barnas foreldre, spiller en betydningsfull rolle. Dets mandat er å fremme fellesinteresser blant foreldrene og bidra til et harmonisk samarbeid mellom barnehagen og foreldregruppen. Men hva med økonomiske aspekter? § 4 avslører at når det er fastsatt en maksimalgrense for foreldrebetaling gjennom forskrift etter § 20, er det kun foreldrerådet som kan gi samtykke til betaling utover denne grensen. Dette viser foreldrerådets viktige rolle ikke bare i det pedagogiske, men også i det økonomiske landskapet.

Samarbeidsutvalget, et sammensmelting av foreldre og ansatte, danner en bro mellom barnehagens indre liv og foreldregruppen. Hver gruppe er representert likt, men barnehagens eier kan også delta – dog uten flere representanter enn de andre gruppene. Dette organet fungerer som en rådgiver, kontaktformidler og koordinator. Det er viktig å merke seg at saker av betydning skal forelegges foreldrerådet og samarbeidsutvalget, en forpliktelse som er pålagt barnehageeieren.

Betydningen av foreldreråd og samarbeidsutvalg understrekes også i den nylige revisjonen av barnehageloven. Oppgavene til disse organene har blitt overført fra tidligere forskrifter til loven selv for en mer oversiktlig regulering. Det er likevel viktig å påpeke at dette ikke innebærer substansielle endringer – hensikten er å tydeliggjøre deres roller.

Foreldrebetaling har også fått ekstra fokus. En forskrift fastsatt i 2004 krever samtykke fra foreldrerådet for å overskride den fastsatte maksimalgrensen for betaling. Denne bestemmelsen er nå også innarbeidet i § 4. Foreldrerådet har også rett til nødvendig dokumentinnsyn i saker om betaling, ifølge foreldrebetalingsforskriften.

For å sikre at foreldrerådet og samarbeidsutvalget kan oppfylle sine oppgaver, er barnehageeieren pålagt å presentere saker av betydning for disse organene. Foreldrerådet skal involveres i saker som angår foreldrenes forhold til barnehagen, spesielt foreldrebetaling. Samarbeidsutvalget skal vurdere saker som påvirker barnehagens innhold og virksomhet, samt forholdet til foreldrene. Dette organet har også en viktig rolle i å påpeke eventuelle avvik i barnehagens drift og melde fra til tilsynsmyndighetene.

Barneombudenes fem trinn for å ivareta barns rettigheter

Barneombudenes fem trinn for å ivareta barns rettigheter

Å ivareta barns rettigheter er en av de viktigste oppgavene for alle samfunn. De europeiske barneombudene har utviklet en modell for å vurdere hvordan nye lover og politikk vil påvirke barns rettigheter. Modellen består av fem trinn som kan hjelpe beslutningstakere med å identifisere og håndtere mulige negative konsekvenser for barn.

Hoveddeler:

  1. Fase 1: «Screening»: finne ut om forslaget påvirker barns rettigheter
  2. Fase 2: «Analyse»: utfyllende analyse av forslaget.
  3. Fase 3: «Kunnskapsinnhenting», inkludert hva barn og unge mener.
  4. Fase 4: «Konsekvensvurdering»: vurdere konsekvensene av forslaget for barn og unge.
  5. Fase 5: Konklusjoner og anbefalinger.

Hvordan kan politikere og beslutningstakere bruke disse trinnene for å ivareta barns rettigheter? I første trinn bør man raskt finne ut om forslaget vil påvirke barns rettigheter. Hvis svaret er ja, går man videre til neste trinn hvor man utfører en grundig analyse av forslaget. Her vurderer man hvilke av barns rettigheter som sannsynligvis vil bli påvirket, hva som er målet med forslaget og hvilke barn og unge som blir berørt av forslaget.

Det tredje trinnet handler om å samle inn kunnskap og informasjon som kan hjelpe beslutningstakerne å forstå hvordan barns rettigheter kan bli påvirket. Her kan man samle inn synspunkter fra ulike grupper av barn og unge som kan bli berørt av den nye loven eller politikken.

Det fjerde trinnet er konsekvensvurderingen, hvor man undersøker og avgjør hva man tror konsekvensene vil være for barns og unges rettigheter. Her må man gjøre en vurdering av om det vil være ulike konsekvenser for ulike grupper av barn og unge. Hvis man tror at konsekvensene vil være negative, kan man foreslå forskjellige måter å forhindre dette på.

I det femte trinnet oppsummerer man sine konklusjoner og hva man tror de endelige konsekvensene vil være for barns og unges rettigheter. Hvis man tror at forslaget vil ha negative konsekvenser, bør man gi forslag til de viktigste tingene som må endres og hvordan.

Barneombudet – Hva de gjør og hvorfor det er viktig for barns rettigheter

Barneombudet - Hva de gjør og hvorfor det er viktig for barns rettigheter

Innledning: Barneombudet er en uavhengig organisasjon som jobber for å ivareta barns interesser og rettigheter i samfunnet. I dette innlegget skal vi se nærmere på hva Barneombudet gjør, hvorfor deres arbeid er viktig, og hva du som forelder eller samfunnsborger kan gjøre for å støtte deres arbeid.

Hva gjør Barneombudet? Barneombudet har som hovedoppgave å fremme barns interesser i samfunnet og å følge med på utviklingen av barns oppvekstkår. De skal spesielt følge med på at barns interesser blir ivaretatt i lovgivningen og at Norge overholder FNs barnekonvensjon. Barneombudet gir også råd og veiledning til barn, foreldre, og andre som jobber med barn.

Hvorfor er Barneombudets arbeid viktig? Barn er en sårbar gruppe som trenger beskyttelse og støtte for å kunne utvikle seg til selvstendige og ansvarlige voksne. Barneombudet spiller en viktig rolle i å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt og at deres stemme blir hørt i samfunnet. Barneombudet jobber også med å øke kunnskapen om barns rettigheter og behov, og bidrar dermed til å skape et samfunn som er mer inkluderende og tilgjengelig for barn og unge.

Hvordan kan du støtte Barneombudets arbeid? Som forelder eller samfunnsborger kan du støtte Barneombudets arbeid ved å være oppmerksom på barns rettigheter og behov, og ved å ta tak i saker der barn blir utsatt for urettferdighet eller diskriminering. Du kan også støtte Barneombudet økonomisk eller ved å spre kunnskap om deres arbeid til andre.

Avslutning: Barneombudet spiller en viktig rolle i å ivareta barns interesser og rettigheter i samfunnet. Deres arbeid er avgjørende for å sikre at barn får den beskyttelsen og støtten de trenger for å kunne utvikle seg til selvstendige og ansvarlige voksne. Vi oppfordrer alle til å støtte Barneombudets arbeid og til å ta ansvar for å ivareta barns rettigheter og behov i samfunnet.

NOU 2008: 9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

barnelovenNOU 2008: 9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

Barnerett er et rettsområde som er under stadig utvikling. Vi vet stadig mer om hva som er best for barn og hva som da er utviklingsstøttende eller som bidrar til en skjev utvikling. Fra en tidlig morspresumpsjon hvor tanken var at mor som utgangspunkt var det beste omsorgsalternativet, til dagens lovgivning hvor barnets beste skal vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og hvor far ofte regnes som det beste alternativet.

Sist barneloven gikk igjennom en større oppgradering var i 2004. Foruteneom NOU 2009:5 – Farskap og annen morskap som er det mest aktuelle lovendringsforslaget i barneloven, så er den mer omtalte og etterlengtede endingsforslaget NOU 2008: 9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær.

NOU 2009: 5 – Farskap og annen morskap

NOU 2008: 9 – Med barnet i fokus
En god og grundig gjennomgang av dagens barnelovgivning og de utfordringer som foreligger. Forslaget inneholder endringsforslag knyttet til delt bosted (idømming av 50/50), varsling ved flytting, saksomkostninger.

NOU 1998: 17 – Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet ved kgl res 3 oktober 1997
Avgitt til Barne- og familiedepartementet november 1998.

NOU 1996: 13 – Offentlige overføringer til barnefamilier
Utredning fra et utvalg oppevnt ved kongelig resolusjon den 23. juni 1995.
Avgitt til Barne- og familiedepartementet 17. juni 1996.

NOU 1995: 27 – Pappa kom hjem
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 16. november 1994.
Avgitt 27. november 1995.

NOU 1995:26 – Barneombud og barndom i Norge, Evaluering av barneombudsordningen og utredning om organiseringsformer for barn og ungdom.
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 27. september 1994.

NOU 1995:23 – Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, Rolleutforming og kvalitetssikring.
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 30. november 1994.

NOU 1975:35 (Ligger til grunn for hovedstrukturen og store deler av det nåværende innholdet i barneloven av 1981) – Regjeringens digitalisering av NOUer går bare tilbake til 1995 på nåværende tidspunkt. For en oversikt over NOUer etterhvert som de legges ut kan du følge med her…

NOU – Norges Offentlige Utredninger – er et skritt i retning av at en lov blir til. Du kan lese mer om hva en NOU er her…
Ikke alle NOUer blir til lov da forslagene skal behandles av stortinget. Hvor regjeringen har flertall i stortinget vil ofte de vesentlige punktene i NOUene bli til lov dersom de behandles under flertallsregimet.