Lovpålagt forliksvilje

mockups (816)Både dommere og advokater som har saker etter barneloven er pålagt å ha forliksvilje og informere partene / klientene om forliksmuligheter. Det følger av barneloven § 59, 2. ledd at dommeren på et hvert trinn av saken skal vurdere muligheten for at partene kan bli enige og i tillegg legge til rette for det. Slik jeg oppfatter tilretteleggingsbestemmelsen så er dette valg av fremgangsmåte og sted for saken. I mange saker som kunne vært forlikt opplever jeg at både unge uerfarne dommere, men også svært erfarne dommere synder mot dette lovpålegget. Til eksempel mener jeg at man bør unngå innledningsforedrag i saksforberedende møter for ikke å polarisere saken. Man bør videre søke å benytte møterom i stedet for rettssal. Det bør også utvises forsiktighet med å tillatte utspørring av den andre parten. Videre er min erfaring at separate meklinger oftest fører frem til enighet.

 

§ 59.Sakshandsaminga

Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.

Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.

Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.

§ 49.Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.