Anke over midlertidig avgjørelse

midlertidigavgjorelse

Midlertidige avgjørelser etter barneloven § 60 er tvangskraftig før de er rettskraftig. De midlertidige avgjørelsene etter barneloven er tvangskraftig fra de er avsagt. I praksis betyr dette at de skal følges så snart tingrettens kjennelse (det er ikke en beslutning eller dom) er avsagt.

Kjennelsen kan ankes til lagmannsretten og lagmannsretten vil vanligvis behandle anken relativt raskt. Behandlingen til lagmannsretten er nesten alltid skriftlig. Ettersom Kjennelsen til tingretten er rettskraftig før den er tvangskraftig skal den følges frem til lagmannsretten har behandlet saken. I noen tilfeller kan det for eksempel bety at noen som ønsker å flytte får flyttet i ankeperioden.

Inngå forlik eller ta sjansen på en midlertidig avgjørelse

midlertidigavgjørelse

I mange saksforberedende møter har man en klar følelse av hva som kommer til å bli resultatet dersom man ber dommeren ta en midlertidig avgjørelse. Skal man da inngå forlik likelydende med antakelsen eller ta sjansen og la retten ta en avgjørelse?

Det kan virke som en god idè å overlate avgjørelsen til retten når man likevel tror det blir samme resultat. Da har man i det minste en teoretisk sjanse for å vinne frem. Likevel er det slik at midlertidige avgjørelser alltid skal ha sin egen saksomkostningsavgjørelse. ikke alle advokater er flinke til å fortelle sin klient om saksomkostningsrisikoen (spesielt om klienten har fri sakførsel), men dette kan være av stor betydning. Fri rettshjelp (fri sakførsel) dekker ikke idømte saksomkostninger. Kanskje spesielt for de som kvalifiserer for fri sakførsel vil det da være viktig å forsøke et forlik i stedet. Det kan være snakk om 15-30.000 (varierer en del etter sakens kompleksitet og konfliktnivå) og de som har svak økonomi og da fri sakførsel er ofte de som tåler en slik saksomkostningsavgjørelse dårligst.

En annen grunn til å inngå forliket er kontroll over samværet (hvis det handler om bosted) og kontroll over punkter som dommeren ofte ikke tar med i en avgjørelse. Slik som telefonkontakt ol.

Videre viser evnen til å svelge en kamel og inngå forlik en evne til å samarbeidet på et plan.

Et forlik er også rettskraftig med en gang. Det vil si at det nesten ikke er ankemuligheter. Man stopper da prosessen og risikerer (nesten) ikke lagmannsrettsprosess.

 

Når barneloven § 64 og § 65 kolliderer

Barneloven § 64 lyder:

§ 64.Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Barneloven § 65 lyder:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.


Logo med mer hvitTenk deg en situasjon hvor samværet har stoppet opp på tross av at man har en dom i bunnen som sier noe om hvordan et samvær skal være. Spørsmålet blir ofte da hva som er den beste måten å løse denne floken på. Barneloven har i hovedsak to verktøy:

  1. Man kan be retten om å ta en ny avgjørelse ved stevning, evt. i kombinasjon med en begjæring om midlertidig avgjørelse. Man må da ha særlige grunner etter § 64. Kanskje krever man at bosted endres til den som ikke har fått samvær.
  2. Man kan etter § 65 begjære tvangsbot. Man ber da retten komme til at hver gang bostedsforelderen ikke sender til samvær som i dommen så skal bostedsforelder betale en sum til staten. Ettersom det ikke er noen tvangsavhenting i slike situasjoner så garanterer ikke en slik begjæring at samværet blir gjennomført.

Det er ikke vanlig å begjære begge delene samtidig ettersom man har brakt på banen at det er gode grunner til å endre på nåværende situasjon så blir det kunstig å samtidig si at man tvangsbot skal ilegges. Det kan tenkes at at det lar seg kombinere dersom de særlige grunnene utelukkende skyldes forhold hos den ene parten, men dersom forholdene har endret seg på begge sider av bordet vil det bli vanskelig å ta stilling til en begjæring etter § 65 når man har gått ut og sagt først at har er det god grunn til å endre den avgjørelsen man ønsker tvangsbot i forhold til.

Jeg bruker ikke begjæring om tvangsbot dersom jeg samtidig går til sak for at jeg mener situasjonen krever en endring. Det fremstår for meg som en mye ryddigere og mer effektiv prosess da og kreve en midlertidig avgjørelse som blir tvangskraftig så snart den er avgjort. Evt. kan man i en begjæring om midlertidig avgjørelse (etter § 60) også ta med begjæring om tvangsbot, men da må man etter min mening ha særlig godt belegg for å kunne legge til grunn at også et nytt regime ikke vil bli fulgt.

 

Barneloven § 60 er endret (2014)

1. januar 2014 fikk vi en ny ordlyd i barneloven § 60 om midlertidige avgjørelser. Lovteksten lyder nå slik:

hopewulff§ 60.Førebels avgjerd

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det. Etter krav frå ein part skal retten i alle høve ta førebels avgjerd dersom det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.

Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.

 

Det nye er at retten skal ta en midlertidig avgjørelse dersom det er risiko for at barnet utsettes for vold eller annen skadefare. Tidligere så har det vært opp til rettens skjønn slik formulert i første setning og man har opplevd at på bakgrunn av at en midlertidig avgjørelse prøves med mye mer begrenset bevisførsel enn i hovedforhandling så har domstolen valgt ikke å ta en avgjørelse selv om slik risiko er påstått å foreligge fra den ene part. Bestemmelsen gjør det nå tryggere for barn i vanskelige situasjoner siden retten også har et ansvar om forsvarlig opplyst sak før avgjørelse fattes. Samtidig er det grunn til å tro at vi kan oppleve en økning i påstander om vold og annen risio med noe dårlig bevismessig dekning, men likevel da tvinger retten til å belyse saken og ta en avgjørelse som kanskje til slutt bygger på andre momenter men gir det ønskede resultat.

 

Tvangsfullbyrdelse når man ikke har en dom fra retten

Barneloven har en egen bestemmelse om tvang, barneloven § 65. Etter § 65 kan man be retten om en kjennelse på at man skal kunne idømme tvangsbøter for en bostedsforelder som ikke følger en samværsavtale og man skal kunne få bistand av politiet for en bostedsforelder hvor samværsforelderen ikke kommer tilbake med barnet etter avtale (noen rimelighetsgrenser må påregnes.) Men hva med når partene har en muntlig eller skriftlig avtale de har etterlevd i kort eller lang tid?

Dersom partene ikke har en dom kan en ikke anvende § 65 som tvangsbestemmelse. Da er det mest naturlig at en i «nødsituasjon» krever en midlertidig avgjørelse etter bl. § 60. Midlertidige avgjørelser er tvangskraftige før de er rettskraftige og disse vil da kunne være effektive hvis målet er raskt å etablere en situasjon hvor tvangskraft er nødvendig.

Sånn gjør vi det ikke i denne tingretten

Som advokat i barnesaker har jeg hatt barnefordelingssaker fra Kristiansand tingrett i sør, til Østfinnmark tingrett i Nord. Det som er slående er hvor mange erfarne dommere som rett og slett ikke kan eller vil følge de særlige prosessreglene som er i barneloven. I noen tilfeller er det også et stort fravik på de prosessreglene som utfyller barnelovens særbestemmelser (tvisteloven.)

En ting mange tingretter nå har blitt strenge på er at salæroppgave leveres ved rettsmøtets slutt når det har blitt gjennomført hovedforhandling. Før var tingrettene mer løssluppne og tillot at man sendte det på fax fra kontoret dagen etter eller etter helgen om det var mer passende. I en relativt ny dom fra lagmannsretten ble det påpekt at man kunne risikere å miste muligheten for at den tapende part vil måtte dekke omkostningene dersom slik oppgave ikke ble innlevert ved dagens slutt. Likevel opplever en fortsatt tingretter som rett og slett sier at sånn gjør vi det ikke i denne tingretten.

Mer spesifikk i forhold til barneretten er kravet om midlertidig avgjørelse. Jeg har opplevd at en tingrett valgte å svare i brevform at de ikke ville fatte en avgjørelse før det saksforberedende møtet. Det var ikke dette som var temaet i begjæringen heller. Når det saksforberedende møtet kom var barnet som var i en slik alder at han/hun skulle høres, ikke planlagt hørt. Ikke samme dag, ikke i dagene før. Tingretten la opp til at det ikke ville bli noen avgjørelse uansett ettersom det er en klar saksbehandlingsfeil dersom man avsier en midlertidig avgjørelse uten å ha hørt et barn etter § 31 først. Her var beskjeden at sånn gjør ikke vi det, vi velger å ikke avsi slike kjennelser dersom vi ikke ønsker det. Dette er cowboyjuss som ikke bare er en fare for rettssikkerheten, men setter advokatene i en pinlig situasjon når de skal forklare klientene hvorfor retten velger en form for sivil ulydighet som er fullstendig uberegnelig. Nei, i denne tingretten har de sitt eget system, de vet ikke eller vil ikke innse, at å behandle begjæringen ikke er frivillig.

Andre variasjoner er f.eks. betalingen til den sakkyyndige. Dette har jeg vært inne på før, så jeg skal ikke skrive så mye om det, men det er et stort savn at tingrettene ikke kan ha samme praksis mht om det skal kreves forskudd, hvem av partene som skal betale, hvordan det arter seg når den ene har fri sakførsel osv. Her er det anarki og kjøreregler mangler.

Til retten med barnefordelingssak uten meklingsattest

At partene har en gyldig meklingsattest er en prosessforutsetning for at tingretten skal behandle saken. Dersom det sendes inn en stevning uten at en kan vise til gyldig meklingsattest, skal saken avvises.

Det er derimot et unntak eller et smutthull i lovgivningen som muliggjør prøving av saken uten meklingsattest. Etter bl. § 60 kan man for retten kreve en midlertidig avgjørelse. Dette er for de fleste kjent og fremgår klart av lovteksten:

§ 60. Førebels avgjerd

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det.

Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.

Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.

Ved nærmere ettergang av lovteksten vil du se at retten kan ta foreløpige avgjørelser «før sak er reist.» Altså før det er sendt inn stevning. Kravet til meklingsattest er knyttet til å «reise sak» og faller derfor utenfor denne bestemmelsen. Sagt på en annen måte vil en kunne kreve en foreløpig avgjørelse uten meklingsattest dersom særlige grunner er tilstede. Særlige grunner kan være flere ting, men spesielt hvor det foreligger et hastverk på grunn av flytting, vold eller andre slike momenter. Etter min mening må også bestemmelsen kunne brukes dersom det tar lang tid å få en meklingsattest og samvær f.eks. er helt stoppet. Jeg vil anta at dersom det er et samvær eller en kontakt mellom barn og forelder så vil bestemmelsen vanskelig kunne benyttes. Den er en særbestemmelse som tar sikte på de mer akutte situasjonene.

Det som i praksis vil skje er at man får en frist til å ta ut stevning etter en slik begjæring har kommet inn. I dette ligger da også et pålegg om å få meklingsattest på plass ganske raskt.