midlertidig avgjørelse

Håndtering av hastesaker og midlertidige avgjørelser i foreldretvister

av
hastesaker foreldretvist, midlertidig avgjørelse, barnevernsloven akuttiltak, barneloven § 60 kjennelse, rettsmøter foreldretvist, barns medvirkning rettsprosess, dommers habilitet foreldretvister, samværsnekt løsninger, utreiseforbud foreldretvist, tvangsmulkt foreldretvister

Foreldretvister kan innebære akutte og alvorlige situasjoner hvor barnets sikkerhet og velvære står på spill. Når en sak anføres som hastesak, eksempelvis i tilfeller av vold, overgrep, samværsnekt, utreiseforbud, eller forespørsel om besøks- eller kontaktforbud, kreves det ofte rask handling fra domstolenes side.

I slike hastesituasjoner er det viktig at dommeren tar umiddelbar kontakt med partene eller deres prosessfullmektige. Dette gjør det mulig å vurdere om situasjonen kan håndteres gjennom et raskt planlagt møte, eller om saken bør overføres til andre instanser, som barneverntjenesten ved akuttiltak etter barnevernsloven kapittel 4.

Domstolen må også overveie behovet for sakkyndighet for å belyse saken ytterligere. I noen tilfeller kan det være nødvendig å avsi en midlertidig avgjørelse (kjennelse) etter barneloven § 60, særlig i situasjoner hvor det er fare for barnets fysiske eller psykiske helse. En slik kjennelse er umiddelbart tvangskraftig, som fastsatt i barneloven § 65.

Når det gjelder avholdelse av rettsmøter, må dommeren ta en klar avgjørelse om veivalg. Dette kan innebære å arrangere et saksforberedende rettsmøte eller et møte for å belyse begjæringen om en midlertidig kjennelse. Rettsmøtets formål er å supplere sakens dokumenter og gi retten grunnlag for en avgjørelse. Her må barnets rett til medvirkning også ivaretas.

Spørsmålet om en dommers habilitet etter å ha avsagt en midlertidig avgjørelse i en foreldretvist er et sentralt tema, som blant annet er drøftet av Borgarting lagmannsrett i LB-2010-111233. Det er viktig å vurdere om det er behov for dommerbytte for å opprettholde rettferdigheten i prosessen.

Barneloven § 41: Regulering av utenlandsferd for barn

av
Barneloven § 41, utenlandsferd med barn, foreldreansvar, reiseforbud for barn, samtykke til utenlandsreise, barns samtykke, rettslig forbud, politiets utreiseforbud, foreldre uten foreldreansvar, midlertidig avgjørelse, barnets beste. Hva regulerer barneloven § 41 i forhold til barns utenlandsreiser? Når kan retten nedlegge forbud mot utenlandsreiser for barn? Hvilken rolle spiller politiet i å håndheve midlertidige reiseforbud? Hvordan påvirker barnets samtykke beslutninger om utenlandsreiser? Hvilke endringer har blitt gjort i barneloven § 41 for å forbedre reguleringen av utenlandsreiser for barn?

Barneloven § 41 omhandler utenlandsreiser med barn der foreldrene har felles foreldreansvar. Dette er et viktig juridisk område, spesielt i tilfeller der det er usikkerhet om barnet vil returnere etter reisen. Lovbestemmelsen tar sikte på å beskytte barnets velferd og interesser i slike situasjoner.

Kjernen i § 41

  1. Utenlandsferd med felles foreldreansvar: Foreldre med felles foreldreansvar har rett til å ta med eller sende barnet på kortere utenlandsferder. Dette grunnleggende prinsippet anerkjenner foreldrenes rett til å bestemme over barnets reiser, forutsatt at de deler foreldreansvaret.
  2. Rettslig forbud mot utenlandsreiser: I situasjoner hvor det er usikkerhet om barnet vil returnere til Norge, kan retten nedlegge et forbud mot utenlandsreiser for barnet. Dette kan gjelde enkelte reiser eller generelt, og kan settes i forbindelse med saker om foreldreansvar, fast bosted, eller samværsrett. Slik rettslig inngripen er ment å beskytte barnet mot risikoen for ikke å komme tilbake etter utenlandsoppholdet.
  3. Politiet og foreløpig utreiseforbud: Hvis det er fare for at barnet ikke vil returnere, kan politiet legge ned et midlertidig utreiseforbud. Denne avgjørelsen kan ikke påklages og er ment som en akuttiltak i påvente av rettens behandling av saken.
  4. Foreldres samarbeid og samtykke: En forelder uten foreldreansvar kan ikke reise ut av landet med barnet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret. Retten kan gi tillatelse til slike reiser når det er åpenbart at barnet vil komme tilbake.
  5. Barnets samtykke: Et viktig aspekt ved § 41 er at barn som har fylt 12 år må gi sitt samtykke til reisen hvis den skal skje uten en forelder som har foreldreansvar.

Endringer og tilpasninger i lovteksten

  • Omfang av bestemmelsen: Tidligere fokuserte bestemmelsen primært på situasjoner der en forelder reiste med barnet. Endringer i lovens ordlyd gjør nå at bestemmelsen også omfatter tilfeller hvor barnet reiser uten en forelder med foreldreansvar.
  • Klarhet i foreldreansvaret: Tidligere nevnte bestemmelsen «foreldreansvaret åleine». Denne formuleringen er nå fjernet for å klargjøre at bestemmelsen om kortere utenlandsferder gjelder for foreldre med felles foreldreansvar.
  • Forbud og foreldre uten foreldreansvar: Bestemmelsen gir ikke politiet hjemmel til å nedlegge utreiseforbud overfor en forelder som har foreldreansvar alene. Men den andre forelderen, uten foreldreansvar, kan ta saken til domstolene for en midlertidig avgjørelse.

Barneloven § 41. Utanlandsferd for barnet

Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.

Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar

Hva skjer med foreldreansvaret for et barn når en av foreldrene dør?

av
barneloven, foreldreansvar, dødsfall, gjenlevende forelder, rettssak, foreldreansvar etter dødsfall, barnets beste, ønsker fra avdøde forelder, mistanke om drap, rettsavgjørelse, midlertidig avgjørelse, barnevernstjeneste, kommunal, statsforvalter, samvær, flytting, foreldreansvar alene, gifte/samboende, foreldreansvar sammen, barnets bosted, slektninger, uttalelse, barnets beste,

Barneloven § 64 regulerer hva som skjer med foreldreansvaret for et barn når en av foreldrene dør. La oss se nærmere på innholdet og forsøke å forklare det på en enkel måte.

Hvis den gjenlevende forelderen ikke bodde sammen med barnet da den andre forelderen døde, kan andre personer gå til retten og kreve foreldreansvar. De må gjøre dette innen seks måneder etter dødsfallet. Retten kan ta midlertidige avgjørelser mens saken pågår.

Hvis den gjenlevende forelderen er mistenkt, tiltalt eller dømt for å ha forårsaket den andre forelderens død med vilje, kan også andre personer gå til retten og kreve foreldreansvar. De må gjøre dette innen seks måneder etter at mistanken, tiltalen eller dommen er avsluttet. Den gjenlevende forelderen kan også gå til retten med en slik sak.

Når retten behandler saken, skal den ta hensyn til om den gjenlevende forelderen ønsker foreldreansvar. Retten bør også legge vekt på ønskene til den avdøde forelderen, spesielt hvis disse ønskene er skriftlig dokumentert. Hvis den gjenlevende forelderen er mistenkt, tiltalt eller dømt for å ha forårsaket den andre forelderens død med vilje, kan den gjenlevende forelderen bare få eller beholde foreldreansvaret hvis det tydelig er til barnets beste.

Retten skal avgjøre spørsmålet om foreldreansvar ved en dom. Retten bør søke råd fra kommunens barnevernstjeneste der det er nødvendig. Retten bør også gi barnets nærmeste slektninger eller de som barnet bor sammen med, mulighet til å uttale seg, med mindre det er unødvendig.

Retten kan gi foreldreansvaret til én person alene eller til gifte eller samboende personer sammen. Retten kan også la en forelder ha foreldreansvaret selv om andre også får foreldreansvar. Retten kan sette betingelser for avgjørelsen, for eksempel at barnet ikke skal flytte fra hjemmet i en bestemt periode hvis flyttingen kan være skadelig for barnet og det ikke er en god grunn til å flytte.

Når flere personer får foreldreansvar, må retten også avgjøre hvem barnet skal bo fast sammen med. Retten kan alltid bestemme samværsrett for den gjenlevende forelderen. Reglene i kapittel 5 og 6 gjelder for den eller de som får foreldreansvar.

Hvis ingen har tatt saken til retten i henhold til § 64a, eller hvis dommen medfører at ingen har foreldreansvar for barnet, skal retten informere kommunens barnevernstjeneste og statsforvalteren. Barnevernstjenesten skal plassere og følge opp barnet i samsvar med reglene i barnevernsloven.

Rana tingrett – Sak etter barneloven

av

14. september 2018 er advokat Christian Wulff Hansen i Rana tingrett i sak etter barneloven.

Saksforberedende møter for Rana tingrett går som regel på møterom. Noen ganger går de også i rettssal fordi møterommet er opptatt eller fordi en begjæring om midlertidig avgjørelse (barneloven § 60) gjør det naturlig.

Rana tingrett
Postboks 1024
8602 Mo i Rana

Org.nr. 974756323

75 43 17 40
rana.tingrett@domstol.no

Besøksadresse:
Nytorget 1
8622 Mo i Rana

Anke over midlertidig avgjørelse

av

Anke over midlertidig avgjørelse

Midlertidige avgjørelser etter barneloven § 60 er tvangskraftig før de er rettskraftig. De midlertidige avgjørelsene etter barneloven er tvangskraftig fra de er avsagt. I praksis betyr dette at de skal følges så snart tingrettens kjennelse (det er ikke en beslutning eller dom) er avsagt.

Kjennelsen kan ankes til lagmannsretten og lagmannsretten vil vanligvis behandle anken relativt raskt. Behandlingen til lagmannsretten er nesten alltid skriftlig. Ettersom Kjennelsen til tingretten er rettskraftig før den er tvangskraftig skal den følges frem til lagmannsretten har behandlet saken. I noen tilfeller kan det for eksempel bety at noen som ønsker å flytte får flyttet i ankeperioden.

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Inngå forlik eller ta sjansen på en midlertidig avgjørelse

av

Inngå forlik eller ta sjansen på en midlertidig avgjørelse

I mange saksforberedende møter har man en klar følelse av hva som kommer til å bli resultatet dersom man ber dommeren ta en midlertidig avgjørelse. Skal man da inngå forlik likelydende med antakelsen eller ta sjansen og la retten ta en avgjørelse?

Det kan virke som en god idè å overlate avgjørelsen til retten når man likevel tror det blir samme resultat. Da har man i det minste en teoretisk sjanse for å vinne frem. Likevel er det slik at midlertidige avgjørelser alltid skal ha sin egen saksomkostningsavgjørelse. ikke alle advokater er flinke til å fortelle sin klient om saksomkostningsrisikoen (spesielt om klienten har fri sakførsel), men dette kan være av stor betydning. Fri rettshjelp (fri sakførsel) dekker ikke idømte saksomkostninger. Kanskje spesielt for de som kvalifiserer for fri sakførsel vil det da være viktig å forsøke et forlik i stedet. Det kan være snakk om 15-30.000 (varierer en del etter sakens kompleksitet og konfliktnivå) og de som har svak økonomi og da fri sakførsel er ofte de som tåler en slik saksomkostningsavgjørelse dårligst.

En annen grunn til å inngå forliket er kontroll over samværet (hvis det handler om bosted) og kontroll over punkter som dommeren ofte ikke tar med i en avgjørelse. Slik som telefonkontakt ol.

Videre viser evnen til å svelge en kamel og inngå forlik en evne til å samarbeidet på et plan.

Et forlik er også rettskraftig med en gang. Det vil si at det nesten ikke er ankemuligheter. Man stopper da prosessen og risikerer (nesten) ikke lagmannsrettsprosess.

 
[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Når barneloven § 64 og § 65 kolliderer

av

Barneloven § 64 lyder:

§ 64.Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Barneloven § 65 lyder:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Logo med mer hvitTenk deg en situasjon hvor samværet har stoppet opp på tross av at man har en dom i bunnen som sier noe om hvordan et samvær skal være. Spørsmålet blir ofte da hva som er den beste måten å løse denne floken på. Barneloven har i hovedsak to verktøy:

  1. Man kan be retten om å ta en ny avgjørelse ved stevning, evt. i kombinasjon med en begjæring om midlertidig avgjørelse. Man må da ha særlige grunner etter § 64. Kanskje krever man at bosted endres til den som ikke har fått samvær.
  2. Man kan etter § 65 begjære tvangsbot. Man ber da retten komme til at hver gang bostedsforelderen ikke sender til samvær som i dommen så skal bostedsforelder betale en sum til staten. Ettersom det ikke er noen tvangsavhenting i slike situasjoner så garanterer ikke en slik begjæring at samværet blir gjennomført.

Det er ikke vanlig å begjære begge delene samtidig ettersom man har brakt på banen at det er gode grunner til å endre på nåværende situasjon så blir det kunstig å samtidig si at man tvangsbot skal ilegges. Det kan tenkes at at det lar seg kombinere dersom de særlige grunnene utelukkende skyldes forhold hos den ene parten, men dersom forholdene har endret seg på begge sider av bordet vil det bli vanskelig å ta stilling til en begjæring etter § 65 når man har gått ut og sagt først at har er det god grunn til å endre den avgjørelsen man ønsker tvangsbot i forhold til.

Jeg bruker ikke begjæring om tvangsbot dersom jeg samtidig går til sak for at jeg mener situasjonen krever en endring. Det fremstår for meg som en mye ryddigere og mer effektiv prosess da og kreve en midlertidig avgjørelse som blir tvangskraftig så snart den er avgjort. Evt. kan man i en begjæring om midlertidig avgjørelse (etter § 60) også ta med begjæring om tvangsbot, men da må man etter min mening ha særlig godt belegg for å kunne legge til grunn at også et nytt regime ikke vil bli fulgt.

 

Barneloven § 60 er endret (2014)

av

1. januar 2014 fikk vi en ny ordlyd i barneloven § 60 om midlertidige avgjørelser. Lovteksten lyder nå slik:

hopewulff§ 60.Førebels avgjerd

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det. Etter krav frå ein part skal retten i alle høve ta førebels avgjerd dersom det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.

Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.

 

Det nye er at retten skal ta en midlertidig avgjørelse dersom det er risiko for at barnet utsettes for vold eller annen skadefare. Tidligere så har det vært opp til rettens skjønn slik formulert i første setning og man har opplevd at på bakgrunn av at en midlertidig avgjørelse prøves med mye mer begrenset bevisførsel enn i hovedforhandling så har domstolen valgt ikke å ta en avgjørelse selv om slik risiko er påstått å foreligge fra den ene part. Bestemmelsen gjør det nå tryggere for barn i vanskelige situasjoner siden retten også har et ansvar om forsvarlig opplyst sak før avgjørelse fattes. Samtidig er det grunn til å tro at vi kan oppleve en økning i påstander om vold og annen risio med noe dårlig bevismessig dekning, men likevel da tvinger retten til å belyse saken og ta en avgjørelse som kanskje til slutt bygger på andre momenter men gir det ønskede resultat.

 

Tvangsfullbyrdelse når man ikke har en dom fra retten

av

Barneloven har en egen bestemmelse om tvang, barneloven § 65. Etter § 65 kan man be retten om en kjennelse på at man skal kunne idømme tvangsbøter for en bostedsforelder som ikke følger en samværsavtale og man skal kunne få bistand av politiet for en bostedsforelder hvor samværsforelderen ikke kommer tilbake med barnet etter avtale (noen rimelighetsgrenser må påregnes.) Men hva med når partene har en muntlig eller skriftlig avtale de har etterlevd i kort eller lang tid?

Dersom partene ikke har en dom kan en ikke anvende § 65 som tvangsbestemmelse. Da er det mest naturlig at en i “nødsituasjon” krever en midlertidig avgjørelse etter bl. § 60. Midlertidige avgjørelser er tvangskraftige før de er rettskraftige og disse vil da kunne være effektive hvis målet er raskt å etablere en situasjon hvor tvangskraft er nødvendig.

Sånn gjør vi det ikke i denne tingretten

av

Som advokat i barnesaker har jeg hatt barnefordelingssaker fra Kristiansand tingrett i sør, til Østfinnmark tingrett i Nord. Det som er slående er hvor mange erfarne dommere som rett og slett ikke kan eller vil følge de særlige prosessreglene som er i barneloven. I noen tilfeller er det også et stort fravik på de prosessreglene som utfyller barnelovens særbestemmelser (tvisteloven.)

En ting mange tingretter nå har blitt strenge på er at salæroppgave leveres ved rettsmøtets slutt når det har blitt gjennomført hovedforhandling. Før var tingrettene mer løssluppne og tillot at man sendte det på fax fra kontoret dagen etter eller etter helgen om det var mer passende. I en relativt ny dom fra lagmannsretten ble det påpekt at man kunne risikere å miste muligheten for at den tapende part vil måtte dekke omkostningene dersom slik oppgave ikke ble innlevert ved dagens slutt. Likevel opplever en fortsatt tingretter som rett og slett sier at sånn gjør vi det ikke i denne tingretten.

Mer spesifikk i forhold til barneretten er kravet om midlertidig avgjørelse. Jeg har opplevd at en tingrett valgte å svare i brevform at de ikke ville fatte en avgjørelse før det saksforberedende møtet. Det var ikke dette som var temaet i begjæringen heller. Når det saksforberedende møtet kom var barnet som var i en slik alder at han/hun skulle høres, ikke planlagt hørt. Ikke samme dag, ikke i dagene før. Tingretten la opp til at det ikke ville bli noen avgjørelse uansett ettersom det er en klar saksbehandlingsfeil dersom man avsier en midlertidig avgjørelse uten å ha hørt et barn etter § 31 først. Her var beskjeden at sånn gjør ikke vi det, vi velger å ikke avsi slike kjennelser dersom vi ikke ønsker det. Dette er cowboyjuss som ikke bare er en fare for rettssikkerheten, men setter advokatene i en pinlig situasjon når de skal forklare klientene hvorfor retten velger en form for sivil ulydighet som er fullstendig uberegnelig. Nei, i denne tingretten har de sitt eget system, de vet ikke eller vil ikke innse, at å behandle begjæringen ikke er frivillig.

Andre variasjoner er f.eks. betalingen til den sakkyyndige. Dette har jeg vært inne på før, så jeg skal ikke skrive så mye om det, men det er et stort savn at tingrettene ikke kan ha samme praksis mht om det skal kreves forskudd, hvem av partene som skal betale, hvordan det arter seg når den ene har fri sakførsel osv. Her er det anarki og kjøreregler mangler.

Til retten med barnefordelingssak uten meklingsattest

av

At partene har en gyldig meklingsattest er en prosessforutsetning for at tingretten skal behandle saken. Dersom det sendes inn en stevning uten at en kan vise til gyldig meklingsattest, skal saken avvises.

Det er derimot et unntak eller et smutthull i lovgivningen som muliggjør prøving av saken uten meklingsattest. Etter bl. § 60 kan man for retten kreve en midlertidig avgjørelse. Dette er for de fleste kjent og fremgår klart av lovteksten:

§ 60. Førebels avgjerd

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det.

Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.

Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.

Ved nærmere ettergang av lovteksten vil du se at retten kan ta foreløpige avgjørelser “før sak er reist.” Altså før det er sendt inn stevning. Kravet til meklingsattest er knyttet til å “reise sak” og faller derfor utenfor denne bestemmelsen. Sagt på en annen måte vil en kunne kreve en foreløpig avgjørelse uten meklingsattest dersom særlige grunner er tilstede. Særlige grunner kan være flere ting, men spesielt hvor det foreligger et hastverk på grunn av flytting, vold eller andre slike momenter. Etter min mening må også bestemmelsen kunne brukes dersom det tar lang tid å få en meklingsattest og samvær f.eks. er helt stoppet. Jeg vil anta at dersom det er et samvær eller en kontakt mellom barn og forelder så vil bestemmelsen vanskelig kunne benyttes. Den er en særbestemmelse som tar sikte på de mer akutte situasjonene.

Det som i praksis vil skje er at man får en frist til å ta ut stevning etter en slik begjæring har kommet inn. I dette ligger da også et pålegg om å få meklingsattest på plass ganske raskt.