Klienter over hele landet – Hvordan fungerer det?

Advokat Christian Wulff Hansen og de andre advokatene i Advokatfirmaet Wulff har barnesaker over hele landet. Det vil i hovedsak si saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar, samt saker etter barneloven om omsorgsovertakelse, samvær og tilbakeføring.

En del klienter ønsker informasjon om hvordan vi gjennomfører klientkontakt når vi holder til i Mosjøen, mens klienten kan holde til i Oslo, Trondheim, Alta, Bergen osv.

I realiteten har det blitt slik at mye av klientkontakten også med lokale klienter i geografisk nærhet foregår på telefon og på epost. Ettersom vi har en del reisesaker er det også ofte mulig å møte oss i forbindelse med at vi reiser i en annen sak. De fleste klienter synes å være godt fornøyd med god tilgjengelighet på telefon og på epost. Skulle det derimot være ønskelig med ansikt til ansikt møter så vil Skype eller lignende også være tilgjengelig og mulig å benytte. Dagens teknologiske tilbud er slik at vi opplever fullgod kontakt med våre klienter uansett hvor de måtte holde til i Norge. Nr det kommer til selve rettsmøtene reiser vi nesten alltid slik at vi kommer til byen der rettssaken skal foregå dagen før saken skal behandles og ønsker da alltid å gjennomføre et møte.

 


Barnerettstelefonen – 820 90 009 er en tjeneste fra advokat Christian Wulff Hansen. Advokat Wulff Hansen har lang erfaring med barnerettssaker i domstoler over hele landet og har gitt råd og ført saker for foreldre siden januar 2004.

Hvis det er opptatt eller advokaten er opptatt i retten eller andre gjøremål prøver du bare igjen. Du kan ikke forvente svar på natten eller i de vanligste høytidfeiringene, men du kan ringe og det kan være at du får svar.

Umulighet i § 65 er nå lovfestet

Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)

 

Barneloven § 65 slik den lyder i dag:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Hvilke vitner skal jeg ha i barnefordelingssak?

vitneførselbarnefordeling

Fortsatt bruker de fleste begrepet barnefordeling, mens nyere begrepsbruk vil kalle slike saker foreldrekonflikter. Jeg foretrekker sak etter barneloven selv om det har et noe videre nedslagsfelt.

Når du fører en sak etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar er det alltid en vanskelig øvelse og bestemme seg for hvilke vitner som skal føres, om noen. Jeg har ført mange saker uten vitner hvis saken og omstendighetene i saken tilsier det. Skal jeg føre vitner har jeg noen generelle tanker som jeg ofte, men ikke alltid følger:

  • Jeg er forsiktig med familievitner. Min tanke er at retten forventer at blod er tykkere enn faktum og at de fleste har en familie som støtter sine nærmeste ganske blindt. Unntaket for meg er hvis noen i familien er særlig sentral med tanke på å ha mye kontakt med barna. Det beste eksemplet er samboer eller ektefelle som jeg mener nesten er obligatorisk å føre. Skal retten ta stilling til et bostedsalternativ, må de nesten få et godt innblikk i hvem som skal dra omsorgen.
  • De som tilbringer mye tid med barnet bør alltid vurderes. Typisk er barnehage og skole. De bør ikke alltid føres, men i saker der reaksjoner hos barnet er tema eller fungeringen til barnet er tema er det naturlig. Har sakkyndige snakket med barnehage/skole avhenger det for meg hva som da har kommet frem.
  • Egne venner er jeg som regel forsiktig med. Altså partens egne venner. Jeg har hatt klienter som mener at de var på sommerferie sammen ett år og den vennen kan forklare at da gikk alt bra. Jeg prøver å holde meg unna å føre vitner som skal bekrefte at en hendelse gikk bra når man ikke kan si noe om resten av året som gir store anledninger til hendelser som ikke har gått bra. Har mor slått to ganger det siste året og dette ikke var tema eller tilfelle da venn med familie var med så avkrefter ikke det noe.
  • Familievernkontor, konfliktråd osv vil som regel ikke kunne eller ville stille som vitne.
  • Hva med psykologen som var oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1? Ja, noen ganger er det naturlig. Nr. 1 hjemler ikke at sakkyndige er med videre til hovedforhandling og det er en av partene som må føre han som vitne dersom han skal høres i hovedforhandlingen. Retten har også et ansvar for at saken er best mulig opplyst og det kan ikke utelukkes at det er riktig av retten å innkalle sakkyndige. Her mener jeg retten bør være varsom, men jeg mener ikke det er utelukket. Også i saker hvor det har vært oppnevning etter nr 1 og en annen sakkyndig har utredet etter nr. 3 kan det være fornuftig. Faren er da at den som har hjulpet til etter nr 1 vil påpeke klart at han ikke har samme grunnlag som den som har utredet etter nr. 3 og selv formaner å stå svakere i sin vurdering.
  • Hva med engasjere en psykolog som part og føre denne som vitne? Det er lov å engasjere sakkyndig privat for kanskje å utrede mer spesifikt og avklare en problemstilling retten ikke har brukt særlig tid på eller hvor man er uenig. Det er ikke veldig vanlig å gjøre dette og det skyldes nok bla at mangelen på felles styring fra aktørene i hvilke arbeidsoppgaver, subjektivt valg av hvem man engasjerer skaper mistanke om bestilling av resultat, og på samme måte at vitnet får betalt av en av partene direkte. På den andre side så vil jeg tenke at dersom det skal anvendes som motvekt til en allerede foretatt utredning så har man ingenting å tape på det. Er det en god fagperson med gode vurderinger som spriker fra det som er fremlagt av en annen sakkyndig så kan det ha betydning.

Motpartens advokat svarer ikke

advokatikkesvarer

Hva skjer hvis motpartens advokat ikke svarer? Har du noen gang mottatt et advokatbrev i en sak etter barneloven der du har fått en dato på å svare? kanskje fått beskjed om å svare innen 14 dager? Advokater kan sette så mange frister de vil, men de har alltid bare ett ris bak speilet og det er muligheten til å ta saken til retten. Den muligheten har advokaten (i saker etter barneloven) fra den dagen klienten har fått meklingsattest og 6 mnd frem i tid. Deretter må ny meklingsattest innhentes. Fristene som settes i advokatbrev er derfor ganske bortkastet. Gammel sedvane er at man bør gi motparten 14 dager på å svare. Det er postgang (vanlig fortsatt) og det skal være tid til å avvikle klientmøte og det skal være tid til å forfatte et svarbrev. En travel advokat kan ha mange saker og må ha lov til å legge sine saker i kø.

Men hva om motpartens advokat ikke svarer? Ja, ingenting annet skjer da eller kan skje enn at da får man vurdere å ta saken inn for retten dersom det er viktig å endre tingenes tilstand. Sitter man selv i den posisjonen at man ikke ønsker endring så er det jo ikke et problem. Er det spørsmål som ikke er naturlig å bringe inn for retten, som samarbeidspunkter noen ganger er, så må man bare «gi opp» og forsøke en ny innkalling til familievernkontoret hvor det heller ikke har noen konsekvens om motparten ikke møter.

I sum er det slik at det rett og slett ikke er nødvendig å svare på advokatbrev i slike saker. Det er få eller ingen frister i barnesaker, slik at det er ikke noen foreldelsesproblemer annet enn at barna blir eldre og det kan bli problematikk knyttet opp mot å bygge relasjoner osv.

Jeg skriver sjeldent i brev fra meg en konkret frist, men da man ønsker at saken skal flyte fremover på en god måte skriver jeg selv som regel «snarlig tilbakemelding imøteses.» Da har man gitt en oppfordring og går det 2-3 uker uten svar så kan det noen ganger være naturlig da å bringe saken inn for retten.

Rettskraft og tvangskraft

tvangskraftrettskraftI saker etter barneloven opererer man med to begreper for den legitimiteten en avgjørelse har. F.eks. hvor et samvær er avtalt eller bestemt.

Tvangskraft er et begrep som benyttes for når man kan begjære bruk av tvang etter barneloven § 65. Rettskraft er et begrep som betegner når alle ankemuligheter er uttømt og saken er endelig avgjort for domstolene.

Inngår foreldrene en avtale utenfor retten, som på familievernkontoret eller hjemme ved kjøkkenbordet, så har ikke avtalen som utgangspunkt tvangskraft eller rettskraft. Unntaket er hvis man i avtalen tar inn at den skal stadfestes av Fylkesmannen og at den deretter sendes dit.

Inngår man en avtale i retten så blir avtalen rettskraftig og tvangskraftig samtidig.

Når man har fått en dom i tingrett eller lagmannsrett er dommen ikke rettskraftig og tvangskraftig før ankemuligheter er uttømt eller dommen akseptert av begge parter.

Så hvorfor skille mellom begrepene og Tvangskraft hvis de som regel går hånd i hånd og inntreffer samtidig? Jo, når man begjærer en midlertidig avgjørelse så vil dommen man får midlertidig være tvangskraftig før den er rettskraftig. Dommen er tvangskraftig med en gang den er avsagt selv om ankeprosessen pågår. Dette er svært praktisk når den som begjærer en midlertidig avgjørelse ønsker å hindre en brå flytting av barnet ved å kreve bosted hos seg frem til saken er endelig avgjort.

Svakheten i lovsystemet er som jeg har omtalt tidligere at det ikke er noe tidskrevende for tingrettene til å ta stilling til en slik begjæring. Konsekvensen kan noen ganger være like alvorlig som akuttvedtak i barnevernsaker og bør ha omtrent samme fristsystem. Altså bør en slik type sak komme opp i løpet av en uke før at det skal være noe poeng å ha en slik akuttinngrepsmulighet med umiddelbar tvangskraft.

 

Større krav til sakkyndig arbeid i saker etter barneloven

SakkyndigslurvEt gjennomgående faktum i mange (de fleste) saker jeg har vært i hvor det er oppnevnt en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr 3 (nummer tre oppnevning) starter sakkyndige sent med å gjennomføre sakkyndigoppdraget. Svært ofte snakker jeg med klienter 2-3 mnd etter at sakkyndige er oppnevnt og det kanskje bare er 1 mnd igjen til hovedforhandling og klienten sier at, nei, de har ikke hørt noe fra den sakkyndige. Når rapporten foreligger og når sakkyndige spørres ut i retten kommer det klart frem at det er intensivt arbeid de siste 2-3 ukene før fristen som er gjennomført. Dette må slutte, dette må retten sette krav til som fakturamottaker og oppdragsgiver. Det er ikke greit for rettssikkerheten til partene eller til rettsfølelsen til noen av de involverte at man skal oppleve at det føles som slurvarbeid, hastearbeid og at man ikke blir prioritert.

Dommeren burde sammen med mandatet gjennomgå og legge sterkere føringer for arbeidet som skal gjennomføres. Nesten alle sakkyndige vil ha blanke ark til å gjøre det de synes er fornuftig og snakke med folk de mener er nødvendig. Dette er ikke en god fremgangsmåte. Vi må tilbake (for det var mer sånn før) til at man spesifiserer hvem de sakkyndige skal snakke med, hvor omfattende observasjoner som er nødvendig og mer detaljestyring av arbeidet. En stor del av rapportene blir meninger på alt for spinkel bakgrunn men som likevel blir vanskelig å angripe da terminologien er fremmed for de andre involverte. Jeg mistenker mange sakkyndige for å legge så få timer i grunnarbeidet at timeprisen i realiteten blir høyere og kvaliteten dårligere, men med et språk som gjør slurvingen vanskelig å avsløre.

Etterhvert som barneloven utvikler seg, dommeren som hovedregel skal ta samtalen med barna og alle aktører kjenner barneretten bedre minsker behovet for sakkyndige.

Når skal jeg kontakte advokat?

kontakteadvokatBruk av advokat er for noen naturlig mens det for andre kan virke litt skremmende. I saker som omhandler egne barn (saker om samvær, bosted og foreldreansvar etter barneloven) er det ofte et spørsmål fra henvendelsene vi får i vårt gratisvurderingstilbud (Skjema her) når det er riktig eller fornuftig å engasjere en advokat i saken.

Det varierer stort hvor i prosessen folk er når de kontakter oss. Noen vurderer skilsmisse og ønsker å vite alt om sine rettigheter før de går ut av forholdet eller før partneren forlater. Andre tar kontakt rett før de skal på mekling hos familievernkontoret. Noen har vært skilt i mange år når de tar kontakt og har en løsning som ikke fungerer, mens andre igjen ønsker at vi skal ta over en sak etter at det ikke har gått slik som forventet i de første rettsmøtene.

Som hovedregel vil vi gjøre den beste jobben dersom vi kommer inn tidlig og får være med å rådgi fra starten. Mange trår feil tidlig og bruker hele saken til å forsøke å rette opp feilene som har blitt begått. Det kan være feil bruk av instanser som politi og barnevern (vår erfaring med barnevernsaker og straffesaker setter oss i god stand til å se helheten i din sak), det kan være meldinger på telefon eller internett som hjemsøker prosessen og det kan være måten man snakker til egne barn på. Uansett hva det er så har vi 13 års erfaring med å bistå klienter i slike situasjoner og vet i det vesentlige hva man bør og ikke bør gjøre i en prosess etter barneloven. Potensialet for en positiv prosess blir større når vi får være med å velge kurs tidlig.

Det er likevel slik for mange at økonomi er viktig og selv om man tjener så mye at man ikke har krav på fri rettshjelp (over 246.000 brutto – i 2016) så er det mange som må velge når de skal engasjere advokat ut fra økonomiske hensyn. Slik jeg ser det vil det da være når man har mottatt et brev fra motparten eller motpartens advokat, rett i forkant av første mekling på familievernkontoret eller når det har inntrådt en akuttsituasjon som man selv om ta tak i umiddelbart (bostedsforelder flytter) at man bør kontakte advokat.

Terskelen for utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

sakkyndigutredningDomstolene kan i saker etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar oppnevne en sakkyndig til å bistå seg i saken. Det er to mulige hjemler for oppnevning. Den første er barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (nummer-en-oppnevning) hvor sakkyndige som hovedregel inntar en mer nøytral meglerrolle og har størst fokus på se om det er mulig å hjelpe partene til å bli enige. Det kan fortsatt være slik at en sakkyndig som er oppnevnt etter nr. 1 skal gjøre mindre utredninger, men som oftest resulterer dette ikke i en rapport og det vil ofte være viktig for sakkyndige i denne fasen å beholde tilliten til begge partene. Etter min mening misforstår en del tingretter og bruker sakkyndige som er oppnevnt etter nr. 1 til å gjøre oppgaver som sakkyndige bare skal gjøre når han er oppnevnt etter nr. 3.

Så når skal man oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr. 3 (nummer-en-oppnevning)? Det har skjedd mye de siste årene rundt denne bestemmelsen. Det er nå staten (tingretten) som betaler disse utredningene, mens det tidligere var partene som måtte ta kostnadene. Da den av partene som begjærte oppnevningen. Dette fremgår nå av bestemmelsens andre ledd. I tillegg kom det inn i barneloven 1. januar 2014 at det spesielt i tilfeller hvor det er påstander om vold, overgrep eller psykiske lidelser så skal slik utredning vurderes. Altså en føring for hvilke problemstillinger som skal lede til utredning.

Min erfaring er at tingrettene ikke er samkjørte når det gjelder terskel for oppnevning. I noen tingretter møter jeg en svært restriktiv holdning til å oppnevne sakkyndig etter nr. 3 selv om det er påstander om rus, vold eller psykiske lidelser, mens i andre tingretter hvor partene har praktisert delt bosted, det er ikke begjært midlertidig avgjørelse og ingen av føringene er tilstede, ønsker tingretten en utredning å ha som en krykke for egen vurdering. I de sistnevnte tilfellene er det min påstand at tingrettene driver med ansvarsfraskriving og overlater saken til en psykolog. Når det ikke er særlige psykologfaglige problemstillinger og retten velger å sette i gang en utredning blir det lett en oppfatning av at man leter etter feil hos foreldrene i saker hvor den generelle tilbakemelding fra skole, barnehage, helsesøster og andre er at barna har det bra.

 


§ 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Kan far/mor flytte langt vekk og kreve samvær?

norgesbesteadvokatVoksne mennesker står selvfølgelig fritt til å bo hvor de vil. Det som er spørsmålet er om man kan kreve samvær når man bor langt unna barnet. Svaret er åpenbart ja, det kan man. Det er ikke slik at retten til samvær blir svakere for hver mil samværsforelderen kommer bort fra barnet. Det er et utgangspunkt om at barnet har rett til å være med begge sine foreldre og foreldrene plikter å forsøke å legge til rette for det. Det er eksempler på samværløsninger hvor den ene forelderen har flyttet til et annet land også.

Det er ikke uvanlig at barna i sine skoleferier reiser internasjonalt for å være med sin andre forelder. Det er selvfølgelig mange forutsetninger for et slikt samvær. Tilknytningen må være god nok og det kan tenkes at barna må være i en viss alder for at barnet skal takle reiseavstanden og evt fravær fra primæromsorgsgiver.

Det er altså ingen geografiske grenser for samvær. Det er selvfølgelig mulig for en far å bo i Brasil og ha sommerferiesamvær med sitt barn i Norge hver sommer. Man kan ha kontakt over Skype, messenger eller annet resten av året. Det er mange muligheter og det avgjørende er som regel ikke avstanden, men tilknytningen og reisebelastningen.

 

 

 

Fylkesmannen kan gi avtaler om samvær eller bosted tvangskraft

Etter barneloven § 55 kan kan en av foreldrene sende avtalen de har knyttet til felles barn til fylkesmannen og be om at avtalen gis tvangskraft etter barneloven § 65. Dette er en måte å gi en avtale samme tvangskraft som en avtale inngått i retten eller en dom. I tillegg til at avtalen (må fattes et enkeltvedtak) får samme tvangskraft etter § 65 vil også avtalen få posisjon etter barneloven § 64 ved at det må et «endringssøksmål» til for å endre avtalen.

Avtalen skal sendes til den fylkesmannen hvor barnet har sitt hjemting/verneting. Altså det fylket hvor barnet bor fast. Dersom fylkesmannen ikke fatter et slikt vedtak som begjært, kan dette klages inn til departementet.

Barneloven § 55

Vedtak om tvangskraft for avtaler

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65. Vilkåret er at avtala først og fremst rettar seg etter det som er best for barnet. Trengst det, bør sakkunnige, barneverntenesta eller sosialtenesta uttale seg før fylkesmannen avgjer spørsmålet.

Eit vilkår for å bringe ei sak inn for fylkesmannen etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.

Saka må bringast inn for den fylkesmannen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist.