Forslag til endringer i barneloven 2015 – Delt Bosted

vintage-1I en pressemelding 28.04.2015 kommer barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) med flere endringsforlsag som nå skal ut på høring.

Jeg kommenterer forslagene her i barnerettsbloggen (ett tema i hvert innlegg)

Pressemelding av 28.04.2015

Delt bosted

Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i  loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.


 

Delt bosted som utgangspunkt i loven er et vanskelig og viktig tema. Det er mange måter å håndtere et slikt forslag på og det kan være fornuftig i mange tilfeller. Delt bosted er omstridt. Mange av mine klienter har en klar oppfatning av at dette er det beste eller at det er noe man aldri kan gå med på. Det vekker sterke følelser og mange begrunner sine standpunkter med at de selv som barn hadde det og da ikke likte det eller at det fungerte godt. Et utgangspunkt i loven vil som alt annet bare skape debatt om når man går til retten. I det ligger det at fortsatt er det slik at bare domstolene kan bestemme hvilken løsning foreldrene skal følge om de ikke er enige. Familievernkontorene har ingen makt eller myndighet og er bare en arena for mekling. Heldigvis.

Dersom delt fast bosted er utgangspunktet så vil nok antallet slike situasjoner øke ettersom mange ikke ønsker å gå til retten. Det kan være fornuftig. Det psykologiske aspektet for barna er et helt eget tema og psykologforeningen har uttalt seg om at barn under 3 år ikke som utgangspunkt bør ha delt fast bosted:

Psykologforeningen og Advokat Wulff Hansen uttaler seg til Aftenposten om delt bosted for små barn

Det som jeg mener er viktig å se på er når en slik ordning inntrer og ikke like mye om. De største problemene vi har i barneretten når vi skal rådgi foreldre i samlivsbrudd er det jeg kaller tvangskraftvakumet etter et samlivsbrudd. Ettersom bare dommer og forlik fra domstolene kan tvangsfullbyrdes er situasjonen som regel at den som tar seg tilrette har rett. Det er ingen regler som fullt ut hindrer en foreldrekrig som går ut over barna. Jeg tror ikke at man kan ha et utgangspunkt om delt fast bosted for barn over 3 år i loven med en tvangskraftbestemmelse inkludert. Det vil si at når foreldrene flytter så er utgangspunktet at begge foreldrene har lik rett og man må ikke ha posisjonskrig mht å flytte ut av huset osv. Problemet oppstår når det er påstander om vold, rus, overgrep ol. Hva gjør man da med et slikt utgangspunkt? Uten tvangskraft er utgangspunktet meningsløst. Med tvangskraft tar barna risiko for å måtte være hos en forelder som ikke bør ha omfattende kontakt. Man står da igjen med en fremheving uansett. Fremhev at dette er den foretrukne løsning i gitte omstendigheter. F.eks. hvor foreldrene bor i samme kommune eller i en definert nærhet til hverandre, hvor barna har fylt 3 år og hvor påstander om rus, vold (fysisk og psykisk) eller overgrep ikke er en del av saken. Som alltid med barneretten havner man da i en konkret vurdering i hver enkelt situasjon. Det man kanskje ville hatt større nytte av er en ressurskrevende modell som ville lignet på akuttvedtak i barneretten. En rett til rask behandling, gjerne innen 1 uke, i visse saker hvor midlertidig avgjørelse er nødvendig. Jeg har mange eksempler på en impotent tingrett som i en sak hvor den ene flytter til andre kanten av landet med barnet ikke må stå til rette i en begjæring om midlertidig avgjørelse før 5-6 mnd etter mottatt begjæring. Da har tingretten «laget» resultatet gjennom å la en uvurdert situasjon sette seg. En slik endring ville vært betydelig viktigere enn den som foreslås. Utgangspunktene må være underordnet retten til rask behandling av saken.

En annen måte å løse dette på er å gi varslingsplikten i § 42 mye strammere linjer. Hvis konsekvensen er større og den blir fulgt så burde tingrettene pålegges å vurdere en sak innen disse seks ukene er ute dersom begjæring sendes i løpet av de første to ukene. Saken kan behandles skriftlig hvis nødvendig. Selv om muntlig er å foretrekke vil skriftlig behandling i det minste være et skritt i riktig retning.

Fremhev gjerne delt bosted som foretrukket løsning, men la partene komme til forhandlingsbordet tidligere.

 

 

 

 

Viktigste lovendringen på lenge

WulffleserBarneloven § 61, andre ledd er nå endret ved at også første ledd nr. 3 er tatt inn i rekken over hvilke tiltak som betales av staten. Det vil si at staten nå dekker kostnadene til sakkyndig utredning. Det har de 10 årene jeg har ført saker om fast boste, samvær og foreldreansvar vært mange som har tapt rett fordi deres økonomi har vært for dårlig til å få saken utredet skikkelig. Uansett om det ble begjært sakkyndig utredning eller om domstolen følte de måtte ha det, så var det partene, vanligvis saksøker eller den som begjærte utredningen, som satt igjen med en regning. En regning som var uforutsigbar og kunne ligge på mellom 40.000 og 150.000. Enda verre var det at domstolene kunne sende regningen til advokatene selv om klientene ikke ønsket en utredning. En situasjon som fort kunne føre til uforutsigbare tap for advokaten og utlegg mot egen klient.

Nå tar endelig staten regningen. Det er den beste løsningen også fordi retten fortsatt er den som bestiller utredningen gjennom å sile om de mener det er behov for en slik utredning eller ikke. Faren derimot, og det tror jeg mange tingretter vil gjøre, er å la være å begjære utredning på tross av at det er behov for det for ikke å påføre kostnader. Det blir spennende å se på de saker som er stevnet etter 01.01.2014 når endringen trådte i kraft hvordan domstolene vil håndtere at det nå er de som skal ta regningen. Vil de fortsette å velge de samme sakkyndige når de har erfaring med hvilke som skriver de største regningene? Vil de sette strengere krav til kvaliteten på arbeidet nå som staten betaler? Det blir uansett lettere å rådig egne klienter når ikke lengre klientens økonomi blir styrende for om man kan få saken forsvarlig opplyst der det er alvorlige bekymringer.