Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Sakkyndig i barnefordelingssaker – mandatet

Når retten velger å oppnevne en sakkyndig, enten for å følge saken under saksforberedende møtet eller for å utforme en anbefalning til retten jobber sakkyndige etter et mandat. Et mandat kan bedre beskrives som rammen eller retningslinjen for det arbeidet man ønsker skal utføres. Mest fokus har et slikt mandat når det skal utformes en rapport hvor man ønsker en konkret anbefalning til bruk i en hovedforhandlinen. Vanligvis vil man ha en anbefalning knyttet til hvor barna skal bo fast og hvilket samvær den andre parten skal ha. Andre ganger er bare samværet tema.

I Veileder Q-15/2004 fra Barne- og familiedepartementet fremgår det noen forslag til mandat som også i praksis ofte benyttes:

Til saksforberedende møter:

”Oppdraget begrenses i denne omgang til å være til stede under rettsmøte
dd.mm.åå, kl. Deres oppgave vil være å bidra til sakens opplysning,
avklare hvilke problemer partene midlertidig bør kunne bli enige
om, samt medvirke ved mekling mellom partene.”

“Deres oppgave vil være å bidra til sakens opplysning gjennom samtaler
med partene og med barnet forut for rettsmøtet, avklare hvilke problemer
partene midlertidig bør kunne bli enige om, samt til en vurdering
av om partene og barnet vil være tjent med en forhandlingsbasert
løsning”

Til hovedforhandling (utredning):

”Oppdraget utvides til å gjennomføre ytterligere samtaler med partene,
observere samspill mellom foreldre og barn og innhente opplysninger
fra aktuelle informanter som anses å være nødvendig for å kunne vurdere de psykologfaglige spørsmål som reises av anførsler og påstander
i saken. I rettsmøte dd.mm.åå har partene samtykket til å oppheve
taushetsplikten for … (konkrete informanter nevnes). En kortfattet
skriftlig erklæring avgis senest tre uker før hovedforhandling.…”

”…Med utgangspunkt i barnets beste skal domstolen avgjøre hvem av
foreldrene barnet skal bo fast hos og hvilken samværsordning som
skal gjennomføres.
Den sakkyndige bes vurdere barnets tilknytning til hver av foreldrene,
barnets eventuelle egne ønsker og de konsekvenser en eventuell flytting
fra mor til far må antas å få. Den sakkyndige bes dessuten vurdere
barnets utvikling og behov, partenes omsorgs- og samværskompetanse
og samarbeidsmuligheter som grunnlag for fastsettelse av samværets
omfang …”

”…Med utgangspunkt i barnets beste skal domstolen avgjøre hvem av
foreldrene barnet skal bo fast hos og hvilken samværsordning som
skal gjennomføres.
Den sakkyndige bes utrede og vurdere de aktuelle psykologfaglige
problemstillingene som følger av anførsler og påstander i saken. …”

Selv om det finnes slike formuleringer så er det ikke slik at man er bundet opp til disse. Jeg benytter ofte disse som utgangspunkt og fører på eller trekker fra for å tilpasse til den saken som er aktuell. Det varierer fra domstol til domstol hvor mye innflytelse advokatene har over utformingen av mandatet. Jeg har sans for at advokatene må enes om mandatet da det gjør det vanskeligere for partene å argumentere mot det arbeidet som gjøres. Litt som å være enige om taksmann hvor det er aktuellet i andre saker.

Vil dere lese om mandater selv eller andre saksbehandlingsregler, spesielt knyttet opp mot sakkyndiges arbeid i barnefordelingssaker, kan du lese om det her i Veileder Q-15/2004 fra Barne- og familiedepartementet.


Trenger du hjelp i din sak? Ring oss på 751 75800