rett til å bli hørt

Regelverk rundt flytting for barn ut av landet og opphold utenfor landet

av
Regelverk rundt flytting for barn ut av landet og opphold utenfor landet

Barneloven § 40 regulerer spørsmål knyttet til flytting av barn ut av landet og opphold utenfor landet i tilfeller der foreldrene har foreldreansvar. Hvis den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene, kan den andre ikke motsi at barnet flytter ut av landet. Dersom foreldrene har foreldreansvaret sammen, kreves det samtykke fra begge foreldrene for at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphold utenfor landet som varer lenger enn kortere utenlandsferier.

Dersom barnet er fylt 12 år, må det gi sitt samtykke til en avgjørelse etter første og andre ledd hvis barnet skal flytte eller ta opphold uten en forelder med foreldreansvar. Hvis foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet eller hvor barnet skal bo fast, kan ikke barnet flytte ut av landet før saken er avgjort.

Denne bestemmelsen har som formål å beskytte barnets beste ved å sikre at barnet ikke blir utsatt for en utilsiktet flytting ut av landet eller et lengre opphold uten samtykke fra begge foreldrene eller barnet selv. Det er viktig å merke seg at selv om en av foreldrene har foreldreansvaret alene, må den andre forelderen fortsatt bli informert om barnets flytting ut av landet, og det er mulig for den andre forelderen å be om at saken blir prøvd i retten dersom de mener at flyttingen vil være skadelig for barnet.

I saker der foreldrene er uenige om flytting ut av landet eller opphold utenfor landet, er det viktig at barnets beste blir vurdert nøye av retten før det blir tatt en avgjørelse. Retten vil ta hensyn til flere faktorer, inkludert barnets tilknytning til begge foreldrene, nettverk, skolegang og helsetjenester. Videre vil retten vurdere foreldrenes evne til å samarbeide og deres vilje til å legge til rette for at barnet kan ha kontakt med begge foreldrene etter flyttingen.

I tilfeller der foreldrene er enige om flytting ut av landet eller opphold utenfor landet, er det likevel viktig å ha en klar avtale om hvordan samvær med den andre forelderen skal organiseres og opprettholdes. En tydelig avtale vil bidra til å sikre at barnet opprettholder en god og stabil relasjon med begge foreldrene, selv om det bor i et annet land.

Samvær med tilsyn: Taushetspliktens viktighet

av
taushetsplikt, forvaltningsloven, personvern, barnevernloven, tilsynspersoner, beskyttet tilsyn, saksbehandling, rett til å bli hørt, rettssikkerhet, taushetspliktens betydning, barnets beste, god forvaltningsskikk, taushetsplikten i forvaltningen, lovfestede regler om taushetsplikt, eksterne tilsynspersoner, opplysninger i saksbehandling, sensitive opplysninger, håndtering av opplysninger, brudd på taushetsplikt, feilaktig saksbehandling, taushetspliktens konsekvenser, taushetsplikten i barnevernet, rettferdig saksbehandling, forsvarlig saksbehandling, taushetsplikt og personvern, tilsynssaker i barnevernet

Taushetsplikt er en grunnleggende og nødvendig del av forvaltningens funksjon. Denne plikten er utformet for å beskytte enkeltpersoners personvern og sikre at sensitive opplysninger ikke blir spredt uønsket. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på taushetspliktens betydning, spesielt med tanke på eksterne tilsynspersoner og deres rolle i denne sammenhengen.

Forvaltningsloven, som er en sentral juridisk referanse for all forvaltningsvirksomhet i Norge, fastsetter regler om taushetsplikt. Formålet med disse reglene er å skape tillit til forvaltningens håndtering av sensitive opplysninger. Taushetsplikten pålegger ansatte i forvaltningen en plikt til å holde opplysninger hemmelige, med mindre det foreligger særskilte grunner for å gi innsyn.

Når det gjelder eksterne tilsynspersoner som inngår avtaler med ansvarlig myndighet, er taushetsplikten like relevant. Disse tilsynspersonene spiller en viktig rolle i å sikre at barnets beste blir ivaretatt i ulike saker, spesielt i tilfeller knyttet til tilsynssamvær. Deres oppgave er å følge opp og rapportere om gjennomføringen av samværet, men de må også håndtere sensitive opplysninger.

Når det gjelder beskyttet tilsyn, kommer reglene om taushetsplikt etter barnevernloven § 6-7 til anvendelse. Dette gir ekstra lag med beskyttelse for barnets personvern. Tilsynspersoner i beskyttet tilsyn har en særlig forpliktelse til å sikre at opplysninger om barnet og familien ikke blir delt med uvedkommende.

I tillegg til lovfestede regler om taushetsplikt er det også en generell forventning om god forvaltningsskikk. Dette innebærer at ansvarlig myndighet og tilsynspersoner skal behandle opplysninger med forsiktighet, sikre at de kun brukes til saksbehandling, og at opplysningene makuleres når de ikke lenger er relevante.

Samtidig som taushetsplikten er viktig, er det også en annen sentral prinsipp som må ivaretas – retten til å bli hørt. Dette prinsippet sikrer at de involverte parter i saker knyttet til barnets velferd har anledning til å komme med sine synspunkter og informasjon.

Feilaktig saksbehandling og brudd på taushetsplikt kan få konsekvenser, spesielt når det dreier seg om barns velferd. Derfor er det avgjørende at både ansvarlig myndighet og eksterne tilsynspersoner forstår viktigheten av å følge lovens krav og prinsippene for god forvaltningsskikk.

Er barnets rett til å bli hørt en viktig menneskerettighet?

av
barns rettigheter, barnekonvensjonen, Grunnloven § 104, rett til å bli hørt, barns medvirkning, barns mening, familiemessige beslutninger, barns beste, FNs barnekomité, barnerettigheter, menneskerettigheter for barn, barns deltakelse, barns synspunkter, rettssystemet, barn og skilsmisse, barn og separasjon, informasjon til barn, barneoppdragelse, barns utvikling, barns deltagelse i beslutninger, barns rettigheter i Norge, barneomsorg, barnets stemme, barns innflytelse, barns deltakelse i mekling, yngre barns rettigheter, beslutninger som påvirker barn, barn og familielovgivning, barnevern, barnefordeling, barn og rettsprosesser, rettsbeslutninger og barn

Barns rettigheter er en betydelig del av det moderne rettssystemet, og et av de mest grunnleggende prinsippene som understrekes i barnekonvensjonen er barnets rett til å bli hørt. Dette prinsippet er også inkorporert i Grunnloven § 104 i Norge, med en litt annerledes ordlyd. I denne artikkelen skal vi utforske betydningen av barnets rett til å bli hørt som en menneskerettighet og dens implikasjoner.

Ifølge barnekonvensjonen artikkel 12 har barn som er i stand til å danne egne synspunkter, rett til fritt å uttrykke disse synspunktene i alle forhold som vedrører dem. Videre skal barnets synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Denne rettigheten strekker seg til både rettslige og administrative saksbehandlinger som berører barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et passende organ.

Det er viktig å merke seg at prinsippet om barns rett til å bli hørt ikke er begrenset til bestemte situasjoner eller emner. Det har en omfattende anvendelse og gjelder for et bredt spekter av beslutningsprosesser som påvirker barnet. Dette inkluderer familiemessige forhold, juridiske saker som skilsmisse eller separasjon, og andre administrative beslutninger som kan ha konsekvenser for barnet.

I den generelle kommentaren utgitt av Barnekomiteen fremheves familien som en viktig arena der barnet skal ha rett til å uttrykke sine synspunkter. Det legges vekt på betydningen av å gi barn muligheten til å bli hørt fra tidlig alder, da dette fungerer som forberedelse for at de skal kunne utøve denne rettigheten i samfunnet generelt. Statene oppfordres til å utvikle programmer som gir støtte og opplæring til foreldre for å sikre at barns rett til å bli hørt i familien blir realisert.

I tillegg til familiemessige forhold, er rettigheten til å bli hørt spesielt viktig i rettslige og administrative prosesser. Dette inkluderer saker som involverer skilsmisse og separasjon, der lovgivningen må sørge for at barnet har rett til å bli hørt både av beslutningstakere og i meklingsprosesser.

En viktig del av prinsippet om barns rett til å bli hørt er at barnet skal kunne uttrykke sine synspunkter fritt, uten press eller påvirkning. Barnet skal selv kunne velge om de ønsker å benytte seg av denne rettigheten. Videre må barnets alder og modenhet tas i betraktning når deres synspunkter vurderes.

Det er også viktig å merke seg at retten til å bli hørt ikke står i motsetning til prinsippet om barnets beste. Tvert imot, for å fastslå hva som er til barnets beste, er det nødvendig å høre barnet. Dette gir en balanse mellom å ivareta barnets rettigheter og sikre deres velvære.

I Norge er barnets rett til å bli hørt også nedfelt i Grunnloven § 104. Denne bestemmelsen gir barnet rett til å uttrykke seg i saker som angår dem, uavhengig av om det involverer offentlige myndigheter, foreldre eller andre private parter. Det understrekes at barnets mening må vurderes i henhold til deres alder og utvikling.

I avsluttende merknader til Norges oppfølging av barnekonvensjonen har FNs barnekomité påpekt at selv om det rettslige rammeverket i stor grad er i samsvar med prinsippene i konvensjonens artikkel 12, må Norge øke innsatsen for å styrke gjennomføringen av retten til å bli hørt i praksis. Dette gjelder spesielt for yngre barn som har en tendens til å bli ekskludert fra denne retten. Komiteen har også understreket viktigheten av å informere barn om deres mulighet til å delta i meklingsprosesser når foreldre går fra hverandre.

Samlet sett er barnets rett til å bli hørt en sentral menneskerettighet som gir barn muligheten til å delta i beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Denne rettigheten bidrar til å fremme deres velvære og utvikling og er en viktig del av det moderne rettssystemet. Det er avgjørende for samfunnet å sikre at denne rettigheten blir respektert og praktisert, slik at barnets stemme blir hørt og deres rettigheter blir ivaretatt.

Hva sier FNs barnekonvensjon om barns rettigheter?

av
Barnekonvensjon, FNs barnekomité, barns rettigheter, barnebestemmelsene, rett til å bli hørt, barneloven, barnevernloven, barnets beste, barnets rettigheter, rett til liv, familierett, barn og lovgivning, barnerettigheter, barn og samvær, barneoppdragelse, rett til omsorg, barn og vold, barns identitet, barn og diskriminering, barn og familie, barn og foreldre, barn og rettssaker, rettigheter for barn, barn og adopsjon, barns medvirkning, barn og informasjon, barn og privatsfære, barn og organisasjoner, barn og religionsfrihet.

FNs konvensjon om barnets rettigheter, også kjent som FNs barnekonvensjon, ble vedtatt i FNs generalforsamling den 20. november 1989. Den trådte i kraft i 1990 etter å ha blitt ratifisert av 20 stater, og i dag er den ratifisert av alle verdens land, med unntak av USA, som har signert, men ikke ratifisert den. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991. I tillegg til selve barnekonvensjonen, har det blitt vedtatt tre tilleggsprotokoller som omhandler ulike aspekter ved barns rettigheter. De to første ble vedtatt i 2000 og omhandler barn i væpnet konflikt og salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Den tredje tilleggsprotokollen, som omhandler individuell klagerett, ble vedtatt i 2011. Barnekonvensjonen består av tre deler, og i dette innlegget vil vi utforske noen av dens viktigste bestemmelser.

En sentral bestemmelse i barnekonvensjonen er prinsippet om barnets beste interesse, som gjenspeiles i flere av dens artikler. Prinsippet om barnets beste er nedfelt i artikkel 3, som slår fast at ved alle handlinger som berører barn, enten de utføres av offentlige eller private instanser, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette prinsippet er også inkorporert i Grunnloven § 104 i Norge. Det betyr at myndigheter, domstoler og andre instanser må ta hensyn til hva som er best for barnet når de fatter beslutninger som angår barnet. Prinsippet om barnets beste er fleksibelt og må vurderes i den konkrete situasjonen, da det kan endre seg over tid.

Artikkel 12 i barnekonvensjonen gir barn rett til å uttrykke sine egne meninger og til å bli hørt i alle forhold som angår dem. Dette innebærer at barn har rett til å delta i beslutningsprosesser som vedrører deres liv, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ. Denne retten skal utøves i samsvar med barnets alder og modenhet. Det betyr at barnets synspunkter skal tas på alvor og vurderes i henhold til barnets alder og evne til å danne egne meninger.

Barnekonvensjonen slår fast i artikkel 2 at barnet har rettigheter uten diskriminering av noe slag, uavhengig av barnets eller dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller andre oppfatninger, nasjonal, etnisk eller sosial opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling. Dette prinsippet er grunnleggende for å sikre at alle barn, uansett bakgrunn, har lik tilgang til rettigheter og beskyttelse.

Artikkel 6 i barnekonvensjonen fastslår barnets rett til liv, overlevelse og utvikling. Denne bestemmelsen understreker at stater skal sikre at barnet overlever og får muligheten til å vokse opp. Det er statens ansvar å treffe tiltak som fremmer barnets rett til liv og utvikling, og dette henger nært sammen med retten til helse som er regulert i artikkel 24.

Barnekonvensjonen inneholder også bestemmelser om fødselsregistrering, vern mot vold og overgrep, rettigheter ved foreldrekonflikter, rett til privatliv, ytringsfrihet, og retten til å delta i organisasjoner og fredelige forsamlinger. Disse bestemmelsene gir ytterligere beskyttelse og rettigheter for barn.

Hvordan ivaretas barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser i det norske rettssystemet?

av
barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Dagens rettssystem setter barnets deltakelse og rettigheter i sentrum av juridiske prosesser, men det reises stadig spørsmål om hvorvidt barn faktisk blir hørt ved midlertidige avgjørelser. En avgjørelse som har vakt betydelig interesse er HR-2020-1619-U. Denne kjennelsen har kastet lys over praksisen rundt barns rett til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser i norske domstoler.

I denne saken varierte barnas alder fra fire til 17 år. Overraskende nok ble kun to unntak gjort, der barna ikke fikk anledning til å uttale seg i tingretten. Det første tilfellet involverte 7 barn i alderen 2 til 15 år, og tingrettens begrunnelse for manglende uttalelse var at det ikke hadde vært “mulig å snakke med barna så langt,” noe som i stor grad kan tilskrives koronapandemien. Lagmannsretten valgte å oppheve tingrettens avgjørelse og forventet en mer overbevisende begrunnelse for fraværet av barnas stemmer.

Det andre tilfellet, avgjort av Borgarting lagmannsrett i 2020, handlet om samvær med støttet tilsyn for et barn som nærmet seg fire år. I dette tilfellet konkluderte lagmannsretten med at det ikke var nødvendig å innhente barnets synspunkter. Dette baserte de på at det allerede var bestilt en sakkyndig rapport for hovedforhandlingen, og de ønsket å unngå unødvendige parallelle prosesser som kunne forvirre barnet.

Det er klart at hovedregelen i tingretten er at barna skal få anledning til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser, uavhengig av alder. Dette følger i tråd med barnekomiteens ønske om en bred tolkning av hvem som kan høres, med mål om å sikre at så mange barn som mulig får muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Men situasjonen i lagmannsretten tegner et annet bilde, der ingen av barna ble hørt på nytt ved behandling.

Dette bringer oss til et viktig spørsmål: Hvordan skal rettssystemet balansere hensynet til barnets beste med behovet for rask saksbehandling? Er det tilstrekkelig å høre barna i tingretten, eller bør retten til å bli hørt gjentas i lagmannsretten? Hvor lang tid kan gå mellom hver gang barnet får anledning til å uttale seg på nytt? Dette er komplekse spørsmål som rettssystemet kontinuerlig må adressere for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

Barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser er en sentral del av rettssystemets arbeid med å beskytte barns interesser. Det er åpenbart behov for en grundig evaluering av hvordan denne rettigheten praktiseres i lagmannsretten for å sikre en mer enhetlig tilnærming og for å oppfylle barnekonvensjonens mål om å gi barn en tydelig stemme i juridiske prosesser.

Håndtering av barns mening i saker om foreldreansvar: etiske og juridiske overveielser

av
foreldreansvar, barns mening, rettssaker, barnefordeling, fast bosted, samvær, barnets beste, medvirkning, kontradiksjon, juridiske overveielser, etiske dilemmaer, barnets deltakelse, rettssikkerhet, dokumentasjon, barnets ønsker, foreldrenes involvering, rett til å bli hørt, familiekonflikter, rettferdige avgjørelser, rettigheter for barn, domstolens beslutning, barns rettigheter, balanse, praktisk tilnærming, objektiv dokumentasjon, respektfull håndtering, rett til å uttrykke seg, beskyttelse av barn, barnets velvære, ansvarlige beslutninger, foreldreansvar, forsørgingsplikt, barneloven § 66, juridiske plikter for foreldre, foreldreansvar etter død, forsørging og utdanning av barn, rettigheter for barn, forsørgingsbidrag, foreldreansvar ved samlivsbrudd, ansvar for barns velferd, juridiske aspekter ved foreldreansvar, barns rettigheter etter foreldres død, foreldreansvar og samfunn, juridisk beslutning om foreldreansvar, rettigheter for foreldre, barns utdanning og foreldreansvar, rettferdig forsørgingsplikt, forsørgingsansvar etter dødsfall, foreldreansvar og familielov, plikter for foreldre ved utdanning, foreldreansvar og rettssystemet, barnelovens bestemmelser, forsørgingsplikt for barnets beste, foreldreansvar og samfunnsansvar, forsørgingsplikt og juridisk beslutning, foreldreansvar og rettigheter, barneloven § 66 og forsørgingsansvar, foreldreansvar og barnets velferd, juridisk ansvar for foreldre, forsørgingsplikt for barnelovens bestemmelser, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, advokater som jobber med barneloven, advokat barnerett, advokat wulff mosjøen, advokat foreldreansvar, barnefordelingssaker, juridisk hjelp ved foreldrekonflikter, barnelov og advokattjenester, barnefordeling og advokatbistand, rettshjelp for foreldreansvar, barnerett advokatfirma, ekspertise i foreldreansvar, barnelovsadvokater, advokattjenester for barnefordeling, foreldrekonflikt løsninger, barnefordeling juridisk bistand, erfarne barnefordelingsadvokater, advokat rådgivning for foreldre, barnerett spesialist, wulff mosjøen advokatkontor, kompetanse innen foreldreansvar, barnefordeling og lovverket, barneloven og advokatrådgivning, profesjonell advokat barnerett, rettshjelp ved foreldreansvarssaker, advokatfirma for foreldrekonflikter, barnefordeling rettigheter, erfarne advokater for foreldreansvar, barnefordeling og juridisk veiledning, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, barneloven spesialist, barnerett advokat, Wulff Mosjøen advokat, foreldreansvar ekspert, samvær juridisk rådgivning, fast bosted advokat, rettshjelp barnefordeling, advokat for foreldreansvar, erfarne barnerett advokater, juridisk støtte ved foreldrekonflikter, ekspertise i barneloven, advokatbistand for samvær, kompetanse innen fast bosted, barnefordelingsprosedyrer, juridisk veiledning for foreldreansvar, barnefordelingsrettigheter, barneloven tolkning, barnerett og rettsprosesser, advokat for foreldreansvarssaker, samværsavtale juridisk bistand, bostedsordning juridisk hjelp, rettigheter i barneloven, barnefordeling og advokattjenester, advokat for foreldrekonflikter, Wulff Mosjøen advokatfirma, juridisk ekspertise i foreldreansvar, barnefordeling og rettssystemet, barnerett advokatbyrå

I møte med komplekse beslutninger om foreldreansvar, fast bosted og samvær, står hensynet til barnets medvirkning sentralt. Barnets rett til å uttrykke sin mening og hvordan denne skal vektlegges, reiser viktige etiske og juridiske spørsmål. Er det riktig å basere avgjørelser på det barnet sier, og hvordan sikrer man barnets deltakelse på en måte som ivaretar deres beste?

Foreldrene har en rett til å bli informert om opplysninger som kan påvirke domstolens beslutning og gis muligheten til å kommentere disse. Denne prinsippen om kontradiksjon er sentral. Dette inkluderer også opplysninger om barnets syn. Men hvordan skal barnets ønsker håndteres når de uttrykkes i slike situasjoner?

Ved møtet med barnet må en viktig balanse ivaretas. Barnet må forstå at det som sies kan få konsekvenser for hvordan foreldrenes synspunkter formidles. Samtidig skal barnet ikke føle et uforholdsmessig press til å uttale seg eller endre sin mening. Her spiller foreldrenes involvering en vesentlig rolle, som både støtte for barnet og forståelse for deres situasjon.

Den praktiske tilnærmingen til å dokumentere barnets mening er også avgjørende. En skriftlig rapport eller referat kan tjene som en form for objektiv dokumentasjon. Likevel er det en fin balansegang, hvor hensynet til barnets følelsesmessige velvære og familiekonflikten ikke må forverres.

Noen situasjoner kan være mer utfordrende enn andre. Barnet kan dele opplysninger som de ikke ønsker skal nå foreldrene, eller det kan være reell bekymring for press eller represalier etter samtalen. Dette utfordrer både de juridiske rammene og de etiske overveielsene. Hvordan skal slike tilfeller håndteres på en måte som ivaretar både barnets beste og rettssikkerheten?

Rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser: Er barnets alder avgjørende?

av
Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Det er ingen tvil om at retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet som tilkommer barn i juridiske prosesser. Denne retten understrekes av FNs barnekonvensjon, som gir barn en betydelig plass i rettssystemet og gir dem rett til å uttale seg i saker som angår dem. Imidlertid kan spørsmålet om når og hvordan denne rettigheten skal gjelde, skape tvil og debatt. Særlig når det kommer til midlertidige avgjørelser, er det en utfordrende balanse mellom barnets rett til å bli hørt og hensynet til en rask saksbehandling.

En nærmere titt på Høyesteretts praksis

Høyesterett har gjennom ulike dommer og kjennelser forsøkt å avklare rettighetene til barn i midlertidige avgjørelser. La oss se nærmere på noen av disse avgjørelsene:

Rt. 2005 s. 1693 – Daglig omsorg og foreldreansvar: Denne saken involverte et par som hadde to barn sammen og ble separert. Moren flyttet til USA, og det oppsto en strid om hvor barna skulle bo. Moren fremsatte krav om midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo hos henne til det forelå en rettskraftig avgjørelse. Hun krevde også foreldreansvar alene. Høyesterett uttalte her at retten til å bli hørt ikke stod like sterkt ved midlertidige avgjørelser, hovedsakelig begrunnet i hensynet til en rask behandling.

Rt. 2006 s. 929 – Uttalelse fra barna: I denne saken hadde barna uttalt seg for tingretten. De yngste barna hadde klart uttrykt ønske om å bo hos moren. Høyesterett viste til at det skal legges stor vekt på hva barnet mener fra det er fylt tolv år. Barnet født i 1991 var fylt 15 år og skulle fått uttalt seg for lagmannsretten. Det var en saksbehandlingsfeil ved domstolens avgjørelse.

HR-2020-1619-U – Unntak fra retten til å bli hørt: Denne saken skiller seg ut ved å tydeliggjøre visse momenter som kan påvirke om barnet skal få uttale seg ved midlertidige avgjørelser. Ankeutvalget hevder at alderen til barnet ikke nødvendigvis er avgjørende. Isteden legges det vekt på tidsaspekter, som hvor lang tid det har gått siden barnet sist uttalte seg om spørsmålet, og om det har skjedd hendelser i barnets liv som kan ha påvirket synspunktene.

Konklusjon og refleksjon

Høyesterett har gjentatte ganger understreket at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at det kan være unntak når hensynet til en rask behandling tilsier det. Samtidig har alderen til barnet tidligere vært et sentralt moment i vurderingen, men HR-2020-1619-U gir inntrykk av at alderen ikke nødvendigvis skal være avgjørende.

Det er viktig å merke seg at hver sak må vurderes individuelt, og at barnets beste alltid bør være det overordnede hensynet. Å finne den rette balansen mellom barnets rett til å bli hørt og behovet for effektiv saksbehandling forblir en utfordring i norsk rett. Dette reiser spørsmål om hvordan retten til å bli hørt kan styrkes og bedre tilpasses barnas behov i midlertidige avgjørelser, og om det er behov for tydeligere retningslinjer i rettspraksis.

Barns rett til å bli hørt i midlertidige avgjørelser: Er det en absolutt rettighet?

av
barns rettigheter, FNs barnekonvensjon, barneloven, barns medvirkning, barns innflytelse, barns stemme, rett til å bli hørt, midlertidige avgjørelser, barn i rettssaker, barns rettssikkerhet, barnekonvensjonen i norsk rett, barn i foreldretvister, barns beste, barns rett til deltakelse, barns synspunkter, barn i juridiske prosesser, barn i rettssystemet, barns interesser, barnerettigheter i Norge, barnelovens tolkning, rettigheter for barn, barn og lovverk, barn i konflikt, barns deltakelse i rettssaker, barns rolle i juridiske avgjørelser, barn og rettsvesenet, barn og midlertidige beslutninger, barn og rask saksbehandling, barn og hensyn til tid, barn i rettferdighetssystemet.

FNs barnekonvensjon artikkel 12 stadfester at barn har en rett til å bli hørt. Gjennom denne artikkelen tilskrives barnet rettigheter som gir det innflytelse over sitt eget liv, og ikke bare rettigheter på grunn av sin sårbarhet eller avhengighet av voksne. Dette er en særegen barnerettighet som bidrar til å ivareta barns rettssikkerhet. Artikkel 12 oppstiller i hovedsak to vilkår for at et barn skal ha rett til å bli hørt: Det må være en sak som angår barnet, og barnet må være i stand til å danne seg egne synspunkter. Videre skal barnets synspunkter vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Retten til å bli hørt fremstår som absolutt, men i norsk rett har det oppstått spørsmål om hvor absolutt denne rettigheten faktisk er. Høyesterett har ved flere anledninger satt begrensninger i barnets rett til å bli hørt, spesielt i midlertidige avgjørelser etter barneloven. For å forstå denne problemstillingen bedre, skal vi se nærmere på et eksempel fra rettspraksis.

I en sak fra 2005 (Rt. 2005 s. 1693) gjaldt det en midlertidig avgjørelse om daglig omsorg og foreldreansvar. Høyesterett fastslo at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at denne rettigheten ikke står like sterkt i slike tilfeller. Begrunnelsen synes å være hensynet til rask saksbehandling.

Selv om det er hovedsakelig i saker etter barneloven at slike begrensninger har blitt påpekt, kan prinsippene også være relevante for midlertidige avgjørelser etter barnevernloven. Derfor er det viktig å se nærmere på hvordan barnets rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser tolkes i norsk rett og om dette er i samsvar med intensjonen bak artikkel 12 i FNs barnekonvensjon.

Gjennom de senere årene har det vært økt oppmerksomhet rundt barns rettigheter og hvordan man best kan sikre dem. Det er blant annet vedtatt en egen rettighetsbestemmelse for barn i Grunnloven (§ 104), som klart stadfester barns rett til å bli hørt, også ved midlertidige avgjørelser. Dette er i tråd med avgjørelsen i HR-2020-1619-U, hvor det ble ansett som en saksbehandlingsfeil at barna ikke ble hørt i en midlertidig avgjørelse om fast bosted og samvær i en foreldretvist.

Hensynet til barnet i meklingsprosessen

av
mekling, foreldretvister, barnets beste, rett til å bli hørt, samvær, foreldreansvar, fast bosted, medbestemmelsesrett, inkludering av barn, meklingsprosessen, barneloven, hensyn til barnet, barnets rettigheter, mekler, foreldre, avtale, barnets interesser, barneloven § 31, barneloven § 42, barneloven § 48, helhetsvurdering, foreldre- og barnesamarbeid, barneperspektivet, barnets medvirkning, foreldrekonflikt, beste løsning for barnet, barnets synspunkter, barneloven § 104, FNs barnekonvensjon, barnets rettigheter, barneloven § 61, meklingsprosess, barnets deltakelse

I meklingsprosessen ved foreldretvister etter ekteskapsloven og barneloven, står hensynet til barnet i fokus. Meklerens ansvar er å gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rettigheter og behov, som er nedfelt i lovverket.

Barn har en lovfestet rett til å bli hørt i saker som angår dem. Dette følger av grunnloven, FNs barnekonvensjon og barneloven. Barneloven § 31 slår fast at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Mekleren skal derfor gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rett til å bli hørt.

Videre skal mekleren informere foreldrene om barnets rett til samvær med begge foreldrene, slik det fremkommer i barneloven § 42. Barnet har rett til å opprettholde en relasjon med begge foreldrene, og mekleren skal sørge for at foreldrene er klar over denne rettigheten.

Avtalen som foreldrene inngår under meklingen skal først og fremst være til barnets beste. Dette følger av barneloven § 48. Mekleren skal veilede foreldrene i å finne den beste ordningen for barnet når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær. Avgjørelsene skal tas ut fra en konkret helhetsvurdering av barnets interesser i den aktuelle saken.

Foreldrene har også ansvar for å gi barnet mulighet til å uttrykke seg og bli hørt i saker som angår det. Barnet skal få informasjon og mulighet til å si sin mening før det tas beslutninger om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Foreldrene må lytte til barnet og ta dets synspunkter i betraktning, i henhold til barneloven § 48 og medbestemmelsesretten barnet har.

Meklerne har gode erfaringer med å inkludere barn i meklingsprosessen. Ved å møte barnet og involvere det i meklingen, får mekleren bedre forutsetninger for å hjelpe foreldrene med å finne gode løsninger. Mekleren kan ha samtaler med barnet både alene og sammen med hele familien, avhengig av barnets ønsker og foreldrenes enighet. Det er viktig å merke seg at barnet ikke blir en part i meklingen, men at det er foreldrene som har ansvaret for å komme frem til en avtale som er til barnets beste.

Barneloven § 48 gjelder ikke bare for meklingsprosessen, men også for hele saksbehandlingen i foreldretvistsaker. Dette innebærer at alle som er involvert i saken, inkludert mekleren, har plikt til å ta hensyn til barnets beste. Mekleren skal derfor utføre sitt meklingsarbeid med barnets interesser i tankene.

I meklingsprosessen er hensynet til barnet sentralt. Mekleren skal sikre at barnets rett til å bli hørt og til samvær med begge foreldrene ivaretas. Videre skal mekleren veilede foreldrene i å inngå en avtale som først og fremst er til barnets beste. Dette sikrer at barnets behov og interesser blir tatt hensyn til i den vanskelige prosessen med foreldretvister.

FNs barnekonvensjon artikkel 12

av
FNs barnekonvensjon, artikkel 12, barns rettigheter, barns beskyttelse, barnevern, opplæringsloven, barns medvirkning, barns deltakelse, barns perspektiver, barns stemmer, barns meninger, beslutninger som angår barn, barns liv, barns utvikling, barns omsorgssaker, barnevernstiltak, rett til å uttale seg, rett til å bli hørt, rett til informasjon, barns alder, barns modenhet, aktive deltakere, verdifulle innspill, små hverdagsspørsmål, større beslutninger, valg av skole, fritidsaktiviteter, plassering i fosterhjem, rett til å delta

FNs barnekonvensjon er en av de mest omfattende internasjonale avtalene om barns rettigheter og beskyttelse. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989, og ble ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har 54 artikler, som dekker alt fra barns rett til liv og utvikling, til beskyttelse mot vold, misbruk og utnyttelse.

I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på artikkel 12 i FNs barnekonvensjon, som fastslår at barn skal ha rett til å gi uttrykk for sine meninger i saker som angår dem, og at disse meningene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Artikkel 12 lyder som følger: “Stater skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse i alle saker som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.”

Denne artikkelen er en av de viktigste i barnekonvensjonen, da den anerkjenner barns rett til å uttrykke seg og delta i beslutninger som angår dem. Det er viktig å huske at barn ikke bare er passive objekter i slike saker, men aktive deltakere som kan gi verdifulle innspill og perspektiver.

Artikkel 12 gjelder for alle saker som angår barn, fra små hverdagsspørsmål til større beslutninger som kan påvirke deres liv på lang sikt. Dette kan inkludere alt fra valg av skole eller fritidsaktiviteter, til mer alvorlige spørsmål som omsorgssaker eller barnevernstiltak.

For å sikre at barns rettigheter etter artikkel 12 blir ivaretatt, må myndighetene sørge for at barn har tilgang til informasjon og ressurser som gjør det mulig for dem å gi uttrykk for sine meninger og delta aktivt i saker som angår dem. Det er også viktig å sørge for at barns meninger blir tatt på alvor og at de tillegges behørig vekt i samsvar med deres alder og modenhet.

I Norge er artikkel 12 implementert i blant annet barnevernloven og opplæringsloven, som gir barn rett til medvirkning i saker som angår dem. Dette kan inkludere rett til å uttale seg og bli hørt i møter med barnevernet eller skolen, eller rett til å delta i beslutninger om for eksempel flytting eller plassering i fosterhjem.

Barns rettigheter og artikkel 8: En kort gjennomgang av den mest kjente dommen fra den europeiske menneskerettsdomstolen

av
barnefordelingsadvokat barnerettsadvokat advokat i foreldrekonflikter advokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen

En av de mest kjente dommene fra den europeiske menneskerettsdomstolen som omhandler barn og artikkel 8 er saken “X and Y v. Netherlands” fra 2010. Denne saken dreide seg om en nederlandsk kvinne som fikk tvangsplassert sine to barn i fosterhjem på grunn av deres oppførsel. Kvinnen hevdet at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av hennes rettigheter etter artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Artikkel 8 fastslår at “enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse”. I denne saken hevdet kvinnen at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av hennes rett til familieliv og at det ikke var nødvendig å ta fra henne omsorgen for barna. Hun mente også at prosessen som ledet til tvangsplasseringen av barna var urettferdig og ikke ga henne tilstrekkelig mulighet til å uttale seg.

Den europeiske menneskerettsdomstolen kom til at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Domstolen la vekt på at tvangsplasseringen av barna hadde en betydelig innvirkning på kvinnens rett til familieliv, og at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å gripe inn på denne måten. Domstolen bemerket også at prosessen som ledet til tvangsplasseringen av barna var mangelfull, og at kvinnen ikke hadde fått tilstrekkelig mulighet til å uttale seg.

Denne dommen er en viktig påminnelse om viktigheten av å beskytte rettighetene til både barn og foreldre. Det viser at det ikke er tilstrekkelig å bare ha gode hensikter når det gjelder å beskytte barn mot skadelige situasjoner. Tiltakene som blir tatt for å beskytte barn må også være nøye balansert og grundig vurdert for å sikre at de ikke går på bekostning av rettighetene til barnets foreldre eller andre som kan bli berørt av tiltakene.

Dette er en viktig avgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen som vil fortsette å ha innvirkning på lignende saker i fremtiden. Det minner oss om viktigheten av å beskytte alle menneskerettighetene, inkludert retten til familieliv, og om å vurdere alle tiltak som blir tatt for å beskytte barn grundig for å sikre at de ikke går på bekostning av andre viktige rettigheter.

Les mer:

  1. Europarådets nettside om Den europeiske menneskerettsdomstol: https://www.echr.coe.int/Pages/home.aspx?p=court
  2. Dommen i saken S.L. v. Østerrike fra Den europeiske menneskerettsdomstolen: https://hudoc.echr.coe.int/eng#{%22dmdocnumber%22:[%22819169%22],%22itemid%22:[%22001-105085%22]}

Trenger du advokathjelp? Ta kontakt:

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

av
Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Barns rettigheter er et sentralt tema i samfunnet vårt, og med alderen kommer det også flere rettigheter og ansvar. Når et barn i Norge fyller 12 år, blir de betraktet som i stand til å forstå konsekvensene av sine egne handlinger og valg. Dette betyr også at de får flere rettigheter i henhold til lovgivningen.

En av de viktigste rettighetene barn har når de når denne alderen, er retten til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser som angår dem selv. Dette inkluderer for eksempel retten til å uttale seg i saker om foreldreansvar, samvær og omsorg. Barnets mening skal også bli vektlagt i barnevernssaker og saker om adopsjon.

En annen viktig rettighet som barn har når de fyller 12 år, er retten til å samtykke til helsehjelp. Dette betyr at de selv kan bestemme om de vil gjennomføre en medisinsk undersøkelse eller behandling, så lenge de er i stand til å forstå konsekvensene av sine valg. Dersom barnet ikke er i stand til å ta beslutninger på egen hånd, vil foreldre eller andre foresatte ta disse avgjørelsene på vegne av barnet.

I tillegg har barn som fyller 12 år også rett til å bli informert om saker som gjelder dem selv. Dette kan være i form av informasjon om rettigheter og plikter, eller om saker som gjelder deres helse, utdanning eller personlige situasjon. Det er viktig at informasjonen er tilpasset barnets alder og forståelsesevne.

Barn har også rett til å ha privatliv og beskyttelse mot overvåking og inngrep i sitt personlige liv. Dette betyr at det er begrensninger på hva foreldre, skole eller andre kan gjøre når det gjelder å overvåke barna deres. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg fritt og til å ha egne meninger og oppfatninger.

Det er viktig å merke seg at lovgivningen rundt barns rettigheter er omfattende og kan variere avhengig av situasjonen og alderen til barnet. Det er derfor viktig å ha en god forståelse av barns rettigheter og plikter, og sørge for at disse blir ivaretatt på en god måte.

Til slutt vil jeg påpeke at selv om barn har flere rettigheter når de fyller 12 år, er det fortsatt viktig at voksne tar ansvar og gir veiledning og støtte til barna. Det er også viktig å skape en trygg og inkluderende atmosfære der barn kan uttrykke seg fritt og være seg selv. Ved å ivareta barns rettigheter og behov, kan vi bidra til å skape en bedre fremtid for kommende generasjoner. 
19 april 2024
Vurderingsmomenter ved fastsettelse av samvær
I det norske samfunnet utgjør familien en grunnleggende enhet der barnets oppvekstvilkår formes. I kjølvannet...
Les
18 april 2024
Borførte barn får skoleplass i bortførerens skoledistrikt
Når en samværsforelder unnlater å levere barna tilbake etter avtalt samvær, oppstår en rekke juridiske...
Les
17 april 2024
Hvordan regulerer barneloven § 43 tredje ledd samvær under tilsyn?
Barneloven § 43 tredje ledd første punktum åpner for at retten kan sette vilkår for samvær mellom barn...
Les
16 april 2024
Tilknytningens rolle i barns psykiske utvikling - Trygghetssirkelen
Tilknytning er et begrep som har fått økt oppmerksomhet innenfor forskningen om barns psykiske helse...
Les
15 april 2024
Tilsynsrapporter og barneverntjenesten
I barnevernssaker er det avgjørende å ha effektive systemer for å beskytte barnets velferd og trygghet....
Les
14 april 2024
Regler om samværsfradrag i barnebidraget
Når det gjelder fastsettelsen av barnebidrag, er det viktig å ta hensyn til den bidragspliktiges utgifter...
Les
13 april 2024
Vurdering av bidragsevne og 25 prosent-regelen
Det juridiske rammeverket for fastsettelse av barnebidrag tar hensyn til den økonomiske situasjonen til...
Les
12 april 2024
Foreldreveiledning: Styrking av familiens bånd
I dagens samfunn står foreldre overfor en kontinuerlig strøm av utfordringer når det gjelder oppdragelse...
Les
11 april 2024
Håndtering av sinne: En veiledning for foreldre
I familielivet, der både voksne og barn lever tett sammen, er konflikter uunngåelige. Noen av oss reagerer...
Les
10 april 2024
Foreldreansvar og reiserestriksjoner i lys av barneloven § 41
I komplekse familierettslige forhold, spesielt de som involverer barn og grenseoverskridende elementer,...
Les

Fire vanlige misforståelser om barnerettigheter

av
Fire vanlige misforståelser om barnerettigheter

Barnerettigheter er viktige for å beskytte og fremme barns velferd og utvikling. Dessverre er det mange vanlige misforståelser om barnerettigheter som kan føre til at barn ikke får den beskyttelsen og støtten de trenger. I dette innlegget vil vi gå gjennom fem vanlige misforståelser om barnerettigheter og forklare hva som faktisk er sant.

Misforståelse #1: Foreldre har ubegrenset autoritet over barna sine Mange tror at foreldre har ubegrenset autoritet over barna sine, men dette er ikke sant. Barnerettigheter inkluderer retten til å bli beskyttet mot vold og overgrep, samt retten til å bli hørt og respektert. Foreldre har ansvar for å ivareta barnas behov og rettigheter, men dette betyr ikke at de kan gjøre hva de vil med barna sine.

Misforståelse #2: Barn har ingen rettigheter før de når en viss alder Noen tror at barn ikke har noen rettigheter før de når en viss alder, men dette er heller ikke sant. Barnerettigheter gjelder for alle barn, uavhengig av alder eller kjønn. Selv små barn har rettigheter som må respekteres, inkludert retten til å bli beskyttet mot vold og overgrep, samt retten til å ha tilgang til grunnleggende behov som mat, vann og helsehjelp.

Misforståelse #3: Barnerettigheter går på bekostning av foreldreansvar Noen tror at barnerettigheter går på bekostning av foreldreansvar, men dette er en falsk motsetning. Foreldreansvar inkluderer å ivareta barnas behov og rettigheter, og barnerettigheter er en viktig del av dette. Ved å respektere barnas rettigheter og gi dem støtte og beskyttelse, kan foreldre oppfylle sitt ansvar på en god måte.

Misforståelse #4: Barnerettigheter er bare en formell rettighet Noen tror at barnerettigheter bare er en formell rettighet som ikke har noen reell betydning i praksis, men dette er ikke sant. Barnerettigheter er en viktig del av internasjonale konvensjoner og nasjonale lover, og de har en reell betydning for barns velferd og utvikling. Ved å respektere barnerettigheter, kan samfunnet og foreldre gi barna den støtten de trenger for å vokse opp til sunne og lykkelige individer.

Hvis du har behov for en advokat som jobber med barnerett kan du kontakte meg her:

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Barns rett til å bli hørt: En viktig menneskerettighet i henhold til Barnekonvensjonen

av
narcissistisk foreldre, NPD, samarbeidsforeldreskap, foreldrekonflikter, co-parenting utfordringer, barns behov, konflikthåndtering, juridisk avtale, advokat, beskyttelse av barn, sensitivitet for kritikk, manipulasjonsteknikker, familieterapi, foreldreavtaler, empati i foreldreskap, narcissistisk atferd, barns følelsesmessige velvære, foreldreansvar, omsorg for barn, foreldresamarbeid, co-parenting rådgivning, foreldreveiledning, barnefordeling, terapi for barn, struktur i foreldreskap, foreldreskap i konflikt, juridisk bistand, narcissisme i samarbeidsforeldreskap, foreldre rettigheter, omsorgsordninger.

Innledning: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. I denne artikkelen vil vi se på hvorfor det er så viktig å la barn og unge få uttrykke sine meninger, og hva som skjer når disse rettighetene ikke blir oppfylt.

Hoveddel 1: Hvorfor er barns medvirkning viktig? Barnekonvensjonen anerkjenner barns rett til å bli hørt i alle saker som påvirker dem, enten det gjelder deres egen situasjon, saker som berører grupper av barn og unge, eller saker som berører alle barn og unge. Å la barn og unge medvirke er ikke bare viktig fordi det er en menneskerettighet, men også fordi det gir dem muligheten til å påvirke sin egen situasjon og fremtid.

Hoveddel 2: Hva skjer når barns rettigheter ikke blir oppfylt? Dessverre blir ikke barns rettigheter alltid oppfylt. I mange tilfeller blir ikke barn og unge hørt slik de har rett til. Dette kan føre til at de ikke får oppfylt sine grunnleggende behov og ønsker, og at de ikke har noen reell innflytelse på sin egen situasjon. Dette kan igjen føre til at barn og unge føler seg ekskludert og oversett, og at de mister troen på systemet som skal beskytte dem.

Hoveddel 3: Hvordan kan vi sikre at barn og unge blir hørt? For å sikre at barn og unge blir hørt, er det viktig å legge til rette for medvirkning på alle nivåer. Dette kan inkludere å etablere dialog og samarbeid mellom voksne og barn og unge, å gi barn og unge informasjon om sine rettigheter, og å gi dem muligheten til å delta aktivt i beslutningsprosesser som påvirker deres liv.

Konklusjon: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. Å la barn og unge få uttrykke sine meninger og få reell innflytelse på sin egen situasjon er ikke bare en menneskerettighet, men også en nødvendighet for å sikre deres velvære og fremtid. Vi må alle jobbe sammen for å sikre at barn og unge blir hørt og at deres rettigheter blir oppfylt.

Rett til å bli hørt om viktige avgjørelser som omhandler barnets fremtid

av
barnerettsadvokatene

Hvis den som har foreldreansvaret skal ta en avgjørelse som gjør det vesentlig vanskeligere eller umulig å gjennomføre samværsretten, har den som har samværsrett et krav på å få uttale seg før avgjørelsen blir tatt. Dette følger av barneloven § 46:

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Det er altså ikke slik at man må på familievernkontoret eller til domstolen for at man skal ha rett til å komme med sine innspill. Bestemmelsen er lite brukt da slike store avgjørelser vanligvis ønskes innbrakt for en instans som faktisk kan hindre slike avgjørelser tatt. Mulig det er fint at retten til å bli hørt er lovfestet, men det er en selvfølge og det er ingen som håndhever denne om ikke den som har en slik rett selv gjør det. Når den som har en slik rett selv gjør det, så gjøres det nesten alltid ved bruk av familievernkontoret og domstolene.

Rett til å bli hørt før avgjørelser om barnets fremtid

av

Det følger av barneloven § 37 at den barnet har fast bosted hos “tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet.” Den som har foreldreansvar for barnet, jf. barneloven § 30 “har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set.”

Men avgjørelser er konklusjoner og spørsmålet er om den andre forelderen har rett til å komme med innspill og sin mening før konklusjonen tas. I forhold til de avgjørelser som kan tas i kraft av foreldreansvaret har barneloven en bestemmelse i § 46 som sier at den andre forelderen har rett til å bli hørt før det blir tatt avgjørelser som vil gjøre det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten. Det mest praktiske er har retten til å flytte ut av landet. Selv om det kan være større konsekvenser av avgjørelser i kraft av fast bosted, jf. § 37 og flytting innad i landet, så er det ikke en tilsvarende regel i slike sammenhenger, men i stedet et system rundt flytting med varsel, mekling osv. En flytting fra Oslo til København kan ha mindre innvirkning på samværet enn en flytting fra Oslo til Kirkenes. Flytting ut av landet er også omfattet av den nye bestemmelsen i § 42 a om varsling 3 mnd før og krav om mekling ved uenighet. Samværsforelderen er da i to bestemmelser sikret å komme til ordet når det gjelder flytting ut av landet.

Har § 46 da fortsatt livets rett? Det er flere avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret, men § 46 nevner eksplisitt avgjørelser som gjør samværet vanskeligere, så i praksis er bestemmelsen nå overflødig.

 

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Barneloven § 42 a. Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

Barneloven § 46 – Rett til å bli hørt hvis du har samvær men ikke del i foreldreansvaret

av

Det ligger i foreldreansvarets at du både har en rett og en plikt til å omsorg for dine barn og da også få nødvendig informasjon for å gi slik omsorg.

Barneloven § 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

Selv om du ikke har del i foreldreansvaret, men du har en samværsavtale, så har du krav på å bli hørt før den som har foreldreansvaret alene tar avgjørelser som vil gjøre det vanskelig å utøve samværsretten. Dette vil mest praktisk være å flytte ut av landet.

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Det er også sånn at selv om du ikke har del i foreldreansvaret så har du rett til opplysninger om barnet;

Barneloven § 47. Rett til opplysningar om barnet.

Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.

Avslag på krav om opplysningar etter første stykket andre punktum kan påklagast til fylkesmannen. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.

I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her.