rett til samvær

Regelverk rundt flytting for barn ut av landet og opphold utenfor landet

av
Regelverk rundt flytting for barn ut av landet og opphold utenfor landet

Barneloven § 40 regulerer spørsmål knyttet til flytting av barn ut av landet og opphold utenfor landet i tilfeller der foreldrene har foreldreansvar. Hvis den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene, kan den andre ikke motsi at barnet flytter ut av landet. Dersom foreldrene har foreldreansvaret sammen, kreves det samtykke fra begge foreldrene for at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphold utenfor landet som varer lenger enn kortere utenlandsferier.

Dersom barnet er fylt 12 år, må det gi sitt samtykke til en avgjørelse etter første og andre ledd hvis barnet skal flytte eller ta opphold uten en forelder med foreldreansvar. Hvis foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet eller hvor barnet skal bo fast, kan ikke barnet flytte ut av landet før saken er avgjort.

Denne bestemmelsen har som formål å beskytte barnets beste ved å sikre at barnet ikke blir utsatt for en utilsiktet flytting ut av landet eller et lengre opphold uten samtykke fra begge foreldrene eller barnet selv. Det er viktig å merke seg at selv om en av foreldrene har foreldreansvaret alene, må den andre forelderen fortsatt bli informert om barnets flytting ut av landet, og det er mulig for den andre forelderen å be om at saken blir prøvd i retten dersom de mener at flyttingen vil være skadelig for barnet.

I saker der foreldrene er uenige om flytting ut av landet eller opphold utenfor landet, er det viktig at barnets beste blir vurdert nøye av retten før det blir tatt en avgjørelse. Retten vil ta hensyn til flere faktorer, inkludert barnets tilknytning til begge foreldrene, nettverk, skolegang og helsetjenester. Videre vil retten vurdere foreldrenes evne til å samarbeide og deres vilje til å legge til rette for at barnet kan ha kontakt med begge foreldrene etter flyttingen.

I tilfeller der foreldrene er enige om flytting ut av landet eller opphold utenfor landet, er det likevel viktig å ha en klar avtale om hvordan samvær med den andre forelderen skal organiseres og opprettholdes. En tydelig avtale vil bidra til å sikre at barnet opprettholder en god og stabil relasjon med begge foreldrene, selv om det bor i et annet land.

Krav på samvær, men ikke et minstesamvær

av

minstesamværDet følger av barneloven § 42 at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre og det følger av barneloven § 43 at forelderen som barnet ikke bor sammen med har rett til samvær med barnet. Det som derimot ikke er bestemt er et minstesamvær. I § 42 står det ingenting om samværets omfang, mens det i § 43 står at

Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Vær oppmerksom på at definisjonen på “vanlig samvær” i § 43 ikke er et minstesamvær, men et forslag til en løsning som er predefinert dersom man velger å vise til “vanlig samvær” i avtale eller dom.

§ 42.Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

§ 43.Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Sør-Trøndelag tingrett – Sak etter barneloven

av

sortrondelagtingrett

3. juni 2016 er advokat Christian Wulff Hansen i Sør-Trøndelag tingrett i Trondheim i sak etter barneloven.

Saksforberedende møter etter barneloven § 61 foregår på forskjellige måter i mange domstoler og dommere har sin egen stil som også fører til at man opplever gjennomføringen svært forskjellig innad i domstolene. Det er forskjellig hvordan domstolene bruker de sakkyndige og det er svært forskjellig hvilken terskel hver domstol og dommer har for å oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3. Sagt på en annen måte, du vet nesten aldri hva du kommer til. Det er derimot noen unntak. Jeg har opplevd både i Salten tingrett og i Ofoten tingrett å bli oppringt på forhånd og orientert om hvordan de velger å gå frem i slike møter. Når praksis er så varierende er det fint når man på forhånd får slik informasjon slik at vi som advokater bedre er i stand til å informere våre klienter om hva som venter dem når de møter i retten.

Samværsavtale – feriesamvær

av

mockups (471)Samværsavtaler er skreddersøm i de alle fleste saker. Få velger å legge til grunn at det skal være “vanlig samvær” og følge lovens definisjon. Det er viktig å understreke at “vanlig samvær” er ingen minsterett til samvær, men bare en definisjon. Når man syr sammen en samværsavtale er det mange punkter som kan være relevant. Det er også mange måter å avvikle ferier på både mht fleksibilitet, deling, starttid osv.

Tar man påskeferien som et eksempel så er en vanlig måte å ta denne inn i en samværsavtale på:

“påskeferien deles i to like deler. Fra dagen for skoleslutt til onsdag før skjærtorsdag. Fra onsdag før skjærtorsdag til andre påskedag. Foreldrene skal ha hver annen gang første og annen del av påsken. I 2016 skal far ha første del.”

Andre vil ikke dele opp påsken da det kan være en del reiseaktivitet knyttet til påsken og at det er bedre å ha hele påsken hver annen gang:

“Hver annen påske fra dagen etter skoleslutt til andre påskedag. Mor skal ha påskeferien i 2016.”

Noen ganger starter ferien samme dag som skolen slutter, mens andre ganger er det best å starte ferien dagen etter da barnet er mer uthvilt og kanskje selve reisen til den andre forelderen er lang og slitsom. Det kan også  være barnets alder som motiverer hva man velger som utgangspunkt. På samme måte så vil det variere om feriesamværet slutter dagen før skolestart eller om barnet drar rett fra samværforelder til skolen. Det kan være at foreldrene bor i samme nabolag og at det er greit nok at ferien avsluttes samme dag som skolen starter. Det kan også være at foreldrene bor på hver sin kant av landet og at man må avslutte ferien dagen før.

Det er mange hensyn å ta og derfor vil det ikke i lovgivningen ikke legge opp til at konkrete løsninger skal passe for alle.

Står retten til samvær for sterkt?

av

Lovverket gjennom barneloven og rettspraksis i alle instanser har over flere år styrket retten til kontakt mellom biologiske foreldre. I praksis oppleves praktiseringen av samværsretten (barneloven § 42 og § 43) nå slik at å bevise at samvær er skadelig for barnet (§ 43) er nesten umulig. Selv når barnet har mistenkelige skader eller viser stor motvilje synes mange domstoler å ta den enkle utvei og skylde på foreldrenes konfliktnivå. Konfliktnivået mellom foreldrene kan ofte ha stor innvirkning på hvordan barnet er, men det blir ofte glemt eller bagatellisert at konfliktnivået kan være legitimt og at det ikke er et tosidig problem. Det hender at det er den ene part som har skyld i konfliktene. det hender at det er en av partene som opptrer hensynsløst og påvirker barnet negativt.

Situasjonen som synes å råde i rettssystemet i dag ligner litt på foreldrejustis når to barn krangler. “Jaja, dere er like ille.” Noen ganger virker dette å være et utslag av faglig lathet hvor man ikke ønsker å komme til bunns i saken. På tross av at retten har et selvstendig ansvar for at saken blir godt opplyst og man kommer frem til en løsning som er til barnets beste, synes de fleste domstoler uinteressert i å høre hva som har vært problemet mellom partene historisk. Satt på spissen kan man få inntrykket av at det er uvesentlig med langvarig og vedvarende voldlig opptreden bare dommeren i dag får inntrykk av at det ikke er konflikter mellom partene. Etter min mening har det blitt en skjevutvikling i barneretten. Det presses for hardt på mot løsninger som retten ikke vet om er bra for barnet eller ikke. Det presses for hardt på og valses over enkelte bekymringer. Presset vil etter min mening resultere i mange fremtidige omgjørelsesbegjæringer fordi bekymringer blir oversett og barn tar unødvendig risiko.